Once again I’ve tried to write a novel. This time I’ve targeted it for boys and girls approximately in the age of 10 to 14 years old. Hope you like it. This time I’ve also written it in norwegian. 

Vinterens Mysterium

Kapittel 1: Ankomst til Geilo

Toget suste gjennom det hvite vinterlandskapet. Markus Olsen presset nesen mot vinduet og stirret ut på de endeløse snødekte skogene og fjellene som strakte seg så langt øyet kunne se. Snøfnugg danset i luften utenfor, som om de ønsket passasjerene velkommen til vintereventyret som ventet.

“Hvor lenge er det igjen nå?” spurte Jonas Berg utålmodig. Han hadde spurt om det samme minst ti ganger i løpet av de siste to timene.

“Tjue minutter mindre enn sist du spurte,” svarte Emma Larsen tørt uten å løfte blikket fra boken hun leste. “Så omtrent ti minutter.”

Jonas sukket høylytt og lente seg tilbake i setet. Hans mørke hår sto til alle kanter etter at han hadde sovet med hodet mot vinduet. “Jeg gleder meg bare sånn til å komme fram og få på meg skiene. Pappa sa at Geilo har noen av de beste løypene i hele Norge!”

“Og jeg gleder meg til å se onkel Thomas igjen,” sa Markus med et smil. “Det er tre år siden sist. Han er sikkert like distré og morsom som alltid.”

Sofie Hansen, Emmas kusine, kikket opp fra skisseboken sin der hun hadde tegnet landskapet utenfor vinduet. “Er hytta hans stor? Har han plass til oss alle fem?”

“Den er ikke kjempestor, men koselig. Og ja, han har tre soverom pluss stua, så vi får plass,” forklarte Markus. “Men ikke forvent for mye orden. Onkel Thomas er professor i biologi og har en tendens til å ha bøker og forskningsnotater overalt.”

Lukas Wang, som hadde sittet stille med hodetelefoner og spilt på nettbrettet sitt, tok plutselig av seg hodetelefonene. “Har han internett der? Jeg må laste ned noen nye apper jeg har lest om.”

De andre fire vennene utvekslet blikk og lo. Typisk Lukas å tenke på teknologi selv når de var på vei til et vintereventyr i fjellene.

“Ja, han har internett,” forsikret Markus. “Men kanskje ikke det raskeste. Og uansett, vi skal jo være ute i snøen mesteparten av tiden, ikke sant?”

Lukas nikket motvillig. “Joda, men jeg har lest om en ny app som kan identifisere dyrespor i snøen. Tenk så kult hvis vi finner spor etter rev eller kanskje til og med ulv!”

“Ulv?” Sofie så plutselig bekymret ut. “Er det ulv på Geilo?”

“Neppe i nærheten av skiløypene,” beroliget Emma henne. “De holder seg langt unna mennesker.”

Høyttaleren i togvognen knitret til liv: “Neste stopp: Geilo stasjon. Ankomst om cirka fem minutter.”

Jonas spratt opp fra setet. “Endelig! Kom igjen, la oss gjøre oss klare.”

De fem vennene begynte å samle sammen bagasjen sin. Vinterferieuken de hadde planlagt i månedsvis var endelig i gang. Foreldrene deres hadde vært skeptiske til å la fem tretten-åringer (vel, Sofie var bare tolv, men nesten tretten) reise alene med toget, men siden Markus’ onkel Thomas skulle møte dem på stasjonen og ha ansvar for dem hele uken, hadde de til slutt gått med på det.

Toget bremset ned, og Geilo stasjon kom til syne. Det var et idyllisk syn – den lille stasjonen var dekket av snø, og i bakgrunnen kunne de se fjellene reise seg majestetisk mot den klare blå vinterhimmelen.

“Der er han!” utbrøt Markus plutselig og pekte ut av vinduet.

På perrongen sto en høy, slank mann med bustete grått hår som stakk ut under en strikket lue. Han hadde på seg en fargerik vinterjakke som så ut som den var fra 80-tallet, og han vinket ivrig med den ene hånden mens han holdt et håndskrevet skilt i den andre. På skiltet sto det “VELKOMMEN MARKUS OG CO!” med store, skjeve bokstaver.

“Er det onkelen din?” spurte Sofie og så på mannen med nysgjerrighet. “Han ser… interessant ut.”

Markus lo. “Jepp, det er onkel Thomas. Han er litt annerledes, men verdens beste onkel.”

Toget stanset med et rykk, og dørene åpnet seg med et hvin. Kald, frisk fjelluft strømmet inn i vognen, og de fem vennene grep bagasjen sin og skyndte seg ut på perrongen.

“Markus, min gutt!” ropte Thomas og omfavnet nevøen sin i en bjørneklem. “Så stor du har blitt! Og dette må være vennene dine.” Han slapp Markus og smilte bredt til de andre. “Velkommen til Geilo, alle sammen! Jeg er Thomas, distré professor og amatørkokk, til deres tjeneste.”

De presenterte seg etter tur, og Thomas håndhilste entusiastisk på hver og en av dem.

“Så hyggelig å møte dere alle! Bilen står parkert like borte. Det er ikke langt til hytta – bare en ti minutters kjøretur. Har dere hatt en fin reise? Ikke for slitsomt? Har dere spist? Det er litt mat i hytta, men vi må nok innom butikken også. Å, og jeg må vise dere skiboden og…”

Thomas fortsatte å prate i vei mens han ledet dem mot parkeringsplassen. Vennene utvekslet smilende blikk. Dette kom til å bli en interessant uke.

Thomas’ bil viste seg å være en slitt, men sjarmerende gammel Volvo stasjonsvogn. De stuet bagasjen inn i bagasjerommet, og med litt kreativ plassering fikk de plass til alle seks.

Mens de kjørte gjennom Geilo sentrum, pekte Thomas ut forskjellige landemerker – skianlegget, butikkene, kafeen der de serverte “Norges beste vafler” ifølge ham.

“Og der borte,” sa han og pekte mot en stor bygning, “er det nye hotellet som ble bygget i fjor. Det har vært mye snakk om det i bygda. Noen mener det trekker for mange turister, andre synes det er bra for økonomien.”

Etter å ha kjørt gjennom sentrum, svingte de inn på en mindre vei som førte oppover i terrenget. Snart befant de seg i et område med spredte hytter omgitt av grantrær tunge av snø.

“Her er vi,” sa Thomas og svingte inn på en liten parkeringsplass foran en rødmalt tømmerhytte. “Velkommen til mitt beskjedne fjellparadis!”

Hytta var akkurat som Markus hadde beskrevet – ikke veldig stor, men koselig og tradisjonell, med snø på taket og røyk som steg opp fra pipa.

“Du har allerede fyrt i peisen?” spurte Markus overrasket.

“Selvfølgelig! Jeg ville at det skulle være varmt og godt når dere kom. Kom, kom, la oss få bagasjen inn.”

De bar bagasjen opp den snødekte stien til inngangsdøren. Thomas rotet litt med nøklene før han fikk opp døren, og de trådte inn i en lun og koselig stue. En peis knitret muntert i det ene hjørnet, og de kunne kjenne lukten av nystekte boller.

“Jeg bakte i morges,” forklarte Thomas stolt. “Ikke verdens beste boller kanskje, men spiselige. Slå dere ned, slå dere ned! Jeg skal vise dere rommene deres om litt.”

Vennene så seg rundt med nysgjerrige blikk. Stua var akkurat som Markus hadde forutsagt – koselig, men litt rotete. Bokhyller fulle av bøker dekket veggene, og på et stort trebord lå bunker med papirer og notater. Et par gamle, men komfortable sofaer sto foran peisen, og store vinduer ga utsikt over dalen og fjellene i det fjerne.

“Dette er jo kjempekoselig!” utbrøt Emma og gikk bort til vinduet. “For en utsikt!”

“Takk, takk,” sa Thomas fornøyd. “Jeg kjøpte hytta for femten år siden. Den trengte litt oppussing da, men nå er den ganske bra, synes jeg. Litt rotete kanskje, men jeg trives med det.”

“Er det skiløyper rett utenfor?” spurte Jonas ivrig og pekte ut vinduet der han kunne se spor i snøen.

“Ja, det går en løype like nedenfor hytta. Den fører ned til hovedløypenettet. Derfra kan dere gå hvor som helst – til skianlegget, rundt vannet, opp i fjellet… Men vær forsiktige hvis dere går langt. Fjellvær kan skifte raskt.”

“Kan vi gå på ski i dag?” spurte Jonas, fortsatt like ivrig.

Thomas lo. “Kanskje vi skal få dere installert først? Og spise litt? Det er fortsatt noen timer med dagslys igjen, så dere kan sikkert få en liten tur etterpå hvis dere vil.”

De neste timene gikk med til å bli kjent med hytta. Thomas viste dem de tre soverommene – ett til ham selv, ett til jentene, og ett til guttene. De pakket ut, spiste nystekte boller med kakao, og fikk en rask gjennomgang av hyttas fasiliteter – inkludert den gamle vedovnen som Thomas innrømmet at han fortsatt ikke helt forsto hvordan fungerte.

Etter at de hadde spist og fått seg litt hvile, kunne Jonas ikke vente lenger. “Kan vi gå ut og teste løypene nå? Vær så snill?”

Thomas kikket ut av vinduet. “Vel, det er fortsatt et par timer til det blir mørkt. Men ikke gå for langt i dag, ok? Bare bli kjent med området rundt hytta. I morgen kan vi dra til skianlegget.”

Det var alt Jonas trengte å høre. I løpet av minutter hadde alle fem kledd seg i varme klær og funnet fram skiene sine. Thomas hjalp dem med å finne veien til skiløypa som gikk like nedenfor hytta.

“Følg bare denne løypa nedover, så kommer dere til et kryss etter omtrent en kilometer. Derfra kan dere ta til høyre for en kort runde som bringer dere tilbake hit, eller venstre hvis dere vil ned mot vannet. Men som sagt, ikke gå for langt i dag.”

“Vi skal være forsiktige,” lovte Markus.

“Og vær tilbake før det blir mørkt,” la Thomas til. “Jeg skal begynne på middagen i mellomtiden. Pasta med tomatsaus – min spesialitet!”

Med det sendte han dem av gårde, og de fem vennene skled ut i den nykjørte skiløypa, ivrige etter å utforske vinterlandskapet rundt dem.

Solen hang lavt på himmelen og kastet et gyllent lys over snøen. Luften var kald og klar, og pusten deres dannet små skyer foran ansiktene. Jonas tok raskt ledelsen, med Markus like bak. Emma og Sofie holdt et mer moderat tempo, mens Lukas, som var minst erfaren på ski, kom sist.

“Dette er fantastisk!” ropte Jonas over skulderen. “Se så perfekte forhold!”

Og det var det virkelig. Snøen var perfekt – ikke for dyp og ikke for hard, akkurat passe for en behagelig skitur. Løypa svingte seg mellom grantrær tunge av snø, og av og til åpnet landskapet seg og ga dem glimt av den spektakulære utsikten over dalen.

Da de nådde krysset Thomas hadde nevnt, stoppet de for å vente på Lukas og diskutere hvilken vei de skulle ta.

“Jeg synes vi skal ta den korte runden i dag, som onkel Thomas foreslo,” sa Markus. “Det begynner å bli sent, og vi har hele uken på oss til å utforske.”

“Enig,” nikket Emma. “Dessuten begynner jeg å bli sulten igjen.”

“Men jeg vil se vannet,” protesterte Jonas. “Thomas sa det ikke var langt.”

Mens de diskuterte, kom Lukas endelig pustende opp til dem. “Hva… diskuterer… dere?” fikk han fram mellom gispene.

“Om vi skal gå den korte runden tilbake til hytta eller ta turen ned til vannet,” forklarte Sofie.

“Tilbake,” stemte Lukas umiddelbart, fortsatt andpusten. “Definitivt tilbake.”

Jonas sukket skuffet, men ga seg. “Greit, vi tar den korte runden i dag. Men i morgen skal vi utforske skikkelig!”

De svingte til høyre og fulgte løypa som førte dem i en bue tilbake mot hytta. Mens de gikk, begynte skyggene å bli lengre, og lyset endret seg fra gyllent til en dypere, blålig tone som signaliserte at skumringen nærmet seg.

“Det er noe magisk med vinterlys,” bemerket Sofie drømmende mens hun så seg rundt. “Se hvordan snøen nesten gløder blått nå.”

De andre nikket enig. Selv Jonas, som vanligvis var mer opptatt av fart og spenning enn av naturens skjønnhet, så imponert ut.

Da de nærmet seg hytta igjen, kunne de se røyken som steg opp fra pipa og lys i vinduene. Det var et innbydende syn i den tiltagende skumringen.

“Lukter det ikke deilig?” sa Markus da de nådde skiløypa like nedenfor hytta. Duften av tomatsaus og krydder hang i luften.

“Jeg trodde ikke onkelen din kunne lage mat,” kommenterte Emma.

“Han kan lage akkurat tre retter,” lo Markus. “Pasta med tomatsaus, omelett, og pannekaker. Men de er faktisk ganske gode!”

De tok av seg skiene ved inngangen til hytta og børstet snøen av klærne før de gikk inn. Varmen fra peisen og duften av mat møtte dem, og Thomas kikket ut fra kjøkkenet med et stort smil.

“Der er dere! Akkurat i tide. Middagen er straks klar. Hvordan var skituren?”

“Fantastisk!” svarte de i kor, og begynte ivrig å fortelle om opplevelsene sine mens de hang fra seg yttertøyet og varmet seg ved peisen.

Senere, etter en overraskende god middag (Thomas’ pastasaus viste seg å være utmerket), satt de alle rundt peisen med hver sin kopp varm sjokolade. Utenfor hadde mørket senket seg fullstendig, og stjernene blinket på den klare nattehimmelen.

“I morgen tenkte jeg vi kunne dra til skianlegget,” foreslo Thomas. “De har løyper for alle nivåer, og en koselig kafé hvor vi kan spise lunsj.”

“Høres perfekt ut,” sa Jonas entusiastisk.

“Og kanskje vi kan møte noen av de lokale ungdommene,” la Thomas til. “Det er flere på deres alder som bor her året rundt. Det kunne vært hyggelig for dere å bli kjent med noen herfra.”

Markus nikket. Han hadde alltid vært nysgjerrig på hvordan det var å bo på et sted som Geilo – så annerledes fra Oslo hvor han og vennene hans bodde.

“Men nå tror jeg det er på tide med litt søvn,” sa Thomas og gjestet. “Det har vært en lang dag, og i morgen blir det mye frisk luft og aktivitet.”

Ingen protesterte. Skituren hadde gjort dem alle trøtte, og tanken på en myk seng var fristende. De ryddet opp etter seg og gjorde seg klare for natten.

Da Markus endelig krøp under dyna i rommet han delte med Jonas og Lukas, kjente han en boblende forventning i magen. Dette kom til å bli en fantastisk vinterferie – ski, venner, og koselige kvelder i hytta. Lite visste han at denne ferien skulle bli langt mer spennende og dramatisk enn noen av dem kunne ha forestilt seg.

Utenfor vinduet falt snøen stille, og månen kastet et blekt lys over det sovende landskapet. Et eller annet sted i skogen knakk en gren under vekten av snø – eller kanskje under vekten av noe annet. Men det var ingen våkne til å høre det.

Kapittel 2: Utforsking av hytta

Markus våknet av lyden av latter og klirrende tallerkener. Han blunket søvnig og brukte et øyeblikk på å huske hvor han var. Solstråler trengte inn gjennom sprekkene i gardinene og danset over gulvet i det lille soverommet. Jonas’ seng var allerede tom, men Lukas lå fortsatt og sov tungt i køyesengen ved veggen.

“Lukas, våkne,” sa Markus og kastet en pute på vennen sin. “Jeg tror de andre allerede er oppe.”

Lukas gryntet noe uhørlig og trakk dyna over hodet. Markus lo og sto opp. Han trakk på seg et par joggebukser og en genser før han gikk ut i stua.

Der fant han Jonas, Emma og Sofie sittende rundt frokostbordet sammen med onkel Thomas. Bordet var dekket med brød, pålegg, juice og varm sjokolade.

“God morgen, søvnige!” hilste Jonas med munnen full av brød. “Du har gått glipp av halve dagen.”

Markus kikket på klokken på veggen. Den var bare halv ni.

“Halve dagen? Det er jo fortsatt morgen,” protesterte han og satte seg ned ved bordet.

“Jonas har vært oppe siden sju,” forklarte Emma. “Han har allerede vært ute og sjekket skiløypene.”

