Camus og det absurde i teknologitiden

Vi lever i en tid som har gjort håpet om til en produktkategori. Hver lansering lover oss litt mer frihet, litt mer effektivitet, litt mer kontroll over livet. Den nye telefonen skal gjøre oss mer kreative. Den nye appen skal rydde opp i tankene våre. Den nye kunstige intelligensen skal frigjøre oss fra kjedsomheten, arbeidet, uvissheten — kanskje til og med fra oss selv.

Den moderne teknologiske optimismen hviler på en enkel, men mektig forestilling: at menneskets grunnleggende problemer i bunn og grunn er tekniske problemer. At hvis vi bare får bedre verktøy, raskere prosessorer, mer presise algoritmer og smartere systemer, vil livet til slutt falle på plass.

Albert Camus ville trolig ha betraktet dette med en blanding av skepsis og medfølelse. Ikke fordi han var mot fremskritt, men fordi han forsto noe vår tid gjerne forsøker å oppdatere seg bort fra: Mennesket lengter etter mening i en verden som ikke svarer.

Det absurde bak skjermen

Camus’ filosofi om det absurde begynner ikke med fortvilelse, men med klarhet. Det absurde oppstår i møtet mellom menneskets behov for mening og universets taushet. Vi spør hvorfor vi er her, hva vi skal gjøre, hva alt betyr. Verden svarer ikke. Den bare fortsetter.

Dette er ikke nødvendigvis en tragedie. For Camus er det snarere et utgangspunkt. Problemet oppstår når vi ikke tåler stillheten og begynner å fylle den med illusjoner.

Vår tids illusjon er sjelden religiøs i tradisjonell forstand. Den er teknologisk. Vi tror ikke lenger nødvendigvis at frelsen kommer fra himmelen, men vi tror ofte at den kommer i neste versjon.

Neste operativsystem. Neste plattform. Neste gjennombrudd innen kunstig intelligens. Neste produktivitetsverktøy. Neste “disruptive” teknologi som skal omforme samfunnet, arbeidslivet, kroppen, kjærligheten og kanskje døden selv.

Teknologien har overtatt mye av religionens gamle dramaturgi: profeter, apokalypser, frelsesfortellinger og løfter om et kommende rike. Forskjellen er at paradis nå presenteres på en scene i California, med stor skjerm, dempet belysning og en administrerende direktør i minimalistiske sko.

For en nøktern oversikt over hvordan slike fremskritt faktisk formes, kan det være nyttig å lese Rune Slettebakken.

Myten om Sisyfos som teknologisk hverdag

I Myten om Sisyfos beskriver Camus den greske kongen som er dømt av gudene til å rulle en stein opp et fjell, bare for å se den trille ned igjen hver gang han nærmer seg toppen. Straffen er grusom fordi den er evig, repetitiv og tilsynelatende meningsløs.

Det er vanskelig å tenke seg en bedre metafor for den digitale hverdagen.

Vi oppdaterer programvare for å fikse feil som skaper nye feil. Vi kjøper nytt utstyr for å erstatte gammelt utstyr som for få år siden ble solgt som fremtiden. Vi migrerer data, synkroniserer kontoer, lærer nye grensesnitt, godtar nye vilkår, rydder lagringsplass, sletter apper, installerer apper, gjenoppretter passord, venter på sikkerhetskoder og klikker “senere” på oppdateringer til vi ikke lenger kan utsette dem.

Steinen ruller opp. Steinen ruller ned.

Og likevel fortsetter vi, ofte med en merkelig forventning om at neste runde skal bli annerledes. Neste maskin skal ikke bare være raskere; den skal gi oss ro. Neste app skal ikke bare organisere kalenderen; den skal gi oss kontroll over tiden. Neste plattform skal ikke bare koble oss sammen; den skal kurere ensomheten.

Men hvor mange ganger kan vi skifte verktøy før vi innrømmer at uroen kanskje ikke ligger i verktøyet?

Den provoserende løgnen om effektivitet

Teknologisk optimisme blir mest problematisk når den gjør effektivitet til en moralsk dyd. Det er ikke lenger nok å leve; man skal optimalisere livet. Søvn, trening, lesing, vennskap, arbeid og hvile blir målt, forbedret og sammenlignet. Selv stillheten skal administreres gjennom en meditasjonsapp med daglige påminnelser.

Dette er ikke bare komisk. Det er dypt avslørende.

Vi har begynt å behandle menneskelivet som en defekt prosess som kan debugges. Hvis du er sliten, trenger du bedre rutiner. Hvis du er ensom, trenger du bedre nettverk. Hvis du er urolig, trenger du bedre data om deg selv. Hvis du ikke finner mening, har du kanskje ikke lastet ned riktig system for personlig utvikling.

Camus ville trolig ha kalt dette et forsøk på flukt. Ikke flukt fra teknologien, men flukt gjennom teknologien. Vi bruker den til å slippe å møte det absurde direkte. Vi fyller dagen med varsler fordi stillheten er for avslørende. Vi dyrker fremtiden fordi nåtiden er for naken.

Den teknologiske optimismen sier: Bare vent, løsningen kommer.

