Hvordan jeg begynte med Linux

Ah, Linux! Den mystiske verdenen av fri programvare og kommandolinjer som ser ut som de er skrevet av romvesener. La meg ta deg med tilbake til en tid da jeg, en uskyldig IT-student i Bodø, ble introdusert for denne underlige, men fascinerende plattformen.

Det var i 1996-1997, en tid hvor Windows regjerte som kongen av datamaskiner. Jeg var en ung, lovende student som trodde at Windows var den eneste veien å gå. “Hvorfor skulle jeg bruke noe annet?” tenkte jeg. Jeg hadde jo allerede lært meg å trykke på “Start”-knappen og dra musen rundt som en proff. Men så, som en uventet vending i en dårlig sitcom, ble jeg introdusert for Linux.

I begynnelsen var det som å gå inn i en labyrint uten kart. Jeg husker første gang jeg prøvde å installere Red Hat Linux. Jeg hadde lest om det i bøker og på internett (ja, det var faktisk internett der, selv om det var tregere enn en snegle med ryggsmerter). Jeg tenkte: “Dette kan jeg klare!” Men så kom jeg til installasjonsprosessen, og det føltes som å prøve å løse en Rubiks kube med bind for øynene. Jeg klikket, tastet og svettet, men til slutt endte jeg opp med en datamaskin som bare viste en svart skjerm og en blinkende kursivmarkør som om den lo av meg.

Det var på dette punktet jeg begynte å tvile. “Kanskje Windows ikke er så ille likevel?” tenkte jeg. Men jeg ga ikke opp så lett. Jeg var fast bestemt på å forstå denne magiske verdenen av Linux. Så jeg leste mer, og mer, og mer. Det var som å gå ned et kaninhull, men uten den morsomme kaninen som følger med. Jeg ble besatt av å finne ut av det.

Så, etter mange mislykkede forsøk, bestemte jeg meg for å gi Mandrake Linux en sjanse. Åh, Mandrake! Det var som å gå fra å spise tørre knekkebrød til å få en gourmetmiddag. Installeringen var mye mer brukervennlig, og jeg kunne til og med se grafiske menyer! Det var som å oppdage at det finnes liv på Mars – jeg kunne faktisk bruke Linux uten å føle at jeg måtte ta en doktorgrad i datateknikk først.

Da jeg endelig fikk Mandrake opp og gå, følte jeg meg som en superhelt. Jeg kunne surfe på nettet, skrive dokumenter og til og med spille noen av de tidlige Linux-spillene (ja, de eksisterte!). Jeg ble helfrelst! Jeg var ikke lenger en Windows-bruker; jeg var en Linux-entusiast med en stor dose stolthet. Jeg begynte å vise frem mine nye ferdigheter til vennene mine, som så på meg som om jeg nettopp hadde lært å fly.

Men det var ikke bare en dans på roser. Det var fortsatt utfordringer. Jeg husker en gang jeg prøvde å sette opp en skriver. Åh, skriveren! Den var som en diva som nektet å samarbeide. Jeg måtte grave meg gjennom forum og dokumentasjon som var skrevet av folk med mer tålmodighet enn meg. Det var som å prøve å få en katt til å ta et bad – umulig!

Men til tross for alle utfordringene, var det noe magisk med å bruke Linux. Jeg følte meg fri. Jeg kunne tilpasse systemet mitt, lære om koden bak, og til og med bidra til fellesskapet. Jeg ble en del av noe større, noe som handlet om samarbeid og deling. På et tidspunkt bidro jeg til og med med å oversette fildelingsprogrammet Apollo til norsk språkdrakt.

Så her står jeg i dag, mange år senere, takknemlig for den reisen jeg har hatt med Linux. Fra å være en skeptisk Windows-bruker til å bli en Linux-entusiast, har jeg lært så mye. Og selv om jeg fortsatt har mine kamper med skrivere og noen ganger lurer på om jeg har mistet forstanden når jeg snakker om kommandolinjer, ville jeg ikke byttet det for noe annet. For i denne rare, digitale verdenen, er det å bruke Linux som å ha en hemmelig superkraft. Og hvem vil ikke ha det?