“De er perfekte!” sa Jonas entusiastisk. “Helt nykjørte. Vi må komme oss ut så fort som mulig.”

Onkel Thomas lo og skjenket varm sjokolade i en kopp til Markus. “Ta det med ro. Dere har hele dagen, og løypene blir ikke borte. Spis en god frokost først.”

Markus forsynte seg med brød og pålegg. “Hvor er vi på vei i dag?”

“Jeg tenkte vi kunne dra til skianlegget som planlagt,” sa Thomas. “Men først tenkte jeg dere kanskje ville utforske området rundt hytta litt mer i dagslys. Det er noen fine stier gjennom skogen, og hvis dere går opp på den lille åsen bak hytta, får dere en fantastisk utsikt over hele dalen.”

“Høres bra ut,” nikket Markus. “Men først må vi få Lukas opp av senga.”

“Jeg skal ta meg av det,” sa Jonas med et lurt smil og forsvant inn på soverommet. Noen sekunder senere hørte de et høyt rop, etterfulgt av Lukas’ forvirrede stemme: “Hva? Hva skjer? Er det brann?”

De andre lo, og snart kom en rufsete og fortsatt halvveis sovende Lukas ut i stua, fulgt av en selvtilfreds Jonas.

“Ikke kult,” mumlet Lukas og sank ned på en stol ved bordet. “Jeg drømte at jeg fant opp en app som kunne oversette hva hunder tenker.”

“Fascinerende,” kommenterte Emma tørt. “Kaffe?”

Etter frokosten bestemte de seg for å utforske hytta grundigere. Thomas hadde allerede dratt for å handle noen matvarer de trengte, så de hadde hytta for seg selv.

“Jeg lurer på hva som er på loftet,” sa Jonas og pekte på en luke i taket i gangen.

“Sikkert bare gamle ting,” sa Emma. “Men vi kan jo sjekke.”

De fant en stige i boden og satte den opp under luken. Jonas klatret opp først og skjøv luken til side.

“Wow, det er masse greier her oppe!” ropte han ned til de andre. “Kom og se!”

En etter en klatret de opp stigen og inn på det støvete loftet. Det var lavt under taket, så de måtte dukke hodene. Rommet var fylt med gamle kofferter, ski, bøker og diverse andre gjenstander.

“Se på disse gamle skiene,” sa Markus og pekte på et par treski som sto lent mot veggen. “De må være kjempegamle.”

“Og se her,” sa Sofie og åpnet en gammel koffert. “Gamle klær og… hva er dette?” Hun løftet opp en liten, slitt notatbok.

“La meg se,” sa Emma og tok boken fra kusinen sin. Hun åpnet den forsiktig. “Det ser ut som en dagbok eller feltnotater. Det er datert… 1952! Og se på disse tegningene.”

De samlet seg rundt Emma og kikket på de gulnede sidene. Boken var full av håndskrevne notater og detaljerte tegninger av planter og dyr.

“Det må være fra en av onkel Thomas’ forskningsekspedisjoner,” sa Markus. “Han har fortalt meg at han har vært over hele verden for å studere sjeldne planter.”

“Kult,” sa Jonas, men han hadde allerede mistet interessen for boken og var i gang med å utforske en annen koffert. “Hei, se her! Gamle kart!”

Han trakk fram flere sammenbrettede kart og brettet ut ett av dem på gulvet. Det var et detaljert kart over Geilo-området.

“Dette kan være nyttig,” sa Markus entusiastisk. “Vi kan planlegge turene våre med dette.”

“Men det er gammelt,” påpekte Lukas, som endelig hadde våknet ordentlig. “Det står 1985 her. Det er sikkert mye som har forandret seg siden da.”

“De store tingene er nok fortsatt de samme,” sa Emma. “Fjellene har ikke flyttet på seg.”

De fortsatte å utforske loftet og fant flere interessante gjenstander – gamle fotografier, en samling mineraler, til og med en gammel kikkert som fortsatt fungerte.

“La oss ta med kartet og kikkerten,” foreslo Jonas. “De kan være nyttige når vi skal utforske området.”

De andre var enige, og etter å ha brukt nesten en time på loftet, klatret de ned igjen. De la kartet på stuebordet og begynte å studere det.

“Her er hytta,” sa Markus og pekte på et punkt på kartet. “Og her er skianlegget. Og dette må være vannet Thomas snakket om.”

“Det ser ut som det er flere stier og løyper som ikke er markert på de nye kartene,” bemerket Emma. “Se, her er det en sti som går opp til noe som kalles ‘Utsiktspunktet’.”

“Det må være åsen Thomas nevnte,” sa Markus. “Skal vi gå dit før vi drar til skianlegget?”

Alle var enige om at det var en god idé. De kledde seg i varme klær og pakket en liten sekk med vann og noen sjokoladebarer. Akkurat da de var klare til å gå, kom Thomas tilbake fra butikken.

“Hvor skal dere?” spurte han mens han bar inn handleposer.

“Vi tenkte å utforske litt rundt hytta,” forklarte Markus. “Vi fant et gammelt kart på loftet og så en sti opp til noe som heter ‘Utsiktspunktet’.”

“Ah, ja, det er en flott tur,” nikket Thomas. “Ikke for lang, og utsikten er fantastisk. Men hold dere til stien, og ta med dere telefoner så dere kan ringe hvis noe skulle skje.”

“Vi skal være forsiktige,” lovte Emma.

“Og kom tilbake innen et par timer,” la Thomas til. “Så kan vi dra til skianlegget etterpå og få oss lunsj der.”

Med det sendte han dem av gårde, og de fem vennene bega seg ut i den klare vinterdagen. Snøen knitret under føttene deres mens de fulgte en liten sti som førte bort fra hytta og inn i skogen.

“Dette er som å være i Narnia,” sa Sofie drømmende mens hun så seg rundt på de snødekte grantrærne.

“Bare uten hekser og snakkende løver,” kommenterte Jonas.

“Så vidt vi vet,” la Lukas til med et mystisk smil.

Stien var ikke vanskelig å følge, selv med snøen. Den svingte seg oppover gjennom skogen, og etter hvert som de kom høyere, ble trærne færre og utsikten åpnet seg mer og mer.

“Se!” utbrøt Emma plutselig og pekte. “Er det ikke et rådyr?”

De stoppet alle og fulgte pekefingeren hennes. Mellom trærne, kanskje femti meter unna, sto et rådyr og beitet på noen kvister som stakk opp gjennom snøen. Det løftet hodet og så på dem et øyeblikk før det elegant hoppet av gårde og forsvant mellom trærne.

“Så fint,” hvisket Sofie. “Jeg skulle ønske jeg hadde fått tegnet det.”

“Neste gang,” trøstet Emma henne. “Vi kommer sikkert til å se flere dyr i løpet av uken.”

De fortsatte oppover stien, som nå ble brattere. Jonas ledet an, ivrig som alltid, mens Lukas kom sist, litt andpusten av klatringen.

“Er vi snart framme?” spurte han etter ytterligere ti minutter med klatring.

“Jeg tror det,” sa Markus og pekte oppover. “Se, trærne slutter der oppe. Det må være toppen av åsen.”

Han hadde rett. Noen minutter senere kom de ut av skogen og sto på toppen av en liten ås. Utsikten var akkurat så spektakulær som Thomas hadde lovet. Foran dem strakte Geilo-dalen seg ut, med fjellene som reiste seg majestetisk på begge sider. De kunne se skianlegget i det fjerne, og det lille vannet som glitret i sollyset. Hytta til Thomas var synlig nedenfor dem, en liten rød prikk omgitt av grantrær.

“Wow,” sa Jonas, for en gangs skyld målløs.

“Dette var verdt klatringen,” nikket Lukas, som hadde glemt sin tretthet ved synet av den fantastiske utsikten.

De satte seg ned på noen steiner som stakk opp gjennom snøen og tok fram vannet og sjokoladen de hadde tatt med. Mens de nøt utsikten og snacket, tok Markus fram kikkerten de hadde funnet på loftet.

“La meg se på skianlegget,” sa han og justerte fokuset. “Jeg kan se stolheisen og… hei, det er ganske mange mennesker der allerede.”

“Min tur!” sa Jonas og grep kikkerten. Han sveipet den sakte over landskapet. “Jeg kan se veien som fører til Geilo sentrum, og… hva er det der borte?”

“Hva ser du?” spurte Emma nysgjerrig.

“Det ser ut som… en annen hytte, men den er nesten gjemt i skogen. Jeg kan bare så vidt se taket.”

Han rakte kikkerten til Emma, som rettet den i den retningen Jonas pekte.

“Jeg ser den,” nikket hun. “Den ser ganske forlatt ut. Ingen røyk fra pipa, og den ser litt forfallen ut.”

De andre tok også en titt gjennom kikkerten. Hytta lå dypt inne i skogen på den andre siden av dalen, nesten helt skjult av trær. Det var noe mystisk over den – som om den ikke ville bli funnet.

“Jeg lurer på hvem som eier den,” sa Markus tankefullt.

“Kanskje ingen,” foreslo Sofie. “Kanskje den er forlatt.”

“Eller kanskje den tilhører en eneboer som ikke liker mennesker,” sa Lukas med en dramatisk stemme.

“Eller kanskje det bare er en vanlig hytte som ikke er i bruk om vinteren,” sa Emma praktisk.

De diskuterte forskjellige teorier mens de pakket sammen tingene sine og gjorde seg klare til å gå ned igjen. Solen sto høyt på himmelen nå, og det var på tide å vende tilbake til hytta for å møte Thomas og dra til skianlegget.

Nedstigningen gikk raskere enn oppturen, og snart var de tilbake ved hytta. Thomas ventet på dem på verandaen, kledd i skiklær og klar til å dra.

“Der er dere!” hilste han. “Hvordan var utsikten?”

“Fantastisk!” svarte de i kor.

“Vi så et rådyr,” la Sofie til.

“Og en mystisk hytte dypt inne i skogen,” sa Jonas.

Thomas hevet et øyenbryn. “En mystisk hytte? Hvor?”

Jonas pekte i retningen de hadde sett hytta. “Der borte, på den andre siden av dalen. Den så nesten forlatt ut.”

Thomas tenkte seg om et øyeblikk. “Ah, det må være den gamle Bakke-hytta. Den har stått tom i flere år nå, tror jeg. Den gamle mannen som eide den døde for noen år siden, og jeg har ikke hørt at noen har overtatt den.”

“Så den er forlatt?” spurte Markus, litt skuffet over den prosaiske forklaringen.

“Så vidt jeg vet,” nikket Thomas. “Men nå, er dere klare for å dra til skianlegget? Jeg tenkte vi kunne spise lunsj der og så stå på ski resten av dagen.”

Det var de alle enige om, og snart var de på vei i Thomas’ gamle Volvo. Mens de kjørte, kunne Markus ikke la være å tenke på den mystiske hytta. Det var noe med den som vekket hans nysgjerrighet. Men tankene hans ble raskt avledet da de nærmet seg skianlegget og så de mange løypene og heisene.

Dette kom til å bli en fantastisk dag på ski. Den forlatte hytta kunne vente til en annen gang.

Kapittel 3: Første dag på ski

Skianlegget på Geilo var imponerende. Stolheiser og skitrekk førte opp til toppen av flere bakker med ulik vanskelighetsgrad. Mennesker i fargerike skiklær suste nedover de hvite løypene, og lyden av latter og rop fylte luften.

“Dette er jo kjempestort!” utbrøt Lukas mens de parkerte og tok ut skiene fra bilen.

“Geilo er et av Norges beste skisteder,” forklarte Thomas stolt. “Det er løyper for alle nivåer her. Og utsikten fra toppen er fantastisk.”

Jonas kunne knapt stå stille av spenning. Han hadde allerede festet skiene på føttene og var klar til å gå.

“Kan vi dra opp med en gang?” spurte han utålmodig.

“Først må vi kjøpe heiskort,” sa Thomas og pekte mot en bygning med skilt som sa “Billetter”. “Og vi bør bli enige om hvor vi skal møtes senere. Jeg tenker at dere ungdommer kanskje vil stå på ski på egen hånd?”

“Kan vi det?” spurte Emma overrasket. Hun hadde forventet at Thomas ville holde dem under oppsyn.

“Selvfølgelig,” nikket Thomas. “Dere er jo ikke små barn lenger. Men vi må ha noen grunnregler: Hold dere til de merkede løypene, ikke gå utenfor anlegget, og møt meg ved kafeen til lunsj klokken ett. Og ha telefonene med dere.”

“Høres bra ut,” sa Markus, glad for at onkelen hans ga dem frihet.

De gikk sammen til billettkontoret og kjøpte heiskort for dagen. Thomas festet kortene til jakkene deres og ga dem noen siste råd før han sendte dem av gårde.

“Husk å være forsiktige, spesielt i de brattere løypene. Og Lukas, det er nybegynnerløyper der borte hvis du vil øve litt først.”

Lukas nikket takknemlig. Han var den minst erfarne skiløperen i gruppen og følte seg litt nervøs for de brattere bakkene.

“Jeg blir med deg i nybegynnerløypa først,” tilbød Emma vennlig. “Jeg kunne også trenge litt oppvarming.”

“Jeg også,” sa Sofie raskt.

“Vel, Jonas og jeg kan ta den røde løypa og møte dere ved bunnen etterpå,” foreslo Markus.

De delte seg i to grupper – Jonas og Markus dro mot stolheisen som førte til de mer utfordrende løypene, mens Emma, Sofie og Lukas gikk mot det mindre skitrekket som førte til de grønne nybegynnerløypene.

Jonas og Markus satte seg i stolheisen og ble løftet opp over landskapet. Under dem kunne de se skiløpere som svingte seg nedover bakkene.

“Dette kommer til å bli episk,” sa Jonas med et bredt grin. “Jeg har øvd masse i vinter. Pappa tok meg med til Tryvann nesten hver helg.”

“Jeg har ikke stått så mye på ski i år,” innrømmet Markus. “Men jeg pleier å komme fort inn i det igjen.”

Da de nådde toppen, spente de på seg skiene og sto et øyeblikk og beundret utsikten. De kunne se hele dalen under seg, med Geilo sentrum i det fjerne og fjellene som strakte seg mot horisonten.

“Klar?” spurte Jonas.

“Klar,” nikket Markus.

De skjøv fra og begynte å gli nedover den røde løypa. Jonas tok raskt ledelsen, svingende elegant mellom de andre skiløperne. Markus fulgte etter i et litt mer moderat tempo, men følte seg mer komfortabel for hvert svinger.

Vinden mot ansiktet, den knitrende lyden av ski mot snø, følelsen av fart og frihet – det var få ting som kunne måle seg med gleden ved å stå på ski. Markus kjente et stort smil bre seg over ansiktet mens han suste nedover.

Da de nådde bunnen av bakken, var Jonas allerede der og ventet, med et stort grin om munnen.

“Det var fantastisk!” ropte han. “La oss gjøre det igjen!”

“Vent litt,” lo Markus. “La meg få igjen pusten først.”

De så seg rundt etter de andre, og fikk øye på dem i nybegynnerløypa. Lukas så ut til å ha fått litt mer selvtillit, for han beveget seg stødigere på skiene nå, med Emma og Sofie på hver sin side.

“De klarer seg fint,” bemerket Jonas. “Skal vi ta en tur til?”

Markus nikket, og de to guttene dro tilbake til stolheisen. Denne gangen bestemte de seg for å prøve en annen løype – en som var merket med svart, som indikerte at den var for erfarne skiløpere.

“Er du sikker på at vi skal ta den svarte?” spurte Markus litt usikkert da de nærmet seg toppen.

“Selvfølgelig!” sa Jonas selvsikkert. “Det blir gøy!”

Markus var ikke helt overbevist, men han ville ikke virke feig foran vennen sin. Da de kom til toppen, så han ned på den bratte løypa med en blanding av spenning og nervøsitet.

“Bare følg meg,” sa Jonas og skjøv fra.

Markus tok et dypt åndedrag og fulgte etter. Den svarte løypa var betydelig brattere enn den røde, og han måtte konsentrere seg hardt for å holde kontrollen. Jonas, derimot, så ut til å være i sitt element, og svingte seg nedover med imponerende ferdighet.

Halvveis ned bakken begynte Markus å få bedre kontroll og nyte utfordringen. Men akkurat da han begynte å slappe av, så han Jonas foran seg miste balansen etter å ha truffet en isete flekk. Jonas vaklet et øyeblikk før han falt og skled flere meter nedover bakken.