Camus sier: Hva om den ikke gjør det? Hva om livet ikke er et problem som skal løses, men en erfaring som skal bæres?

Å forestille seg Sisyfos lykkelig

Camus’ berømte konklusjon er både sjokkerende og frigjørende: “Man må forestille seg Sisyfos lykkelig.”

Ikke fordi steinen forsvinner. Ikke fordi fjellet blir lavere. Ikke fordi gudene angrer. Sisyfos er lykkelig fordi han blir bevisst sin egen situasjon og likevel fortsetter. Han slutter å håpe på en endelig befrielse, og i det øyeblikket mister straffen noe av sin makt.

Dette er et radikalt alternativ til vår tids målorienterte mentalitet. Vi er opplært til å tro at meningen ligger på toppen av fjellet: i lanseringen, gjennombruddet, suksessen, pensjonen, oppgraderingen, transformasjonen. Men for Camus finnes meningen ikke nødvendigvis i målet. Den finnes i selve kampen, i den våkne handlingen, i beslutningen om å leve uten garantier.

Overført til vår teknologiske tid betyr ikke dette at vi skal kaste telefonene i havet og flytte til en hytte uten strøm. Det ville bare vært en annen romantisk illusjon. Camus ber oss ikke om å fornekte verden, men om å se den klart.

Teknologi kan være nyttig, vakker og frigjørende. Den kan redde liv, åpne kunnskap, knytte mennesker sammen og gi flere muligheten til å skape. Problemet oppstår når vi ber den om å gjøre noe den aldri kan gjøre: gi livet en endelig mening.

For et klassisk sammendrag av Camus’ tanker om det absurde, kan du også se Stanford Encyclopedia of Philosophy om Albert Camus.

Kampen som motstand

Å finne mening i kampen betyr å slutte å vente på at teknologien skal fullføre oss. Det betyr å bruke verktøy uten å tilbe dem. Det betyr å oppdatere programvaren uten å tro at sjelen følger med i nedlastingen.

Det kan høres beskjedent ut, men det er egentlig en form for opprør.

For Camus er opprøret ikke nødvendigvis dramatisk. Det er ikke alltid barrikader og slagord. Noen ganger er opprøret å nekte å lyve. Å si: Ja, verden er uklar. Ja, arbeidet gjentar seg. Ja, ingen app kan fjerne døden, tilfeldigheten eller lengselen. Og likevel velger jeg å være til stede.

Dette kan få konkrete konsekvenser:

• Vi kan slutte å forveksle nyhet med forbedring.
• Vi kan spørre hva teknologien krever av oss, ikke bare hva den lover oss.
• Vi kan velge verktøy som tjener livet, ikke liv som tjener verktøyene.
• Vi kan tåle perioder uten optimalisering.
• Vi kan akseptere at noen menneskelige problemer ikke skal løses, men deles, utholdes eller forstås.

Den virkelige provokasjonen i Camus’ tenkning er at han fratar oss unnskyldningen om å vente. Hvis meningen ikke kommer senere, med neste systemoppdatering eller neste teknologiske revolusjon, må vi spørre hva vi gjør nå.

Ikke i en fjern fremtid der alt er effektivt, sømløst og intelligent. Nå, mens batteriet er lavt, innboksen full, kroppen trøtt og verden fortsatt taus.

En mer moden teknologioptimisme

Kanskje trenger vi ikke mindre teknologioptimisme, men en mer voksen variant. En optimisme uten frelsesfantasier. En optimisme som erkjenner at fremskritt kan forbedre livsbetingelser uten å oppheve livets grunnvilkår.

Det er fullt mulig å glede seg over medisinske gjennombrudd, grønn teknologi og kunstig intelligens uten å tro at de skal gjøre mennesket eksistensielt komplett. Det er mulig å bygge bedre systemer og samtidig innrømme at ingen systemer fjerner behovet for mot, ansvar og nærvær.

Camus’ filosofi inviterer oss ikke til pessimisme. Den inviterer oss til ærlighet. Og ærlighet kan være mer frigjørende enn håp når håpet bare er en markedsføringsstrategi.

Kanskje er spørsmålet derfor ikke om vi skal rulle steinen. Det gjør vi allerede. Spørsmålet er hvordan vi ruller den. Med bitterhet? Med blind tro på at neste topp blir den siste? Eller med en form for klar, trassig verdighet?

Konklusjon: Å leve uten den endelige oppdateringen

Den moderne teknologiske optimismen lover oss stadig at meningen ligger foran oss, pakket inn i neste oppgradering. Camus minner oss om at denne forventningen kan bli en felle. Hvis vi alltid venter på den teknologien som skal gjøre livet helt, risikerer vi å gå glipp av livet mens det faktisk skjer.

Sisyfos lærer oss ikke å elske meningsløshet, men å møte den uten underkastelse. Han viser at kampen selv kan romme en merkelig frihet. Ikke fordi den fører til en endelig løsning, men fordi den er vår.

Kanskje er det der en mer menneskelig fremtid begynner: ikke i drømmen om å slippe steinen, men i evnen til å legge hånden mot den, kjenne vekten, og likevel gå videre.