“Jonas!” ropte Markus og svingte bort til stedet der vennen hans hadde falt. Han stoppet ved siden av Jonas, som satt i snøen og gned seg på kneet.

“Er du OK?” spurte Markus bekymret.

Jonas så opp med et flaut smil. “Ja, bare såret stoltheten min litt. Og kneet mitt kommer til å bli blått.”

Markus strakk ut en hånd for å hjelpe ham opp. “Kanskje vi skulle holde oss til de røde løypene likevel?”

“Greit,” innrømmet Jonas motvillig. “Men ikke fortell de andre at jeg falt, OK?”

“Ditt fall er trygt med meg,” lovte Markus med et smil.

De fortsatte nedover i et mer forsiktig tempo, og da de nådde bunnen, møtte de de andre tre som nettopp hadde kommet ned fra nybegynnerløypa.

“Hvordan gikk det?” spurte Emma.

“Bra,” sa Jonas raskt, selv om han fortsatt gned seg på kneet. “Løypa var litt isete, det er alt.”

“Lukas begynner å bli ganske god,” sa Sofie og klappet Lukas på skulderen.

Lukas rødmet litt. “Jeg falt bare to ganger. Det er en forbedring fra i fjor, da jeg falt omtrent hvert femte minutt.”

De lo alle sammen og bestemte seg for å ta noen flere turer før lunsj. Denne gangen holdt de seg alle til de røde løypene, som var utfordrende nok for Lukas men ikke for vanskelige.

Tiden fløy mens de sto på ski, og før de visste ordet av det, var klokken blitt ett. De møtte Thomas ved kafeen som avtalt. Han satt allerede ved et bord med varm sjokolade til dem alle.

“Så, hvordan har skidagen vært så langt?” spurte han da de satte seg ned, røde i kinnene og med snø i håret.

“Fantastisk!” sa Jonas entusiastisk. “Løypene er perfekte.”

“Jeg har faktisk blitt bedre,” sa Lukas stolt. “Emma og Sofie har vært gode lærere.”

“Og du har vært en god elev,” smilte Emma.

De bestilte mat – hamburger og pommes frites for de fleste, mens Emma valgte en salat – og snakket ivrig om formiddagens opplevelser mens de ventet på at maten skulle komme.

“Etter lunsj tenkte jeg å ta noen turer i langrennsløypene,” sa Thomas. “Men dere kan fortsette i alpinbakkene hvis dere vil.”

“Kan vi det?” spurte Markus. “Er det greit at vi er alene?”

“Selvfølgelig,” nikket Thomas. “Som jeg sa, dere er ansvarlige ungdommer. Bare pass på hverandre og møt meg ved bilen klokken fire.”

Maten kom, og de spiste med god appetitt. Skiaktiviteter gjorde dem alle sultne, og burgerne smakte ekstra godt etter formiddagen i bakkene.

Mens de spiste, la Markus merke til en gruppe ungdommer på deres egen alder som satt ved et bord i nærheten. De snakket og lo sammen, tydelig lokalkjente basert på måten de hilste på andre gjester.

En av jentene i gruppen – med langt, lyst hår og en lyseblå skijakke – møtte blikket hans et øyeblikk og smilte forsiktig før hun vendte oppmerksomheten tilbake til vennene sine.

“Hvem ser du på?” spurte Jonas lavt, og dultet Markus i siden.

“Ingen,” sa Markus raskt, men han kunne kjenne at han rødmet litt.

Jonas fulgte blikket hans og så gruppen med lokale ungdommer. “Ah, jeg skjønner,” sa han med et lurt smil. “Den blonde jenta er ganske pen.”

“Hold kjeft,” mumlet Markus og tok en stor bit av burgeren sin for å slippe å svare mer.

Etter at de hadde spist ferdig, sa de farvel til Thomas, som dro mot langrennsløypene, mens de fem vennene gikk tilbake til alpinbakkene. De bestemte seg for å holde seg sammen denne gangen og valgte løyper som alle kunne mestre.

De tok stolheisen opp igjen, og da de nådde toppen, fikk Markus øye på den samme gruppen lokale ungdommer som også hadde kommet opp med en annen heis.

“Se, der er de fra kafeen,” påpekte Sofie, som også hadde lagt merke til dem.

“Kanskje vi burde hilse på dem?” foreslo Emma. “Det kunne vært hyggelig å bli kjent med noen lokale.”

Før noen av dem kunne bestemme seg, tok den blonde jenta i den lyseblå jakken saken i egne hender. Hun skled bort til dem på skiene sine, fulgt av en annen jente med mørkt hår og rød jakke.

“Hei,” hilste den blonde jenta med et vennlig smil. “Dere er ikke herfra, er dere?”

“Nei, vi er fra Oslo,” svarte Markus, litt overrasket over den direkte tilnærmingen. “Vi er her på vinterferie.”

“Tenkte meg det,” nikket jenta. “Jeg er Ida, og dette er Maja,” la hun til og pekte på venninnen sin.

De presenterte seg alle etter tur.

“Så, hvor lenge skal dere være på Geilo?” spurte Maja.

“En uke,” svarte Emma. “Vi bor i hytta til Markus’ onkel.”

“Kult,” sa Ida. “Vi bor her hele året. Det er ikke så mange på vår alder her, så det er alltid hyggelig når det kommer besøkende.”

“Vil dere stå på ski med oss?” spurte Maja. “Vi kan vise dere noen av de beste løypene.”

Jonas så entusiastisk ut ved tanken. “Gjerne!”

De andre guttene i Idas gruppe hadde nå også kommet bort til dem. Ida presenterte dem som Kristian og Erik, begge fjorten år og lokale.

“Vi tenkte å ta Trollløypa,” sa Kristian og pekte mot en rød løype som svingte seg ned gjennom en skog. “Den er ikke så bratt, men har noen morsomme svinger.”

“Høres bra ut,” nikket Markus.

De nye vennene ledet an, og snart suste de alle nedover Trollløypa. Ida og Maja viste seg å være utmerkede skiløpere, og selv Lukas klarte seg bra med litt oppmuntring fra de andre.

Resten av ettermiddagen gikk med til å utforske forskjellige løyper sammen med de lokale ungdommene. De viste dem steder i anlegget som turistene sjelden fant, inkludert en liten avstikker fra en av løypene som førte til et utsiktspunkt med en spektakulær utsikt over dalen.

“Dette er vårt hemmelige sted,” forklarte Ida da de stoppet ved utsiktspunktet. “Ikke mange turister vet om det.”

“Det er nydelig,” sa Sofie og tok fram telefonen for å ta noen bilder.

Mens de andre beundret utsikten, kom Kristian bort til Markus.

“Så, hvor bor dere?” spurte han.

“I hytta til onkelen min,” svarte Markus. “Den ligger litt utenfor sentrum, omgitt av skog. Vi kan faktisk se den herfra.” Han pekte i retning av hytta.

Kristian fulgte pekefingeren hans og nikket. “Ah, er det professor Olsens hytte? Jeg kjenner til den. Den ligger ikke langt fra skiløypa som går rundt vannet.”

“Ja, det stemmer,” sa Markus, litt overrasket. “Kjenner du onkelen min?”

“Alle kjenner alle her på Geilo,” lo Kristian. “Professoren kommer hit ganske ofte. Han er… interessant.”

“Det er han,” smilte Markus. “Litt distré, men veldig snill.”

Kristian så ut til å ville si noe mer, men ble avbrutt av Jonas som ropte at de burde komme seg nedover igjen før det begynte å bli mørkt.

De tok en siste tur ned bakken sammen før det var på tide for Markus og vennene hans å møte Thomas ved bilen. De utvekslet telefonnumre med de lokale ungdommene og avtalte å møtes igjen neste dag.

“Vi kan vise dere flere kule steder,” sa Ida. “Kanskje til og med ta dere med på en tur utenfor anlegget hvis været er bra.”

“Det høres fantastisk ut,” sa Markus entusiastisk.

De sa farvel til sine nye venner og møtte Thomas ved parkeringsplassen. Han så fornøyd ut etter sin dag i langrennsløypene.

“Hvordan var dagen deres?” spurte han mens de lastet skiene inn i bilen.

“Kjempebra!” svarte Jonas. “Vi møtte noen lokale ungdommer som viste oss rundt.”

“Å?” Thomas hevet et øyenbryn interessert. “Hvem da?”

“Ida, Maja, Kristian og Erik,” svarte Markus. “De var veldig hyggelige. Vi skal møte dem igjen i morgen.”

“Ida Bakken og Kristian Moen?” spurte Thomas.

“Ja, tror det,” nikket Markus. “Kjenner du dem?”

“Som sagt, Geilo er et lite sted,” smilte Thomas. “Idas far driver sportsbutikken i sentrum, og Kristians familie har bodd her i generasjoner. De er fine ungdommer.”

På vei tilbake til hytta snakket de ivrig om dagen som hadde gått og planene for morgendagen. Thomas foreslo at de kunne lage pizza til middag, noe alle var entusiastiske for.

Da de kom tilbake til hytta, var de alle trøtte etter en lang dag i frisk luft, men på en god måte. Mens Thomas begynte å forberede pizzadeigen, satte vennene seg i sofaen foran peisen.

“Dette var en perfekt dag,” sa Emma fornøyd.

“Og i morgen blir enda bedre,” la Jonas til. “Jeg lurer på hvilke steder Ida og de andre vil vise oss.”

“Kristian virket litt mystisk,” bemerket Markus tankefullt. “Da jeg nevnte onkel Thomas, fikk jeg inntrykk av at han ville si noe mer, men så ombestemte han seg.”

“Hva mener du?” spurte Sofie.

Markus trakk på skuldrene. “Vet ikke. Bare en følelse jeg fikk.”

“Du overanalyserer,” lo Jonas. “Han virket helt normal for meg.”

“Sannsynligvis,” innrømmet Markus. Men han kunne ikke riste av seg følelsen av at det var noe mer Kristian hadde ønsket å si om onkelen hans eller hytta de bodde i.

Utenfor hadde skumringen begynt å senke seg over landskapet. En ny dag med eventyr ventet dem i morgen, og Markus gledet seg allerede. Lite visste han at møtet med de lokale ungdommene var begynnelsen på et mysterium som skulle gjøre denne vinterferien til noe helt annet enn det de hadde forventet.

Kapittel 4: Møte med lokalbefolkningen

Neste morgen våknet Markus til lyden av latter fra kjøkkenet. Han gned søvnen ut av øynene og så at Jonas’ seng allerede var tom. Lukas sov fortsatt tungt i køyesengen ved veggen, med dyna trukket helt opp til haken.

Markus sto opp, kledde på seg og gikk ut i kjøkkenet. Der fant han Jonas, Emma og Sofie sittende rundt bordet sammen med onkel Thomas. De spiste frokost og så ut til å være midt i en livlig samtale.

“God morgen, søvnige,” hilste Jonas med et grin. “Du går glipp av onkel Thomas’ historier om Geilo.”

“Jeg fortalte dem nettopp om den gangen jeg møtte en elg rett utenfor hytta,” forklarte Thomas og skjenket en kopp varm sjokolade til Markus. “Stor som et hus, og med et gevir som kunne ha spiddet en bil.”

“Overdriver du ikke litt nå?” spurte Markus skeptisk mens han satte seg ned.

“Kanskje litt,” innrømmet Thomas med et smil. “Men den var definitivt stor. Uansett, hva er planene deres for i dag? Skal dere møte de lokale vennene deres igjen?”

“Ja, vi avtalte å møtes ved skianlegget klokken ti,” svarte Emma. “De sa de ville vise oss noen spesielle steder.”

“Høres bra ut,” nikket Thomas. “Jeg har noen ærender i sentrum, så jeg kan kjøre dere dit. Men husk å være forsiktige hvis dere går utenfor de merkede løypene. Fjellet kan være lunefullt, selv for lokalkjente.”

“Vi skal være forsiktige,” lovte Markus.

Etter frokosten vekket de Lukas, som motvillig krøp ut av sengen og mumlet noe om at ferier var ment for å sove lenge. De pakket sekkene sine med vann, sjokolade og ekstra klær, og snart var de på vei til skianlegget i Thomas’ bil.

“Jeg henter dere her klokken fire,” sa Thomas da han slapp dem av ved inngangen til skianlegget. “Ha det gøy, og husk å holde dere sammen!”

De vinket farvel til ham og gikk inn i skianlegget. Klokken var bare halv ti, så de hadde god tid før de skulle møte de lokale ungdommene. De bestemte seg for å ta et par turer i bakkene først.

“La oss ta den røde løypa vi likte i går,” foreslo Jonas.

De andre var enige, og snart var de på vei opp med stolheisen. Været var perfekt – klar blå himmel, sol som glitret i snøen, og nesten vindstille. Løypene var nykjørte og i utmerket stand.

De tok to raske turer ned den røde løypa før de begynte å bevege seg mot møtestedet de hadde avtalt med Ida og de andre. Klokken ti presis sto de ved kafeen og så seg rundt etter sine nye venner.

“Der er de!” ropte Sofie og pekte.

Ida, Maja, Kristian og Erik kom gående mot dem, alle kledd i fargerike skiklær og med ski over skuldrene.

“Hei!” hilste Ida med et stort smil. “Klare for å utforske noen hemmelige steder?”

“Absolutt,” svarte Jonas entusiastisk.

“Vi tenkte å ta dere med på en tur utenfor anlegget,” forklarte Kristian. “Det er en gammel løype som ikke mange bruker lenger. Den fører til et sted med fantastisk utsikt.”

“Er det trygt?” spurte Emma litt bekymret, og husket Thomas’ advarsel om å være forsiktige utenfor de merkede løypene.

“Helt trygt,” forsikret Maja henne. “Vi har gått der hundrevis av ganger. Løypa er ikke merket på de nyeste kartene, men den er fortsatt der, og vi kjenner den som vår egen lomme.”

“OK da,” nikket Emma, beroliget av Majas selvsikre tone.

De satte på seg skiene og fulgte de lokale ungdommene mot utkanten av skianlegget. Etter å ha passert den siste offisielle løypa, kom de til en smal sti som førte inn i skogen.

“Dette er den gamle løypa,” forklarte Ida. “Den ble brukt mye før i tiden, men da de bygget det nye skianlegget, sluttet de å preparere den. Nå er det nesten bare lokale som vet om den.”

Løypa var smalere enn de merkede løypene i anlegget, og ikke preparert, men det hadde vært nok trafikk til at den var relativt lett å følge. De gikk på rekke, med Kristian i spissen, fulgt av Jonas, Markus, Emma, Sofie og Lukas, med Ida og Maja bakerst.

“Hvorfor sluttet de å bruke denne løypa?” spurte Markus mens de gled gjennom den stille skogen.

“Den går over privat eiendom,” svarte Kristian over skulderen. “Da den gamle eieren døde, ville ikke den nye eieren ha skiløpere gående over eiendommen sin. Men han er her sjelden, spesielt om vinteren, så vi lokale bruker den fortsatt.”

“Er det ikke ulovlig da?” spurte Emma bekymret.

Kristian trakk på skuldrene. “Teknisk sett kanskje, men ingen bryr seg. Det har vært en løype her i generasjoner, lenge før den nye eieren kjøpte stedet.”

De fortsatte i stillhet en stund, nøt den fredelige atmosfæren i skogen. Snøen dempet alle lyder, og det eneste de hørte var den myke lyden av skiene deres som gled over snøen og av og til en fugl som kvitret i et tre.

Etter omtrent tjue minutter begynte løypa å stige oppover, og de måtte jobbe hardere for å komme seg framover. Lukas, som fortsatt ikke var helt komfortabel på ski, begynte å sakke akterut.

“Går det bra?” spurte Maja, som hadde holdt seg bak for å passe på ham.

“Ja,” gispet Lukas. “Bare… litt sliten.”

“Vi er nesten framme,” oppmuntret hun ham. “Det er verdt det, jeg lover.”

Endelig nådde de toppen av bakken, og løypa flatet ut igjen. De kom ut av skogen og inn i en liten lysning. Utsikten som møtte dem var spektakulær – de kunne se hele Geilo-dalen under seg, med fjellene som reiste seg majestetisk på alle kanter.

“Wow,” utbrøt Sofie. “Dette er enda finere enn utsikten fra åsen bak hytta.”

“Sa jeg ikke at det var verdt det?” smilte Maja til Lukas, som nikket enig, fortsatt for andpusten til å snakke.

“Dette er vårt hemmelige sted,” forklarte Ida. “Vi kommer hit når vi vil være for oss selv eller bare nyte utsikten.”

De satte seg ned på noen steiner som stakk opp gjennom snøen og tok fram matpakker og termoser med varm drikke som de hadde tatt med. Mens de spiste og drakk, snakket de om alt mulig – skolen, hobbyer, filmer de likte, og hvordan det var å bo på et lite sted som Geilo kontra i Oslo.

“Er det ikke kjedelig å bo her?” spurte Jonas. “Det er jo så lite.”

“Ikke i det hele tatt,” svarte Ida. “Vi har naturen rett utenfor døra, og det er alltid noe å gjøre – ski om vinteren, fjellturer om sommeren. Og alle kjenner alle, så det er et godt samhold.”

“Men det er ikke så mange på vår alder her,” la Kristian til. “Det er derfor det er hyggelig når det kommer turister som dere.”

“Hvordan er skolen her?” spurte Emma. “Er den liten?”

“Ganske liten,” nikket Maja. “Vi er bare femten elever i klassen vår. Men det betyr at lærerne har god tid til hver elev.”

Samtalen fortsatte, og Markus la merke til at Kristian flere ganger så ut som om han ville si noe, men så ombestemte seg. Det minnet ham om gårsdagen, da Kristian hadde reagert litt merkelig da han nevnte onkel Thomas.

Til slutt kunne ikke Markus holde nysgjerrigheten tilbake lenger. “Kristian, i går virket det som om du ville si noe om onkelen min eller hytta vår, men så gjorde du det ikke. Hva var det?”

Kristian så litt overrasket ut over den direkte spørsmålet. Han nølte et øyeblikk før han svarte. “Vel, det er ikke noe stort… Det er bare det at det har vært noen rykter i bygda den siste tiden.”

“Rykter?” gjentok Markus. “Om hva da?”

“Om merkelige ting som skjer i skogen rundt der hytta deres ligger,” svarte Kristian lavt. “Folk som beveger seg rundt om natten. Lys som blir sett der det ikke burde være noen.”

“Kristian, ikke begynn med det igjen,” sukket Ida og rullet med øynene. “Det er bare gamle Johansen som sprer rykter fordi han ikke har noe bedre å gjøre.”

“Hvem er gamle Johansen?” spurte Sofie nysgjerrig.

“En pensjonert skogvokter som bor i utkanten av bygda,” forklarte Maja. “Han påstår at han har sett mystiske ting i skogen, men han er også kjent for å like en dram eller to for mye, hvis du skjønner hva jeg mener.”

“Men det er ikke bare han,” insisterte Kristian. “Pappa sa at han også hadde sett lys i skogen sent på kvelden da han kjørte hjem fra jobb forrige uke.”

“Og hva tror du det er?” spurte Jonas, tydelig interessert.

Kristian trakk på skuldrene. “Ingen vet sikkert. Noen sier det er smuglere. Andre tror det bare er folk som går på ski i månelyset.”

“Eller kanskje det er spøkelser,” la Erik til med en dramatisk stemme, og viftet med fingrene for å understreke poenget.

“Ikke vær dum,” sa Ida og ga ham et lett dytt. “Det finnes ikke spøkelser.”

“Uansett,” fortsatte Kristian, “jeg tenkte bare at dere burde vite det, siden dere bor i det området. Men det er sikkert ingenting.”

“Har onkelen din nevnt noe om det?” spurte Maja Markus.

Markus ristet på hodet. “Nei, ingenting. Men han er ganske distré. Han legger kanskje ikke merke til slike ting.”

“Som sagt, det er sikkert ingenting,” gjentok Kristian. “Bare bygdesladder.”

De snakket litt mer om ryktene, men snart skiftet samtalen tema igjen. Etter å ha hvilt og nytt utsikten en stund til, bestemte de seg for å fortsette turen.

“Vi kan gå ned en annen vei,” foreslo Ida. “Den fører oss tilbake til skianlegget via en litt lengre, men mindre bratt løype.”

Alle var enige om at det hørtes bra ut, spesielt Lukas som ikke så fram til å måtte takle den bratte bakken de hadde kommet opp.

De pakket sammen tingene sine og satte på seg skiene igjen. Denne gangen ledet Ida an, med Kristian like bak. Løypa svingte seg nedover gjennom skogen i en serie med slake svinger som gjorde det lett å kontrollere farten.

Mens de gled nedover, tenkte Markus på det Kristian hadde fortalt om de mystiske lysene i skogen. Det var sikkert ingenting, som Ida hadde sagt – bare bygdesladder. Men likevel kunne han ikke la være å føle en viss nysgjerrighet. Hva om det faktisk var noe som foregikk i skogen rundt hytta deres?

Hans tanker ble avbrutt da de kom ut av skogen og tilbake til utkanten av skianlegget. De sto et øyeblikk og så på de travle løypene foran dem, fylt med skiløpere i alle aldre.

“Takk for at dere viste oss det hemmelige stedet deres,” sa Emma til Ida og Maja.

“Bare hyggelig,” smilte Ida. “Hva vil dere gjøre nå? Vi har fortsatt flere timer før det blir mørkt.”

“Hva med å dra til kafeen i sentrum?” foreslo Maja. “De har verdens beste vafler.”

“Høres bra ut,” nikket Markus. “Men vi må være tilbake ved skianlegget klokken fire for å møte onkel Thomas.”

“Det er plenty av tid,” forsikret Kristian dem. “Kafeen ligger bare fem minutter unna med ski.”

De satte kursen mot Geilo sentrum, som lå like nedenfor skianlegget. De fulgte en preparert løype som førte dem gjennom et boligområde med koselige trehus og hytter, alle med snø på takene og røyk stigende fra pipene.

Snart kom de til sentrum, et lite, men sjarmerende område med butikker, kafeer og restauranter. De tok av seg skiene utenfor en koselig tømmerbygning med et skilt som sa “Fjellkafeen”.

Inne var det varmt og innbydende, med trevegger, en knitrende peis, og duften av nystekte vafler som hang i luften. De fant et ledig bord i hjørnet og satte seg ned.

En smilende dame i femtiårene kom bort til bordet deres. “Hei, ungdommer! Hva kan jeg friste med i dag?”

“Åtte vafler og åtte varm sjokolade, takk, Camilla,” bestilte Ida.

“Kommer straks,” nikket Camilla og forsvant inn på kjøkkenet.

“Er det moren din?” spurte Sofie Ida.

“Nei, men hun er en god venn av familien,” svarte Ida. “Hun kjenner alle i bygda og vet alt som foregår.”

“Apropos det,” sa Kristian lavt, og lente seg over bordet. “Kanskje vi burde spørre henne om de mystiske lysene i skogen?”

“Ikke begynn med det igjen,” sukket Ida.

“Men hun vet jo alt,” insisterte Kristian. “Hvis noen vet hva som foregår, er det Camilla.”

Før Ida kunne protestere mer, kom Camilla tilbake med et brett fullt av dampende kopper med varm sjokolade.

“Vaflene kommer om et øyeblikk,” sa hun mens hun satte koppene på bordet. “Så, hvordan går det med dere i dag? Og hvem er disse nye ansiktene?” Hun så nysgjerrig på Markus og vennene hans.

“Dette er Markus, Jonas, Emma, Sofie og Lukas,” presenterte Ida. “De er fra Oslo og bor i professor Olsens hytte denne uken.”

“Ah, Thomas’ nevø og venner,” smilte Camilla. “Hyggelig å møte dere. Thomas kommer innom her ganske ofte når han er på Geilo. En fascinerende mann, om litt distré.”

“Det er han,” lo Markus.

“Camilla,” sa Kristian plutselig, “har du hørt noe mer om de mystiske lysene i skogen ved Olsen-hytta?”

Camilla hevet et øyenbryn. “Så du har fortalt dem om det allerede, ser jeg.”

“Bare litt,” innrømmet Kristian. “Men jeg vet ikke så mye selv.”

Camilla så seg rundt for å sjekke at ingen andre hørte på, før hun lente seg nærmere bordet og senket stemmen. “Vel, det har vært flere rapporter den siste måneden. Gamle Johansen var den første som så noe, men du vet hvordan han er. Men så begynte andre å se det også – lys som beveget seg i skogen sent på kvelden, spesielt rundt området der den gamle Bakke-hytta ligger.”

“Den forlatte hytta vi så fra åsen?” spurte Markus overrasket.

“Nettopp den,” nikket Camilla. “Noen sier de har sett skispor som fører til og fra hytta, selv om den skal være tom.”

“Hva tror du det er?” spurte Jonas ivrig.

Camilla trakk på skuldrene. “Hvem vet? Kanskje noen bruker hytta uten tillatelse. Eller kanskje den nye eieren er der uten at noen vet det. Men det er litt merkelig at lysene bare ses om natten.”

“Har du snakket med politiet om det?” spurte Emma.

“Politiet?” Camilla lo litt. “Vi har én politibetjent her på Geilo, Sara Haugen. Hun sier hun ikke kan gjøre noe basert på rykter om lys i skogen. Hun trenger mer konkrete bevis på at noe ulovlig foregår.”

Akkurat da kom en annen servitør med et brett med vafler, og samtalen ble avbrutt. Vaflene var store, gylne og duftende, servert med jordbærsyltetøy og rømme.

“Dette ser deilig ut,” sa Sofie og forsynte seg med en vaffel.

Mens de spiste, fortsatte de å snakke om de mystiske lysene og hva de kunne være. Jonas var overbevist om at det måtte være noe spennende og hemmelig, mens Emma var mer skeptisk og mente det sikkert var en naturlig forklaring.

“Kanskje vi burde undersøke det selv,” foreslo Jonas med munnen full av vaffel.

“Er du gal?” utbrøt Emma. “Vi kan ikke bare gå rundt i skogen om natten og lete etter mystiske lys.”

“Hvorfor ikke?” spurte Jonas. “Det høres spennende ut.”

“Fordi det kan være farlig,” svarte Emma bestemt. “Vi vet ikke hva eller hvem som er der ute.”

“Emma har rett,” sa Ida. “Det er ikke lurt å gå alene i skogen om natten, spesielt ikke når dere ikke kjenner området.”

“Men vi kunne gå sammen,” insisterte Jonas. “Alle åtte av oss.”

“Jeg er ikke sikker på om foreldrene våre ville sette pris på at vi tar med turister på nattlige ekspedisjoner i skogen,” sa Maja tørt.

“Dessuten,” la Kristian til, “hvis det faktisk er noen som driver med noe ulovlig der ute, vil vi ikke bli involvert.”

Jonas så skuffet ut, men nikket motvillig. “Greit, du har kanskje rett.”

De fortsatte å spise vaflene sine og snakket om andre ting – skolen, filmer, musikk. Men Markus kunne se at Jonas fortsatt tenkte på mysteriet. Han kjente vennen sin godt nok til å vite at Jonas ikke ga opp så lett når han først hadde fått en idé i hodet.

Etter at de hadde spist ferdig og betalt for maten, var det på tide å begynne å bevege seg tilbake mot skianlegget for å møte Thomas.

“Takk for i dag,” sa Markus til de lokale ungdommene da de sto utenfor kafeen. “Det var kjempehyggelig å bli kjent med dere.”

“I morgen kan vi vise dere flere hemmelige steder hvis dere vil,” tilbød Ida.

“Det høres bra ut,” smilte Emma.

De utvekslet telefonnumre og avtalte å møtes igjen neste dag, før de skilte lag – de lokale ungdommene dro hjem til seg selv, mens Markus og vennene hans satte kursen tilbake mot skianlegget.

På vei tilbake gikk de forbi sportsbutikken i sentrum. “Hei, vent litt,” sa Markus og stoppet. “La oss stikke innom her. Jeg trenger nye hansker, mine er gjennomvåte.”

De andre ventet utenfor mens Markus gikk inn i butikken. Den var full av skiutstyr, klær og annet vinterutstyr. En mann i førtiårene sto bak disken og smilte da Markus kom inn.

“Hei, kan jeg hjelpe deg med noe?” spurte han vennlig.

“Jeg leter etter et par nye skihansker,” forklarte Markus. “Mine er blitt våte.”

“Selvsagt,” nikket mannen. “Vi har flere modeller her borte.” Han ledet Markus til en vegg med hansker i forskjellige størrelser og farger.

Mens Markus prøvde noen hansker, la han merke til et bilde på veggen bak disken. Det viste mannen fra butikken sammen med en jente han gjenkjente som Ida, begge smilende med ski på skuldrene.

“Er det datteren din?” spurte Markus og pekte på bildet.

Mannen snudde seg og smilte. “Ja, det er Ida. Kjenner du henne?”

“Vi møtte henne og vennene hennes i dag,” forklarte Markus. “De viste oss rundt.”

“Ah, du må være en av turistene hun nevnte,” nikket mannen. “Jeg er Lars Eriksen, Idas far.”

“Markus Olsen,” presenterte Markus seg og rakte fram hånden.

Lars håndhilste på ham. “Olsen? Er du i slekt med professor Thomas Olsen?”

“Han er onkelen min,” bekreftet Markus. “Vi bor i hytta hans denne uken.”

“Jeg ser,” sa Lars med et lite nikk. “Thomas er en interessant mann. Han kommer ofte innom butikken når han er på Geilo.”

Markus valgte et par hansker og betalte for dem. Mens Lars slo inn beløpet på kassen, så han litt tankefull ut.

“Forresten,” sa han plutselig, “hvis dere går på ski i området rundt hytta, vær forsiktige, spesielt hvis dere er ute sent. Det har vært noen… uvanlige aktiviteter i skogen der i det siste.”

“Ja, vi hørte om de mystiske lysene,” nikket Markus. “Tror du det er noe i det?”

Lars nølte et øyeblikk. “Jeg vet ikke. Men flere pålitelige folk har sett noe, så jeg tror ikke det bare er oppspinn. Bare vær observante, og ikke gå alene i skogen etter mørkets frembrudd.”

“Vi skal være forsiktige,” lovte Markus.

Han takket for hanskene og gikk ut til vennene sine, som ventet utålmodig.

“Hva tok så lang tid?” spurte Jonas.

“Jeg snakket med Idas far,” forklarte Markus. “Han advarte oss også om de mystiske lysene i skogen.”

“Så selv han tror på det?” sa Emma overrasket. “Jeg trodde det bare var bygdesladder.”

“Tydeligvis ikke,” sa Markus tankefullt. “Han sa at flere pålitelige folk har sett noe.”

De diskuterte saken mens de gikk tilbake til skianlegget, der Thomas ventet på dem ved parkeringsplassen. Han vinket da han så dem komme.

“Der er dere!” ropte han. “Hvordan har dagen vært?”

“Kjempebra!” svarte de i kor.

På vei hjem i bilen fortalte de Thomas om dagen sin – om det hemmelige utsiktspunktet, om vaflene på kafeen, om de nye vennene deres. Men ingen av dem nevnte ryktene om de mystiske lysene i skogen. Av en eller annen grunn følte Markus at det var best å holde det for seg selv foreløpig.

Da de kom tilbake til hytta, begynte Thomas å lage middag mens ungdommene slappet av i stua. Jonas dro Markus til side.

“Hør her,” hvisket han ivrig. “Jeg har en idé. Hva om vi sjekker ut de mystiske lysene selv? Vi kan snike oss ut etter at Thomas har lagt seg og ta en titt i skogen.”

“Er du gal?” hvisket Markus tilbake. “Det er farlig å gå i skogen om natten, spesielt når vi ikke vet hva som er der ute.”

“Vi trenger ikke gå langt,” insisterte Jonas. “Bare nok til å se om vi kan se noen lys. Kom igjen, er du ikke nysgjerrig?”

Markus måtte innrømme at han var det. “Greit, men bare en kort tur. Og vi må være ekstremt forsiktige.”

Jonas nikket ivrig. “Selvfølgelig. Vi sier ikke noe til de andre ennå. De vil bare prøve å stoppe oss.”

Markus var ikke helt komfortabel med å holde det hemmelig for resten av vennene, men han nikket motvillig. De ble enige om å vente til alle hadde lagt seg, og så snike seg ut for en rask utforskning.

Resten av kvelden gikk med til å spise middag, spille brettspill og snakke om planene for neste dag. Thomas fortalte dem at han måtte dra til Oslo neste morgen for et hastemøte på universitetet, men at han ville være tilbake sent på kvelden.

“Dere klarer dere fint alene en dag, ikke sant?” spurte han. “Bare husk å låse døra hvis dere alle drar ut, og ha telefonene med dere.”

“Selvfølgelig,” forsikret Emma ham. “Vi er jo ikke små barn.”

“Nei, det er dere ikke,” smilte Thomas. “Dere er ansvarlige ungdommer som jeg stoler på.”

Markus følte et stikk av dårlig samvittighet ved tanken på den hemmelige nattlige ekspedisjonen han og Jonas planla. Men nysgjerrigheten var sterkere enn skyldfølelsen.

Da klokken nærmet seg ti, begynte de alle å gjøre seg klare for natten. Thomas sa god natt og gikk inn på rommet sitt, mens ungdommene fordelte seg på de to andre soverommene – jentene i ett, guttene i det andre.

Markus og Jonas utvekslet betydningsfulle blikk mens de gjorde seg klare for å legge seg. De måtte vente til Lukas sovnet og alle andre var stille før de kunne sette planen sin ut i livet.

Klokken tikket sakte mot midnatt, og Markus lå våken i sengen sin, spent og litt nervøs for det som ventet. Utenfor vinduet skinte månen på den snødekte skogen, og et eller annet sted der ute var det kanskje noen som beveget seg med lommelykter, uvitende om at de snart ville få selskap av to nysgjerrige tretten-åringer.

Kapittel 5: Mystiske spor

Klokken var nesten ett da Markus hørte Lukas’ jevne, dype pust som tydet på at han endelig hadde sovnet. Han vendte seg mot Jonas’ seng og hvisket: “Er du våken?”

“Har vært det hele tiden,” kom det raske svaret. Jonas satte seg opp i sengen, allerede fullt påkledd under dyna. “Er du klar?”

Markus nikket og krøp stille ut av sengen. Han hadde også sovet med klærne på – jeans, genser og tykke sokker. Han tok på seg en ekstra genser og jakke, og fant fram lue og hansker.

“Har du lommelykt?” hvisket Jonas.

“Ja, og jeg har ladet telefonen også,” svarte Markus lavt. “Men vi må være stille. Hvis onkel Thomas våkner, er vi ferdige.”

De listet seg ut av soverommet og inn i den mørke stua. Månelyset strømmet inn gjennom vinduene og kastet lange skygger over gulvet. De kunne høre Thomas’ svake snorking fra soverommet hans, et betryggende tegn på at han sov tungt.

Ved døren tok de på seg støvler og ytterjakker. Markus skrev raskt en lapp i tilfelle noen våknet og oppdaget at de var borte: “Kunne ikke sove, gikk ut for å få litt frisk luft. Tilbake snart. M & J.”

De åpnet døra forsiktig, krympet seg da den knirket litt, og smatt ut i den kalde vinternatten. Døra ble lukket lydløst bak dem.

Utenfor var det kaldt, mye kaldere enn på dagtid, og pusten deres dannet små skyer i luften. Men natten var vakker – himmelen var klar og full av stjerner, og månen lyste så sterkt at snøen glitret som om den var strødd med diamanter.

“Hvor skal vi begynne å lete?” hvisket Jonas.

Markus tenkte seg om et øyeblikk. “Kristian sa at lysene hadde blitt sett i området rundt den gamle Bakke-hytta. La oss gå i den retningen.”

De hadde sett hytta fra utsiktspunktet, og Markus hadde en ganske god idé om hvor den lå i forhold til onkelens hytte. De begynte å gå gjennom den knirkende snøen, forsiktig for ikke å falle eller lage for mye støy.

Skogen var annerledes om natten – mer mystisk, mer truende. Trærne kastet lange skygger, og hver lyd virket forsterket i stillheten. En ugle hoiet i det fjerne, og begge guttene skvatt til.

“Kanskje dette ikke var en så god idé likevel,” mumlet Markus.

“Ikke vær pysete nå,” svarte Jonas, selv om Markus kunne høre en anelse nervøsitet i stemmen hans. “Vi skal bare ta en rask titt og så gå tilbake.”

De fortsatte å gå, følgende en sti som førte dypere inn i skogen. Månen ga nok lys til at de kunne se hvor de gikk uten å bruke lommelyktene, noe som var bra siden de ikke ville risikere å bli oppdaget.

Etter omtrent femten minutter kom de til en liten lysning i skogen. Markus stoppet plutselig og grep tak i Jonas’ arm.

“Se,” hvisket han og pekte.

I snøen foran dem var det tydelige spor – ikke dyrespor, men spor etter mennesker. Og ikke bare vanlige fotspor, men noe som så ut som spor etter en slede eller pulk som hadde blitt dratt gjennom snøen.

“Hva i all verden?” mumlet Jonas og knelte ned for å undersøke sporene nærmere.

“Noen har dratt noe tungt gjennom her,” sa Markus. “Og det er ikke gamle spor – de må ha blitt laget i kveld eller i natt.”

“La oss følge dem,” foreslo Jonas ivrig.

Markus nølte. “Jeg vet ikke… Hva hvis vi møter på noen? Det kan være farlig.”

“Vi kan bare følge dem et lite stykke,” insisterte Jonas. “Hvis vi ser noen, gjemmer vi oss. Kom igjen, Markus, er du ikke nysgjerrig?”

Markus måtte innrømme at han var det. Etter et øyeblikks nøling nikket han. “Greit, men bare et lite stykke. Og vi må være ekstremt forsiktige.”

De begynte å følge sporene, som førte dypere inn i skogen. Sporene var tydelige i månelyset – to parallelle linjer fra det som måtte være en slede eller pulk, med fotspor på begge sider.

“Det må ha vært minst to personer,” bemerket Jonas. “Se, det er forskjellige størrelser på fotsporene.”

Markus nikket. Han følte seg mer og mer urolig jo lenger de fulgte sporene. Dette var ikke bare noen som gikk en kveldstur – dette var noen som transporterte noe tungt gjennom skogen midt på natten.

Plutselig stoppet sporene ved foten av en bratt bakke. Her var snøen rotet opp, som om noen hadde stått stille en stund og kanskje lastet noe av eller på sleden.

“Hva tror du de gjorde her?” hvisket Jonas.

Før Markus kunne svare, hørte de en kvist som knakk i nærheten. Begge guttene frøs til is.

“Hørte du det?” hvisket Markus nesten lydløst.

Jonas nikket, øynene vide av frykt. De sto helt stille og lyttet intenst. Et øyeblikk var det helt stille, men så hørte de det igjen – lyden av knirkende snø under føtter, ikke langt unna.

“Noen kommer,” hvisket Jonas panikkslagent.

Markus så seg raskt rundt og pekte mot en tett klynge av grantrær like i nærheten. “Dit,” munnleste han.

De krøp raskt inn under de lavthengende greinene og presset seg så langt inn mot stammen som mulig. Greinene var tunge av snø og dannet et naturlig skjulested.

Knapt hadde de gjemt seg før de så lyset fra en lommelykt som beveget seg mellom trærne. Markus holdt pusten da lyset nærmet seg stedet der de hadde stått bare sekunder tidligere.

Gjennom greinene kunne de skimte en skikkelse – en mann kledd i mørke klær og med en lue trukket ned over ørene. Han lyste med lommelykten på bakken, tydelig følgende de samme sporene som guttene hadde fulgt.

Mannen stoppet ved stedet der sporene endret retning ved bakken. Han lyste rundt seg, og i et skremmende øyeblikk sveipet lysstrålen over gjemmestedet deres. Markus presset seg enda tettere mot trestammen, sikker på at de ville bli oppdaget.

Men lysstrålen fortsatte videre, og mannen begynte å gå oppover bakken, fortsatt følgende sporene. Snart forsvant både han og lyset fra lommelykten blant trærne.

Guttene ventet i flere lange minutter før de våget å puste normalt igjen.

“Det var nære på,” hvisket Jonas til slutt.

“Alt for nære,” nikket Markus. “Vi må komme oss tilbake til hytta. Nå.”

Denne gangen protesterte ikke Jonas. De krøp forsiktig ut fra gjemmestedet sitt og begynte å gå tilbake den veien de hadde kommet, så stille som mulig.

De hadde gått kanskje halvveis tilbake til hytta da de hørte stemmer i det fjerne. De frøs til igjen og lyttet. Stemmene kom fra retningen de var på vei mot – mellom dem og hytta.

“Vi kan ikke gå den veien,” hvisket Markus. “Vi må finne en annen rute.”

De svingte av fra stien og begynte å bevege seg gjennom den tette skogen, snublende over skjulte røtter og grener under snøen. Det var mye vanskeligere å navigere her, uten en klar sti å følge, og med trær som blokkerte mye av månelyset.

Etter det som føltes som en evighet, men sannsynligvis bare var tjue minutter, kunne de se lysene fra onkel Thomas’ hytte gjennom trærne.

“Der er vi,” sa Jonas lettet.

Men lettelsen var kortvarig. Da de nærmet seg hytta, så de at det sto en fremmed bil parkert utenfor – en svart SUV de ikke hadde sett før.

“Hvem er det?” hvisket Jonas.

“Ingen anelse,” svarte Markus. “Men vi kan ikke gå inn nå. Vi må vente til de drar.”

De gjemte seg bak et stort tre med god sikt til hytta og ventet. Etter noen minutter åpnet døra til hytta seg, og to menn kom ut. I det svake lyset fra verandaen kunne guttene se at den ene var høy og slank, den andre kortere og kraftigere. Begge var kledd i mørke klær.

Mennene snakket lavt sammen mens de gikk mot bilen. Markus strakk hals for å prøve å høre hva de sa, men de var for langt unna. Mennene satte seg inn i bilen, startet motoren og kjørte av gårde.

“Hva i all verden var det der?” mumlet Jonas.

“Jeg vet ikke,” sa Markus bekymret. “Men vi må sjekke om alt er i orden med de andre.”

De løp de siste meterne til hytta og åpnet døra forsiktig. Inne var alt stille og mørkt, akkurat som da de dro. De listet seg inn og lyttet. De kunne fortsatt høre Thomas’ snorking fra soverommet hans.

“Det ser ut til at alt er OK,” hvisket Jonas.

“Ja, men hvem var de mennene? Og hva gjorde de her?” undret Markus.

“Kanskje de bare tok feil av hytte?” foreslo Jonas, men han hørtes ikke overbevist ut.

“Midt på natten? Neppe,” sa Markus. “Men la oss snakke om det i morgen. Jeg er utslitt, og vi må komme oss i seng før noen oppdager at vi har vært ute.”

De tok av seg yttertøyet og snek seg tilbake til soverommet. Lukas sov fortsatt tungt, uvitende om deres nattlige eventyr. Guttene krøp under dynene sine, fortsatt fullt påkledd.

“Markus,” hvisket Jonas i mørket. “Tror du det er en sammenheng mellom mennene vi så og sporene i skogen?”

“Jeg vet ikke,” svarte Markus ærlig. “Men jeg har en følelse av at noe rart foregår her.”

“Vi må fortelle de andre om det i morgen,” sa Jonas.

“Ja,” nikket Markus, selv om Jonas ikke kunne se det i mørket. “Men nå må vi sove.”

Men søvnen kom ikke lett. Markus lå våken lenge, tankene hans fulle av mystiske spor i snøen, menn med lommelykter i skogen, og fremmede besøkende midt på natten. Hva var det som foregikk på Geilo? Og var onkel Thomas på en eller annen måte involvert?

Utenfor vinduet begynte himmelen så vidt å lysne i øst, et tegn på at en ny dag var i ferd med å begynne. En dag som kanskje ville bringe svar på noen av mysteriene som hadde begynt å hope seg opp.

Da Markus endelig falt i søvn, var det med en bestemmelse om å komme til bunns i mysteriet, uansett hva det måtte være.

Kapittel 6: Den fremmede

Markus våknet av at noen ristet i ham. Han åpnet øynene motvillig og så Jonas’ ansikt like over sitt eget.

“Våkn opp,” hvisket Jonas. “De andre er allerede oppe, og Thomas er i ferd med å dra.”

Markus satte seg opp med et rykk, plutselig helt våken. Minnene fra nattens eventyr strømmet tilbake. Han så på klokken – den var nesten ni. De hadde sovet lenger enn planlagt.

“Har du sagt noe til de andre?” hvisket han tilbake.

Jonas ristet på hodet. “Ikke ennå. Jeg ventet på deg.”

De skyndte seg å skifte til friske klær og gikk ut i stua. Emma, Sofie og Lukas satt rundt frokostbordet, mens Thomas hastet rundt og samlet sammen papirer og puttet dem i en mappe.

“Der er dere jo,” sa Thomas da han så dem. “Jeg var bekymret for at jeg måtte dra uten å si ha det.”

“Sorry,” mumlet Markus og gned seg fortsatt i øynene. “Vi sov visst litt lenge.”

“Det går fint,” smilte Thomas. “Jeg har laget frokost til dere alle, og det er mer mat i kjøleskapet. Jeg burde være tilbake sent i kveld, men hvis jeg blir forsinket, sender jeg melding. Dere har nøkler, ikke sant?”

Markus nikket og klappet på lommen der han hadde lagt reservenøkkelen.

“Flott,” sa Thomas og så på klokken. “Jeg må dra nå hvis jeg skal rekke toget. Vær forsiktige, og ring hvis det er noe.”

Han ga Markus en rask klem, vinket til de andre, og forsvant ut døra. Gjennom vinduet kunne de se ham sette seg inn i bilen og kjøre av gårde.

Så fort bilen var ute av syne, snudde Emma, Sofie og Lukas seg mot Markus og Jonas med granskende blikk.

“OK, hva er det dere to skjuler?” spurte Emma rett ut. “Dere har oppført dere merkelig siden dere kom ut av soverommet.”

Markus og Jonas utvekslet blikk. “Vi har noe å fortelle dere,” sa Markus til slutt.

De satte seg alle rundt bordet, og Markus og Jonas fortalte om nattens opplevelser – om hvordan de hadde sniket seg ut, om sporene i snøen, om mannen med lommelykten, og om de to fremmede som hadde forlatt hytta midt på natten.

Da de var ferdige, stirret de andre tre på dem med åpen munn.

“Er dere helt gale?” utbrøt Emma til slutt. “Dere kunne ha blitt skadet, eller verre! Hva om de mennene var farlige?”

“Vi var forsiktige,” forsvarte Jonas seg. “Og vi måtte finne ut hva som foregikk.”

“Og fant dere det ut?” spurte Lukas skeptisk.

“Ikke helt,” innrømmet Markus. “Men vi vet at noe merkelig foregår. Noen transporterer tunge ting gjennom skogen om natten, og av en eller annen grunn kom to fremmede menn til hytta vår midt på natten.”

“Tror du onkel Thomas er involvert?” spurte Sofie forsiktig.

Markus nølte. Han hadde tenkt på det samme, men det var vanskelig å forestille seg den distré, vennlige onkelen hans involvert i noe ulovlig. “Jeg vet ikke,” sa han til slutt. “Det virker usannsynlig, men… de kom jo til hytta hans.”

“Kanskje de bare ville spørre om veien?” foreslo Lukas.

“Klokka to om natten?” sa Jonas tvilende. “Neppe.”

“Uansett hva det er, så bør vi være forsiktige,” sa Emma bestemt. “Ingen flere nattlige ekspedisjoner alene. Hvis vi skal undersøke dette videre, gjør vi det sammen, og på dagtid.”

“Enig,” nikket Sofie. “Det er tryggere slik.”

“Så dere vil hjelpe oss å finne ut hva som foregår?” spurte Jonas overrasket.

“Selvfølgelig,” sa Emma. “Vi er venner, ikke sant? Dessuten er jeg også nysgjerrig nå.”

“Jeg også,” la Sofie til. “Men vi må være smarte og forsiktige.”

“Og hva med de lokale vennene våre?” spurte Lukas. “Skal vi fortelle dem om dette?”

Markus tenkte seg om. “Kanskje. De kjenner området bedre enn oss. Men la oss ikke si noe ennå. Vi trenger mer informasjon først.”

De ble enige om å dra til skianlegget som planlagt og møte Ida og de andre. Mens de spiste frokost, diskuterte de teorier om hva som kunne foregå.

“Kanskje det er smuglere?” foreslo Jonas. “Som smugler sprit eller sigaretter over fjellet?”

“Eller kanskje det er noe med den forlatte hytta?” sa Sofie. “Den Bakke-hytta som Thomas nevnte. Kanskje noen bruker den til noe?”

“Det kan være noe helt uskyldig også,” påpekte Emma. “Kanskje det bare er folk som går på ski om natten fordi de liker stillheten.”

“Med en slede full av tunge ting?” sa Jonas skeptisk. “Og hvorfor skulle de komme til hytta vår midt på natten?”

Emma måtte innrømme at det var vanskelig å finne en uskyldig forklaring på det.

Etter frokosten kledde de på seg og gjorde seg klare for å dra til skianlegget. Siden Thomas hadde tatt bilen, måtte de gå på ski dit. Det var ikke langt – kanskje tjue minutter på ski langs en preparert løype.

Været var fortsatt perfekt – klar blå himmel og sol som glitret i snøen. Under andre omstendigheter ville de ha nytt turen fullt ut, men nå var tankene deres opptatt med mysteriet.

Da de nærmet seg skianlegget, så de Ida, Maja og Kristian som ventet på dem ved inngangen.

“Hei!” ropte Ida og vinket. “Vi begynte å lure på om dere kom i det hele tatt.”

“Sorry vi er sene,” sa Markus. “Vi sov litt lenge i dag.”

“Ingen problem,” smilte Maja. “Vi har hele dagen. Erik kunne ikke komme i dag – han måtte hjelpe faren sin med noe.”

De kjøpte heiskort og dro opp med stolheisen. Mens de sto på ski sammen, prøvde Markus å observere de lokale ungdommene nøye. Visste de noe om det som foregikk? Kristian hadde jo nevnt ryktene om lysene i skogen, men visste han mer enn han hadde fortalt?

Etter et par timer med skikjøring foreslo Ida at de skulle ta en pause og spise lunsj i kafeen. De fant et bord i hjørnet og bestilte mat.

Mens de ventet på at maten skulle komme, bestemte Markus seg for å prøve å få mer informasjon. “Husker dere de ryktene om lysene i skogen som dere fortalte om i går?” begynte han.

Ida nikket. “Ja, hva med dem?”

“Har dere hørt noe mer? Eller vet dere noe mer om hva det kan være?”

Kristian så plutselig litt ukomfortabel ut. “Hvorfor spør du?”

Markus utvekslet et raskt blikk med Jonas før han svarte. “Bare nysgjerrig. Det virker som et interessant mysterium.”

“Det er sikkert ingenting,” sa Ida avfeiende. “Som jeg sa i går, bare gamle Johansen som ser ting som ikke er der.”

“Men du sa at faren din også hadde sett noe,” påpekte Markus til Kristian.

Kristian nølte før han svarte. “Ja, det stemmer. Han så lys i skogen sent en kveld da han kjørte hjem. Men det kan ha vært hva som helst.”

“Har dere noen gang prøvd å finne ut hva det er?” spurte Jonas.

“Nei,” sa Maja bestemt. “Og det burde ikke dere heller. Hvis det faktisk er noen som driver med noe ulovlig der ute, er det best å holde seg unna.”

“Maja har rett,” nikket Ida. “Det er politiets jobb å undersøke slike ting, ikke vår.”

“Men politiet gjør jo ingenting,” påpekte Kristian. “Sara Haugen sa at hun ikke kunne gjøre noe basert på rykter om lys i skogen.”

“Likevel,” insisterte Maja. “Det er ikke verdt risikoen.”

Markus la merke til at Kristian så ut til å ville si noe mer, men han ble avbrutt da maten deres kom. Samtalen skiftet til andre temaer mens de spiste, men Markus kunne ikke riste av seg følelsen av at Kristian visste mer enn han sa.

Etter lunsj fortsatte de å stå på ski. Markus manøvrerte det slik at han og Kristian endte opp litt bak de andre da de skulle ta heisen opp igjen.

“Hør her,” sa Markus lavt mens de ventet på sin tur i heiskøen. “Jeg føler at du vet mer om disse lysene enn du sier. Stemmer det?”

Kristian så seg nervøst rundt før han svarte. “Ikke her,” hvisket han. “Møt meg bak skiboden om en time. Alene.”

Før Markus kunne spørre mer, var det deres tur til å sette seg i heisen, og Kristian skyndte seg å skifte tema.

Resten av timen gikk sakte for Markus. Han prøvde å konsentrere seg om skikjøringen, men tankene hans var hele tiden på hva Kristian kunne ha å fortelle ham.

Da timen nærmet seg slutten, sa Markus til de andre at han måtte på toalettet, og at de bare skulle fortsette uten ham. Han ville møte dem senere. Jonas sendte ham et spørrende blikk, men Markus ristet nesten umerkelig på hodet – et signal om at han skulle forklare senere.

Markus tok av seg skiene og gikk bak skiboden som Kristian hadde nevnt. Det var et stille område, bortgjemt fra de travle løypene og heisene. Han ventet noen minutter før Kristian dukket opp, fortsatt med skiene på.

“Så, hva er det du vet?” spurte Markus rett ut da Kristian hadde tatt av seg skiene og kommet bort til ham.

Kristian så seg nervøst rundt igjen før han svarte. “Jeg har sett dem,” sa han lavt. “Lysene i skogen. Og ikke bare på avstand. Jeg fulgte etter dem en gang.”

“Hva så du?” spurte Markus spent.

“Menn som bar tunge sekker. De gikk til den gamle Bakke-hytta. Jeg kom ikke nær nok til å se hva som var i sekkene, men… jeg har mine mistanker.”

“Hva slags mistanker?”

Kristian senket stemmen enda mer. “Narkotika. Jeg tror de bruker hytta som et midlertidig lager for narkotika.”

Markus kjente et støkk gå gjennom seg. Narkotika? Dette var mer alvorlig enn han hadde trodd.

“Har du fortalt dette til noen?” spurte han. “Til politiet?”

Kristian ristet på hodet. “Nei. Jeg har ingen bevis, bare det jeg så på avstand. Og… jeg er litt redd. Disse folkene virker farlige.”

“Hvorfor forteller du meg dette da?”

“Fordi…” Kristian nølte. “Fordi jeg så noe annet også. En av mennene… jeg er ganske sikker på at jeg gjenkjente ham.”

“Hvem?” presset Markus.

“Morten Vik. Han er skiinstruktør her på anlegget. Veldig populær blant turistene.”

Markus husket at Thomas hadde nevnt en skiinstruktør ved navn Morten da de kjørte gjennom Geilo første dag. “Er du sikker?”

“Nesten helt sikker,” nikket Kristian. “Det var mørkt, og jeg så ham bare på avstand, men jeg har kjent Morten hele livet. Det var noe med måten han beveget seg på…”

Markus tenkte raskt. Hvis en lokal skiinstruktør var involvert i narkotikasmugling, kunne det forklare hvordan de kjente området så godt. Men det forklarte fortsatt ikke hva de to mennene gjorde ved hytta deres midt på natten.

“Takk for at du fortalte meg dette,” sa Markus til slutt. “Men vær forsiktig. Hvis disse folkene er så farlige som du tror, er det best å holde seg unna.”

“Det er derfor jeg ikke har fortalt det til noen andre,” sa Kristian. “Ikke engang Ida og Maja vet det. Og du må love å ikke si at det var jeg som fortalte deg dette.”

“Jeg lover,” forsikret Markus ham. “Men jeg må fortelle vennene mine. Vi bor tross alt i hytta like ved.”

Kristian nikket motvillig. “Greit, men bare dem. Og vær forsiktige.”

De avtalte å møte de andre igjen, og gikk tilbake til skianlegget fra forskjellige retninger for ikke å vekke mistanke.

Resten av dagen gikk med til å stå på ski, men Markus kunne ikke konsentrere seg ordentlig. Han var ivrig etter å fortelle de andre hva Kristian hadde sagt, men han måtte vente til de var alene.

Sent på ettermiddagen sa de farvel til de lokale ungdommene og begynte på skituren tilbake til hytta. Så fort de var utenfor hørevidde fra andre, samlet de andre seg rundt Markus.

“Hva skjedde med deg og Kristian?” spurte Jonas ivrig. “Du forsvant jo.”

Markus fortalte dem alt Kristian hadde sagt – om hvordan han hadde fulgt etter lysene i skogen, om mennene med de tunge sekkene, om mistanken om narkotika, og om skiinstruktøren Morten Vik.

“Narkotika?” gjentok Emma sjokkert. “Det er jo helt vilt!”

“Tror du virkelig på det?” spurte Lukas skeptisk. “Det høres ut som noe fra en film.”

“Jeg vet ikke,” innrømmet Markus. “Men Kristian virket veldig overbevist. Og det ville forklare de merkelige sporene vi så i natt, og kanskje også de fremmede mennene ved hytta.”

“Men hva har onkel Thomas med dette å gjøre?” spurte Sofie bekymret.

Det var spørsmålet som plaget Markus mest. Han kunne ikke forestille seg at den godmodige onkelen hans var involvert i narkotikasmugling. Men hvorfor hadde de fremmede mennene vært ved hytta deres?

“Jeg vet ikke,” sa han ærlig. “Men vi må finne ut av det.”

“Hvordan?” spurte Emma.

“Vi må observere,” sa Jonas bestemt. “Holde øye med skogen rundt hytta, se etter flere spor eller lys.”

“Og vi bør finne ut mer om denne Morten Vik,” la Markus til. “Hvis han virkelig er involvert, kan det gi oss flere ledetråder.”

“Men vi må være forsiktige,” advarte Emma. “Dette er ikke lenger bare et morsomt mysterium. Hvis det faktisk er narkotikasmuglere, er det farlig.”

De andre nikket alvorlig. Dette var langt mer alvorlig enn de hadde forestilt seg da de først hørte ryktene om mystiske lys i skogen.

Da de nærmet seg hytta, så de plutselig en skikkelse som sto utenfor og så ut til å studere bygningen. Det var en mann de ikke hadde sett før – høy og slank, med mørkt hår og en dyr-utseende skijakke.

“Hvem er det?” hvisket Sofie.

“Ingen anelse,” svarte Markus. “Men la oss finne ut av det.”

De fortsatte mot hytta, og mannen snudde seg da han hørte dem komme. Han smilte, men smilet nådde ikke øynene hans, som forble kalde og vurderende.

“Hei der,” hilste han vennlig. “Dere må være Thomas’ gjester. Jeg er Henrik Strand, en venn av Thomas fra universitetet. Jeg var i området og tenkte jeg skulle stikke innom og hilse på, men det ser ut til at han ikke er hjemme.”

“Han er i Oslo i dag,” forklarte Markus, og studerte mannen nøye. Det var noe med ham som ikke stemte. “Han kommer tilbake sent i kveld.”

“Ah, synd,” sa Henrik, fortsatt med det falske smilet. “Jeg får komme tilbake en annen gang. Nyter dere oppholdet på Geilo?”

“Ja, det er fint her,” svarte Markus kort.

“Flott, flott,” nikket Henrik. “Vel, jeg får komme meg videre. Hyggelig å møte dere.”

Han gikk mot en parkert bil – en svart SUV som så mistenkelig lik ut som den Markus og Jonas hadde sett natten før.

Da mannen hadde kjørt av gårde, så vennene på hverandre med store øyne.

“Tror dere det var en av mennene fra i natt?” hvisket Jonas.

“Kanskje,” sa Markus. “Bilen lignet i hvert fall.”

“Han sa han var en venn av Thomas fra universitetet,” påpekte Emma. “Kanskje det er en uskyldig forklaring likevel?”

“Kanskje,” sa Markus, men han hørtes ikke overbevist ut. “Men hvorfor kom han midt på natten i går, og hvorfor løy han ikke om det nå?”

De gikk inn i hytta, alle med en følelse av at mysteriet bare ble dypere og mer forvirrende. Hvem var denne Henrik Strand egentlig? Var han virkelig en venn av Thomas? Og hva hadde han å gjøre med de mystiske hendelsene i skogen?

Mens de andre begynte å lage middag, gikk Markus inn på onkelens soverom. Han følte seg litt skyldig over å snoke, men han måtte finne ut om det var noen forbindelse mellom Thomas og Henrik Strand.

Han lette gjennom skuffer og skap, men fant ingenting mistenkelig. Da han skulle til å gi opp, la han merke til en liten notisbok som stakk ut fra under madrassen. Han trakk den forsiktig ut og åpnet den.

Det var ikke en dagbok eller personlige notater som han hadde forventet. I stedet inneholdt den det som så ut som koder eller koordinater, sammen med datoer og klokkeslett. Markus forsto ikke hva det betydde, men det var tydelig at Thomas hadde noe han ville holde skjult.

Med bankende hjerte puttet Markus notisboken tilbake akkurat der han hadde funnet den. Han gikk tilbake til de andre i stua, usikker på om han skulle fortelle dem om sin oppdagelse. Var onkel Thomas virkelig involvert i noe ulovlig? Og hvis ja, hva skulle de gjøre med det?

Utenfor begynte skumringen å senke seg over landskapet, og med den kom en følelse av at de var fanget i noe som var større og farligere enn de hadde forestilt seg. Noe som kanskje involverte mennesker de trodde de kunne stole på.

Kapittel 7: Nattlige lyder

Middagen var en stille affære den kvelden. Alle var opptatt med sine egne tanker om mysteriet som bare syntes å bli dypere og mer forvirrende for hver time som gikk. Emma hadde laget pasta med tomatsaus – en enkel rett som ingen av dem egentlig nøt, til tross for at den smakte bra.

“Burde vi ringe onkel Thomas og fortelle ham om den fremmede mannen?” spurte Sofie til slutt, og brøt stillheten.

Markus rørte fraværende i pastaen sin. “Og si hva? At en mann som påsto å være hans venn kom innom? Det er jo ikke noe mistenkelig med det i seg selv.”

“Men vi vet at det ikke stemmer,” påpekte Jonas. “Vi så den samme bilen i natt.”

“Vi tror vi så den samme bilen,” korrigerte Emma. “Vi kan ikke være helt sikre.”

“Uansett,” sa Markus, “jeg vil ikke si noe til onkel Thomas ennå. Ikke før vi vet mer.”

Han hadde fortsatt ikke fortalt de andre om notisboken han hadde funnet under onkelens madrass. En del av ham ville beskytte Thomas – kanskje det var en uskyldig forklaring på alt sammen? Men en annen del var redd for hva de kunne oppdage hvis de gravde dypere.

“Så hva gjør vi nå?” spurte Lukas.

“Vi holder øye med ting,” sa Jonas bestemt. “Vi observerer. Kanskje vi kan ta noen nattevakter, se om vi kan få øye på flere lys eller fremmede.”

“Nattevakter?” gjentok Emma skeptisk. “Etter det dere opplevde i natt, vil dere virkelig gå ut igjen?”

“Ikke nødvendigvis gå ut,” forklarte Jonas. “Men vi kan holde vakt ved vinduene, se om vi kan observere noe.”

De diskuterte ideen videre og ble til slutt enige om å sette opp et vaktskjema for natten. De skulle bytte på å holde vakt i to-timers skift, med to personer på hver vakt. Markus og Jonas tok den første vakten fra ti til midnatt, Emma og Sofie fra midnatt til to, og Lukas skulle vekke en av de andre for å ta den siste vakten fra to til fire, hvis det fortsatt var nødvendig.

Etter middagen ryddet de opp og satte seg i stua med et brettspill for å få tiden til å gå. Men ingen av dem var egentlig konsentrert om spillet. De kastet stadig blikk ut av vinduene, som om de forventet å se mystiske skikkelser luske rundt hytta når som helst.

Klokken ni fikk de en tekstmelding fra Thomas: “Møtet tok lengre tid enn forventet. Overnatter i Oslo og kommer tilbake i morgen. Alt OK hos dere?”

Markus svarte raskt: “Alt bra her. Vi har stått på ski hele dagen og er ganske slitne. Sees i morgen.”

Han viste meldingen til de andre. “Vel, det betyr at vi har hytta for oss selv i natt også.”

“Tror du han virkelig er i Oslo?” spurte Jonas lavt.

Markus så overrasket på ham. “Hvorfor skulle han lyve om det?”

Jonas trakk på skuldrene. “Jeg vet ikke. Men med alt som skjer…”

“Jeg tror ikke onkel Thomas er involvert i noe ulovlig,” sa Markus bestemt, selv om han ikke kunne glemme den mystiske notisboken. “Han er distré og litt rar, men han er ingen kriminell.”

“Selvfølgelig ikke,” sa Emma raskt, og sendte Jonas et advarende blikk. “La oss ikke begynne å mistenke folk uten grunn.”

De fortsatte spillet, men stemningen var anspent. Da klokken nærmet seg ti, gjorde de seg klare for natten. Emma og Sofie gikk inn på rommet sitt for å hvile før deres vakt, og Lukas gjorde det samme. Markus og Jonas ble sittende i stua med slukket lys, stirrende ut i mørket.

“Tror du virkelig vi kommer til å se noe?” hvisket Jonas etter en stund.

“Vet ikke,” svarte Markus. “Men det er verdt et forsøk.”

De første timene av vakten var hendelsesløse. De så ingenting uvanlig utenfor – bare den stille, snødekte skogen badet i månelys. Av og til hørte de knirking fra huset når vinden tok tak i det, eller den fjerne lyden av en ugle, men ingenting mistenkelig.

Klokken nærmet seg midnatt, og Markus begynte å føle seg søvnig. Kanskje dette var bortkastet tid likevel? Kanskje de alle var overreagerte på noen tilfeldige hendelser som egentlig ikke hadde noen sammenheng?

Han var i ferd med å foreslå for Jonas at de skulle avslutte vaktholdet da han plutselig stivnet til. “Hørte du det?” hvisket han.

Jonas, som hadde sittet og halvsovnet i stolen sin, rettet seg opp. “Hva?”

“Lyden. Det hørtes ut som… skritt i snøen.”

De lyttet intenst. I noen sekunder var det helt stille, men så hørte de det igjen – den umiskjennelige lyden av knirkende skritt i snø, like utenfor hytta.

“Noen er der ute,” hvisket Jonas, med øyne store av spenning og frykt.

Markus reiste seg forsiktig og beveget seg nærmere vinduet, forsiktig med å holde seg i skyggene så han ikke kunne sees utenfra. Han kikket ut, men så ingenting uvanlig først. Så fanget øyet hans en bevegelse – en mørk skikkelse som beveget seg mellom trærne like ved hytta.

“Jeg ser noen,” hvisket han til Jonas, som umiddelbart kom bort til ham.

“Hvor?” hvisket Jonas tilbake.

“Der, mellom de to store grantrærne.”

Jonas fulgte blikket hans og nikket sakte. “Jeg ser ham. Hva gjør han?”

Skikkelsen sto stille nå, som om han observerte hytta. Det var umulig å se ansiktet eller detaljer i bekledningen på denne avstanden og i dette lyset, men det var definitivt en mann, og han virket å være alene.

“Skal vi vekke de andre?” hvisket Jonas.

Markus nølte. “La oss vente litt, se hva han gjør først.”

De fortsatte å observere den mystiske skikkelsen. Etter noen minutter begynte mannen å bevege seg igjen, ikke mot hytta som de hadde fryktet, men langs kanten av skogen, som om han patruljerte området.

“Det er nesten som om han holder vakt,” mumlet Jonas.

Markus nikket langsomt. Det var akkurat slik det så ut. Men vakt for hva? Eller hvem?

Plutselig hørte de en annen lyd – en lavmælt samtale. De kunne ikke høre ordene, men det var tydelig at det var minst to personer der ute nå.

“Vi må vekke de andre,” besluttet Markus.

Jonas nikket og listet seg bort til jentenes rom mens Markus fortsatte å holde øye med skikkelsene utenfor. Han banket forsiktig på døren og hvisket: “Emma? Sofie? Våkn opp.”

Etter et øyeblikk åpnet Emma døren, allerede fullt påkledd. “Er det vår vakt allerede?”

“Nei, men det er noen utenfor hytta,” forklarte Jonas raskt. “Kom og se.”

Emma vekket Sofie, og sammen med Lukas, som også hadde våknet av aktiviteten, samlet de seg alle ved vinduet i stua.

“Der,” pekte Markus. “Ser dere? Mellom trærne.”

De andre nikket sakte da de fikk øye på skikkelsene – nå kunne de se to menn som sto og snakket sammen i skogkanten.

“Hva gjør de?” hvisket Sofie nervøst.

“Vet ikke,” svarte Markus. “De har bare stått der og observert hytta så langt.”

“Skal vi ringe politiet?” foreslo Emma.

“Og si hva?” sa Jonas. “At det er noen menn i skogen? De vil ikke komme for det.”

“Men hvis de prøver å bryte seg inn…” begynte Emma.

“Da ringer vi,” forsikret Markus henne. “Men foreløpig har de ikke gjort noe ulovlig.”

De fortsatte å observere mennene i stillhet. Etter det som føltes som en evighet, men sannsynligvis bare var ti minutter, så de mennene bevege seg dypere inn i skogen og forsvinne blant trærne.

“Hvor dro de?” spurte Lukas.

“Jeg vet ikke,” sa Markus. “Men jeg tror de gikk i retning av den gamle Bakke-hytta.”

“Skal vi følge etter dem?” foreslo Jonas ivrig.

“Er du gal?” utbrøt Emma. “Det er midt på natten, og vi vet ikke hvem disse mennene er eller hva de driver med.”

“Emma har rett,” sa Markus. “Det er for farlig. Men vi kan fortsette å holde vakt, se om de kommer tilbake.”

De ble enige om å fortsette vaktskjemaet som planlagt. Emma og Sofie tok over, mens Markus, Jonas og Lukas gikk for å legge seg, selv om ingen av dem følte seg særlig søvnige etter det de hadde sett.

Markus lå våken lenge, stirrende opp i taket mens tankene raste. Hvem var disse mennene? Hva gjorde de utenfor hytta deres midt på natten? Og hadde det noen sammenheng med den mystiske notisboken han hadde funnet under onkelens madrass?

Han må ha sovnet til slutt, for neste gang han åpnet øynene, var det morgengry. Lyset sivet inn gjennom gardinene, og han kunne høre aktivitet fra kjøkkenet.

Han sto opp og fant Emma og Sofie i ferd med å lage frokost. “God morgen,” hilste Emma. “Sovet godt?”

“Sånn passe,” innrømmet Markus. “Skjedde det noe mer i natt?”

Emma ristet på hodet. “Ikke på vår vakt. Og Lukas og Jonas så heller ingenting under den siste vakten.”

“Så mennene kom ikke tilbake?”

“Ikke som vi så,” sa Sofie. “Men vi har funnet noe annet.”

“Hva da?” spurte Markus nysgjerrig.

“Kom, så skal vi vise deg,” sa Emma og førte ham til vinduet som vendte ut mot baksiden av hytta.

Utenfor, i den ferske snøen som hadde falt i løpet av natten, var det tydelige fotspor – mange av dem, som gikk i en sti fra skogkanten til like under vinduet til onkel Thomas’ soverom, og så tilbake igjen.

“Noen har vært like ved hytta,” sa Emma lavt. “Og det ser ut som om de har stått under vinduet og… lyttet, kanskje?”

Markus kjente en kald frykt krype opp langs ryggraden. Dette var ikke lenger bare mystiske lys i det fjerne eller tilfeldige fremmede som dukket opp. Dette var noen som aktivt spionerte på dem, som kom helt inn til hytta mens de sov.

“Vi må fortelle onkel Thomas om dette når han kommer tilbake,” sa han bestemt.

“Tror du virkelig det er lurt?” spurte Sofie forsiktig. “Hva hvis… hva hvis han er involvert på en eller annen måte?”

Markus hadde tenkt det samme, men det gjorde vondt å høre det sagt høyt. “Jeg vet ikke,” innrømmet han. “Men vi kan ikke bare ignorere dette. Det blir for farlig.”

“Kanskje vi burde dra hjem,” foreslo Emma. “Ringe foreldrene våre og si at vi ikke føler oss trygge her.”

“Og fortelle dem hva?” spurte Markus. “At vi tror onkel Thomas er involvert i narkotikasmugling? De vil aldri tro oss uten bevis.”

“Så hva gjør vi?” spurte Sofie.

Markus tenkte seg om et øyeblikk. “Vi fortsetter å samle informasjon. Men vi er mer forsiktige nå. Ingen går noe sted alene, og vi holder oss nær hytta eller i folkemengder.”

De andre nikket enig. Det var en fornuftig plan under omstendighetene.

Jonas og Lukas kom snart inn på kjøkkenet, og de viste dem også fotsporene utenfor. Alle var enige om at situasjonen var blitt mer alvorlig, og at de måtte være ekstra forsiktige.

Etter frokost bestemte de seg for å bli i hytta og vente på Thomas. De hadde ikke lyst til å dra til skianlegget og risikere å møte på Morten Vik, skiinstruktøren som Kristian mistenkte var involvert i smuglingen.

Timene gikk sakte. De spilte brettspill, leste bøker, og holdt et øye med området utenfor hytta, men ingenting uvanlig skjedde. Klokken nærmet seg middag da de hørte lyden av en bil som nærmet seg.

“Det må være onkel Thomas,” sa Markus og gikk til vinduet.

Men det var ikke Thomas’ gamle Volvo som kom kjørende opp til hytta. Det var en politibil.

“Politiet?” utbrøt Emma forvirret. “Hvorfor kommer politiet hit?”

De samlet seg alle ved vinduet og så en kvinnelig politibetjent stige ut av bilen. Hun var i midten av trettiårene, med kort, mørkt hår og et alvorlig ansiktsuttrykk.

“Det må være Sara Haugen,” sa Markus, og husket navnet på den lokale politibetjenten som Camilla hadde nevnt på kafeen.

De så på hverandre med en blanding av forvirring og bekymring før Markus gikk for å åpne døren.

“God dag,” hilste politibetjenten. “Er du Markus Olsen?”

Markus nikket, plutselig nervøs. “Ja, det er meg.”

“Jeg er politibetjent Sara Haugen,” presenterte hun seg. “Kan jeg komme inn? Jeg må snakke med deg og vennene dine om noe viktig.”

Markus trådte til side for å slippe henne inn, mens en million tanker raste gjennom hodet hans. Hadde noen sett dem spionere på mennene i natt? Hadde de gjort noe galt? Eller enda verre – hadde det skjedd noe med onkel Thomas?

Sara Haugen trådte inn i stua og så alvorlig på de fem ungdommene som nå sto samlet foran henne.

“Jeg er redd jeg har noen dårlige nyheter,” begynte hun. “Det gjelder onkelen din, Thomas Olsen.”

Kapittel 8: Møte med Kristian

Markus kjente hvordan hjertet hans begynte å hamre hardt i brystet. “Hva er det med onkel Thomas? Er han skadet? Har det skjedd en ulykke?”

Politibetjent Haugen hevet hånden beroligende. “Nei, nei, han er ikke skadet. Men han er blitt arrestert.”

“Arrestert?” gjentok alle fem ungdommene i kor, med sjokk og vantro i stemmene.

“Hvorfor?” spurte Markus, som følte at gulvet forsvant under føttene hans.

“Han er mistenkt for å være involvert i en narkotikasmuglingsoperasjon,” forklarte Sara Haugen alvorlig. “Han ble pågrepet i Oslo i dag tidlig sammen med en annen mistenkt.”

Markus sank ned på sofaen, helt nummen av sjokk. Onkel Thomas, involvert i narkotikasmugling? Det kunne ikke være sant. Men så husket han den mystiske notisboken under madrassen, de fremmede mennene som hadde besøkt hytta, Henrik Strand som påsto å være Thomas’ venn…

“Det må være en misforståelse,” sa han svakt. “Onkel Thomas ville aldri være involvert i noe slikt.”

“Det er det vi prøver å finne ut av,” sa Sara. “Men bevisene er ganske sterke. Vi fant betydelige mengder narkotika i bilen hans, og han har ikke kunnet gi en tilfredsstillende forklaring på hvordan det havnet der.”

Emma satte seg ved siden av Markus og la en støttende hånd på skulderen hans. “Hva skjer nå?” spurte hun politibetjenten.

“Thomas blir holdt i varetekt i Oslo mens etterforskningen pågår,” forklarte Sara. “Og det er derfor jeg er her. Jeg må stille dere noen spørsmål, og så må vi finne ut hvor dere skal bo resten av ferien. Har dere familie som kan komme og hente dere?”

“Jeg kan ringe mamma,” sa Markus automatisk, fortsatt i sjokk. “Hun kan sikkert komme og hente oss.”

“Bra,” nikket Sara. “Men først trenger jeg å vite om dere har lagt merke til noe uvanlig mens dere har vært her. Har Thomas oppført seg merkelig? Har han hatt besøk av fremmede? Har dere sett eller hørt noe mistenkelig?”

De fem vennene utvekslet blikk. Dette var øyeblikket hvor de måtte bestemme seg for hvor mye de skulle fortelle.

“Vi har faktisk sett og hørt en del merkelige ting,” sa Markus til slutt. Og så begynte han å fortelle – om ryktene de hadde hørt fra de lokale ungdommene, om de nattlige ekspedisjonene, om sporene i snøen, om mannen som kalte seg Henrik Strand, og om mennene de hadde observert utenfor hytta natten før.

Sara Haugen lyttet oppmerksomt og tok notater mens Markus snakket. Da han var ferdig, så hun alvorlig på dem alle.

“Dere burde ha kontaktet politiet med en gang,” sa hun strengt. “Det var farlig å følge etter disse mennene på egen hånd. De kan være farlige kriminelle.”

“Vi visste ikke helt hva vi skulle tro,” forsvarte Markus seg. “Og vi ville ikke anklage noen uten bevis.”

“Forståelig,” nikket Sara. “Men fra nå av, hvis dere ser eller hører noe mistenkelig, ring politiet umiddelbart. Forstått?”

De nikket alle.

“Bra. Nå, Markus, kan du ringe moren din og forklare situasjonen? Jo før dere kommer dere herfra, jo bedre.”

Markus fant fram telefonen og gikk inn på soverommet for å ringe moren sin. Det var en samtale han ikke så fram til. Hvordan skulle han forklare at onkelen hennes var arrestert for narkotikasmugling?

Mens Markus snakket med moren sin, fortsatte Sara å stille spørsmål til de andre. Hun var spesielt interessert i beskrivelsen av Henrik Strand og den svarte SUV-en.

“Og dere sier at denne Henrik Strand påsto å være en venn av Thomas fra universitetet?” spurte hun.

“Ja,” bekreftet Emma. “Men han virket… falsk på en måte. Som om han spilte en rolle.”

“Og bilen hans lignet på den dere så natten før?”

“Vi tror det,” nikket Jonas. “Det var mørkt, så vi kunne ikke se detaljer, men det var definitivt en svart SUV.”

Sara noterte dette. “Dette er verdifull informasjon. Takk for at dere forteller meg dette.”

Markus kom tilbake fra soverommet, med et blekt og alvorlig ansikt. “Mamma kommer,” sa han. “Hun drar fra Oslo så fort hun kan, men det vil ta noen timer før hun er her.”

“Det er bra,” sa Sara. “Jeg vil gjerne at dere pakker sakene deres og gjør dere klare til å dra. Jeg kan ikke la dere bli her alene, så jeg vil ta dere med til politistasjonen i mellomtiden. Der kan dere vente på moren din.”

“Må vi dra fra hytta?” spurte Sofie skuffet. “Ferien vår er jo ødelagt.”

“Jeg er lei for det,” sa Sara sympatisk. “Men det er ikke trygt for dere å bli her. Denne hytta kan være et mål for smuglerne, spesielt nå som Thomas er arrestert.”

De begynte motvillig å pakke sakene sine. Stemningen var dyster, og ingen sa mye. Markus følte seg nummen, som om han var fanget i en rar drøm som han ikke kunne våkne fra.

Da de var nesten ferdige med pakkingen, hørte de lyden av en bil som nærmet seg hytta. Sara gikk raskt til vinduet.

“Forventet du noen?” spurte hun Markus.

Markus ristet på hodet og kom bort til vinduet. Utenfor så han en rød pickup-truck parkere, og ut av den steg Kristian.

“Det er bare Kristian,” sa han lettet. “En av de lokale ungdommene vi har blitt kjent med.”

Sara så fortsatt mistenksom ut. “Bli her,” instruerte hun dem og gikk ut for å møte Kristian.

Gjennom vinduet kunne de se Sara snakke med Kristian, som så overrasket ut over å se politibilen. Etter en kort samtale nikket Sara og førte Kristian inn i hytta.

“Kristian sier han har informasjon som kan være relevant for saken,” forklarte Sara. “Jeg har sagt at han kan snakke med dere kort, men så må vi dra.”

Kristian så nervøs ut da han kom inn i stua. “Hei,” hilste han. “Jeg hørte nettopp om det som har skjedd med onkelen din, Markus. Det er over hele bygda nå.”

“Hva sier folk?” spurte Markus.

“De fleste er sjokkerte,” sa Kristian. “Ingen hadde trodd at professor Olsen kunne være involvert i noe slikt. Men… det er noe annet jeg kom for å fortelle dere.”

“Hva da?” spurte Sara, plutselig veldig oppmerksom.

Kristian så seg nervøst rundt før han fortsatte. “I går kveld, etter at jeg hadde snakket med Markus om mistankene mine om Morten Vik, bestemte jeg meg for å følge etter ham.”

“Du gjorde hva?” utbrøt Sara. “Det var ekstremt farlig, Kristian.”

“Jeg vet,” innrømmet Kristian. “Men jeg var nysgjerrig, og… vel, jeg ville bevise at jeg hadde rett.”

“Og?” presset Markus. “Hva oppdaget du?”

“Jeg fulgte etter ham da han dro fra skianlegget. Han kjørte ikke hjem, men til et møte med en annen mann – en høy, slank fyr i en dyr skijakke.”

“Henrik Strand,” mumlet Markus.

“Kanskje,” nikket Kristian. “Jeg kom ikke nær nok til å høre hva de sa, men de virket veldig intense, nesten som om de kranglet. Og så ga Morten mannen en liten pakke.”

“Hva slags pakke?” spurte Sara skarpt.

“Jeg vet ikke sikkert,” sa Kristian. “Men den var liten, kunne holdes i én hånd. Etter at mannen hadde fått pakken, dro han av gårde i en svart SUV.”

Sara så alvorlig på Kristian. “Hvorfor har du ikke fortalt dette til politiet før nå?”

Kristian så ned. “Jeg var redd. Og jeg var ikke sikker på hva jeg hadde sett. Men da jeg hørte om arrestasjonen av professor Olsen, følte jeg at jeg måtte si noe.”

“Du gjorde rett i å komme,” sa Sara. “Men fra nå av, overlat etterforskningen til politiet. Forstått?”

Kristian nikket.

“Har du noe mer å fortelle oss?” spurte Sara.

“Bare én ting til,” sa Kristian. “Etter at den fremmede mannen hadde dratt, så jeg Morten ringe noen. Han virket opprørt. Og jeg hørte ham si et navn – Thomas. Han sa noe sånt som ‘Thomas har ikke levert. Vi må finne en annen måte.'”

Markus kjente et støt gå gjennom seg. Dette var direkte bevis som knyttet onkel Thomas til smuglerne. Men hva betydde det egentlig? Hadde Thomas nektet å samarbeide med dem? Eller var han virkelig en del av operasjonen?

“Dette er viktig informasjon,” sa Sara til Kristian. “Jeg vil at du kommer med til politistasjonen og gir en formell uttalelse.”

Kristian så nervøs ut, men nikket. “OK.”

De fullførte pakkingen og lastet bagasjen inn i politibilen. Sara kjørte dem alle til den lille politistasjonen i Geilo sentrum – en beskjeden bygning med bare noen få kontorer.

Inne på stasjonen ble de vist til et lite møterom hvor de kunne vente. Sara tok med seg Kristian til et annet rom for å ta opp forklaringen hans.

“Hva tror du dette betyr?” spurte Jonas da de var alene. “Om onkel Thomas, mener jeg.”

Markus ristet på hodet. “Jeg vet ikke. Det Kristian hørte kan tolkes på flere måter. Kanskje Thomas nektet å samarbeide med smuglerne? Kanskje det er derfor han ble arrestert – fordi de plantet narkotika i bilen hans som hevn?”

“Det er mulig,” sa Emma tankefullt. “Men hva med notisboken du fant? Den med kodene og koordinatene?”

Markus hadde fortalt de andre om notisboken mens de pakket. “Jeg vet ikke hva den betyr,” innrømmet han. “Men onkel Thomas er professor i biologi. Kanskje det har noe med forskningen hans å gjøre?”

“Eller kanskje det er leveringssteder for narkotika,” foreslo Jonas lavt.

Markus ville protestere, men han kunne ikke benekte at det var en mulighet. Tanken gjorde vondt – at onkelen han hadde sett opp til og vært så glad i, kunne være involvert i noe så alvorlig som narkotikasmugling.

De satt i stillhet en stund, hver fordypet i sine egne tanker. Etter omtrent en time kom Sara tilbake.

“Kristians forklaring er tatt opp,” informerte hun dem. “Han har dratt hjem nå. Har moren din gitt noen oppdatering, Markus?”

Markus sjekket telefonen sin. “Hun sier hun er halvveis hit. Kanskje en time til.”

“Bra,” nikket Sara. “I mellomtiden har jeg noen flere spørsmål til dere.”

Hun satte seg ned og tok fram notatblokken sin igjen. “Dere nevnte at dere så spor i snøen som om noen hadde dratt en slede eller pulk. Kan dere beskrive nøyaktig hvor dette var?”

Markus og Jonas gjorde sitt beste for å beskrive stedet, og Sara noterte detaljene.

“Og den forlatte hytta – Bakke-hytta – så dere noen aktivitet der?”

“Nei,” sa Markus. “Vi så den bare på avstand fra utsiktspunktet. Men Kristian sa at han hadde sett menn bære sekker dit.”

Sara nikket og fortsatte å stille spørsmål om alt de hadde sett og hørt. Det var tydelig at hun tok informasjonen deres på alvor og prøvde å sette sammen bitene i puslespillet.

Etter en stund kom en annen politibetjent inn og hvisket noe til Sara. Hun nikket og reiste seg.

“Jeg må gå et øyeblikk,” sa hun til ungdommene. “Bli her, jeg kommer snart tilbake.”

Da hun var gått, så de fem vennene på hverandre.

“Hva tror dere skjer nå?” spurte Sofie.

“Jeg antar at vi drar hjem når mamma kommer,” sa Markus. “Tilbake til Oslo.”

“Men hva med mysteriet?” protesterte Jonas. “Vi kan ikke bare dra og la det være uløst!”

“Hva skal vi gjøre da?” spurte Emma. “Vi er bare ungdommer. Dette er en sak for politiet nå.”

“Men vi vet ting som politiet ikke vet,” insisterte Jonas. “Vi har vært der ute, vi har sett sporene, vi har hørt samtalene.”

“Vi har fortalt politiet alt vi vet,” påpekte Lukas.

“Har vi?” sa Jonas og så megetsigende på Markus.

Markus visste hva Jonas tenkte på. Han hadde ikke fortalt Sara om den mystiske notisboken han hadde funnet under onkelens madrass. Han hadde villet beskytte Thomas, men nå lurte han på om det var riktig beslutning.

“Jeg burde fortelle henne om notisboken,” innrømmet han.

“Ja, det burde du,” nikket Emma.

Da Sara kom tilbake noen minutter senere, så hun alvorlig ut. “Det har vært en utvikling i saken,” sa hun. “Vi har fått en rapport om mistenkelig aktivitet ved den gamle Bakke-hytta. En patrulje er på vei dit nå.”

“Hva slags mistenkelig aktivitet?” spurte Markus.

“Flere personer som kommer og går, lys midt på natten, uvanlig mye trafikk i et område som skulle være forlatt,” forklarte Sara. “Vi har hatt øye med hytta en stund, men nå ser det ut til at aktiviteten har økt.”

Markus tok en dyp pust. “Det er noe annet jeg må fortelle deg,” sa han. “Noe jeg fant i onkel Thomas’ rom.”

Sara så skarpt på ham. “Hva da?”

Markus fortalte om notisboken med kodene eller koordinatene og datoene. “Jeg la den tilbake der jeg fant den – under madrassen hans.”

Sara så tankefull ut. “Dette kan være viktig. Jeg må få noen til å sikre den notisboken.” Hun tok opp telefonen og ga noen raske instruksjoner til noen.

“Tror du virkelig onkel Thomas er skyldig?” spurte Markus da hun var ferdig.

Sara så på ham med et mildere blikk. “Jeg vet ikke ennå, Markus. Bevisene mot ham er sterke, men det er fortsatt mye vi ikke forstår. Vi må la etterforskningen gå sin gang.”

Markus nikket, men hjertet hans var tungt. Han kunne ikke forestille seg at onkel Thomas, som hadde lært ham om stjerner og planter, som hadde tatt ham med på fisketurer og fortalt ham fantastiske historier, kunne være involvert i noe så mørkt som narkotikasmugling.

Sara fikk en ny telefonsamtale og gikk ut av rommet for å ta den. Mens hun var borte, diskuterte vennene situasjonen videre.

“Jeg tror ikke onkel Thomas er skyldig,” sa Markus bestemt. “Det må være en annen forklaring.”

“Men hva med notisboken?” spurte Lukas. “Og narkotikaen i bilen hans?”

“Kanskje noen plantet det der,” foreslo Sofie. “Kanskje han ble lurt.”

“Eller kanskje han visste hva som foregikk, men var presset til å samarbeide,” sa Emma. “Kanskje han var truet.”

Markus nikket sakte. Det var en mulighet han ikke hadde tenkt på. Hva om noen truet onkel Thomas? Det ville forklare mye – den mystiske notisboken, de fremmede besøkende, Thomas’ plutselige reise til Oslo…

Sara kom tilbake, og denne gangen så hun oppspilt ut. “Vi har nettopp fått en melding fra patruljen ved Bakke-hytta,” sa hun. “De har funnet noe – store mengder narkotika gjemt i hytta. Og de har pågrepet to mistenkte som var der.”

“Hvem?” spurte Markus spent.

“En av dem er Morten Vik, skiinstruktøren,” sa Sara. “Den andre er en mann ved navn Henrik Strand.”

Markus og vennene hans utvekslet sjokkerte blikk. Dette var mennene de hadde sett og hørt om – mennene de mistenkte var involvert i smuglingen.

“Hva betyr dette for onkel Thomas?” spurte Markus. “Hvis de har funnet de virkelige smuglerne, betyr det at han er uskyldig?”

“Det er ikke så enkelt,” sa Sara. “Vi må fortsatt finne ut hvilken rolle, om noen, Thomas spilte i dette. Men dette er definitivt en viktig utvikling.”

Akkurat da ringte Markus’ telefon. Det var moren hans som ringte for å si at hun var framme i Geilo og på vei til politistasjonen.

Mens de ventet på at hun skulle ankomme, fortsatte Sara å stille dem spørsmål, spesielt om Henrik Strand og hans tilknytning til Thomas. Men Markus kunne ikke gi henne mye mer informasjon enn det han allerede hadde gjort.

Til slutt ankom Markus’ mor, Anne Olsen, en høy kvinne med samme mørke hår som Markus. Hun så bekymret og sliten ut etter den lange kjøreturen.

“Markus!” utbrøt hun og omfavnet sønnen sin tett. “Er du OK? Er dere alle OK?”

“Vi har det bra, mamma,” forsikret Markus henne. “Bare forvirret og bekymret.”

Anne snudde seg mot Sara. “Hva skjer med broren min? Er han virkelig arrestert for narkotikasmugling?”

Sara forklarte situasjonen for Anne – om arrestasjonen av Thomas, om funnet av narkotika i bilen hans, og om den nylige utviklingen med pågripelsen av Morten Vik og Henrik Strand.

“Dette er galskap,” sa Anne og ristet på hodet. “Thomas ville aldri være involvert i noe slikt. Han er en distré professor som knapt husker å betale regningene sine. Hvordan skulle han kunne organisere narkotikasmugling?”

“Det er det vi prøver å finne ut av,” sa Sara. “Men foreløpig er bevisene mot ham sterke nok til å holde ham i varetekt.”

“Kan jeg se ham?” spurte Anne.

“Han er i Oslo,” forklarte Sara. “Du kan kontakte politiet der for å arrangere et besøk.”

Anne nikket og vendte seg mot ungdommene. “Kom, la oss dra hjem. Dere har vært gjennom nok.”

Men Markus nølte. “Mamma, jeg vil ikke dra ennå. Jeg vil hjelpe til med å bevise at onkel Thomas er uskyldig.”

“Markus,” sa Anne strengt. “Dette er en sak for politiet. Du er tretten år gammel. Du kan ikke involvere deg i en narkotikaetterforskning.”

“Men vi vet ting,” insisterte Markus. “Vi har sett ting. Vi kan hjelpe.”

“Moren din har rett, Markus,” sa Sara. “Dette er farlig, og det er vårt ansvar å etterforske. Det beste dere kan gjøre nå er å dra hjem og la oss gjøre jobben vår.”

Markus så på vennene sine, som alle så like motvillige ut til å dra som ham. Men de visste også at de ikke hadde noe valg. De var mindreårige, og de måtte gjøre som de voksne sa.

“Greit,” sa han til slutt. “Men kan du holde oss oppdatert?” spurte han Sara. “Om hva som skjer med onkel Thomas og etterforskningen?”

Sara smilte svakt. “Jeg skal gjøre mitt beste,” lovte hun. “Og takk for all hjelpen dere har gitt oss så langt. Dere har vært modige og observante.”

De samlet sakene sine og fulgte Anne ut til bilen hennes. Mens de kjørte ut av Geilo, så Markus tilbake på de snødekte fjellene og skogen som hadde vært scenen for deres vintereventyr. Det hadde begynt som en vanlig ferie, men hadde utviklet seg til noe langt mer dramatisk og skremmende.

Men selv om de nå var på vei hjem, visste Markus at mysteriet ikke var løst. Hva var onkel Thomas’ rolle i alt dette? Var han uskyldig, et offer, eller faktisk involvert? Og hva med notisboken med de mystiske kodene?

Markus bestemte seg for at dette ikke var slutten. På en eller annen måte skulle han finne ut sannheten og hjelpe onkelen sin – uansett hva det krevde.

Kapittel 9: Den forlatte hytta

De hadde kjørt i omtrent tjue minutter da Anne plutselig bremset ned og svingte inn på en rasteplass ved veien.

“Jeg må ringe advokaten vår,” forklarte hun og parkerte bilen. “Og jeg trenger å samle tankene litt. Dette er… overveldende.”

Hun gikk ut av bilen for å ta telefonsamtalen i fred, og lot ungdommene sitte igjen.

Så fort hun var utenfor hørevidde, lente Jonas seg fram fra baksetet. “Vi kan ikke bare dra,” hvisket han intenst. “Vi er så nær å løse mysteriet.”

“Hva kan vi gjøre?” spurte Emma. “Mamma vil aldri la oss bli.”

Markus tenkte raskt. “Kanskje vi ikke trenger å bli på Geilo,” sa han. “Men vi kan i det minste sjekke ut Bakke-hytta før vi drar. Det er der alt skjer, ikke sant? Politiet har funnet narkotika der, og pågrepet Morten og Henrik.”

“Men politiet er jo allerede der,” påpekte Lukas. “Hva kan vi finne som de ikke allerede har funnet?”

“Kanskje noe som kan bevise at onkel Thomas er uskyldig,” sa Markus. “Noe som viser at han ble lurt eller truet.”

“Men hvordan skal vi komme oss dit?” spurte Sofie. “Vi har ikke bil, og din mor vil sikkert ikke kjøre oss dit.”

Markus så ut av vinduet og fikk øye på en bensinstasjon like ved rasteplassen. Utenfor sto en kjent rød pickup-truck.

“Det er Kristians bil,” sa han og pekte. “Kanskje han kan hjelpe oss.”

“Er du sikker på at vi kan stole på ham?” spurte Emma skeptisk. “Han har holdt tilbake informasjon før.”

“Han kom til politiet til slutt,” påpekte Markus. “Og han virker å være på vår side. Dessuten har vi ikke så mange andre alternativer.”

De diskuterte raskt planen. Anne så ut til å være dypt engasjert i telefonsamtalen sin, så de hadde litt tid. De bestemte seg for at Markus skulle gå bort til bensinstasjonen og snakke med Kristian, mens de andre ventet i bilen og holdt utkikk etter Anne.

Markus åpnet bildøren forsiktig og smatt ut. Han løp raskt over til bensinstasjonen og fant Kristian inne, i ferd med å betale for bensin og en brus.

“Kristian!” ropte han.

Kristian snudde seg overrasket. “Markus? Jeg trodde dere var på vei til Oslo.”

“Det er vi,” bekreftet Markus. “Men vi trenger din hjelp først. Kan du kjøre oss til Bakke-hytta før vi drar? Vi må se den selv.”

Kristian så forvirret ut. “Men politiet er jo der. De har funnet narkotika og arrestert Morten og den fremmede mannen.”

“Jeg vet,” nikket Markus. “Men jeg tror det kan være noe der som kan hjelpe onkel Thomas. Noe som beviser at han er uskyldig.”

Kristian så usikker ut. “Jeg vet ikke, Markus. Politibetjent Haugen sa vi skulle holde oss unna etterforskningen.”

“Vi skal ikke forstyrre noe,” lovte Markus. “Vi vil bare ta en rask titt. Kanskje ikke engang gå helt bort til hytta, bare se den på avstand. Vær så snill, Kristian. Dette er viktig for meg.”

Kristian så på det intense, bønnfallende uttrykket i Markus’ ansikt og sukket. “Greit,” sa han til slutt. “Men bare en rask titt, og så må dere dra. Og hvis politiet fortsatt er der, snur vi med en gang. OK?”

“OK!” sa Markus takknemlig. “Takk, Kristian!”

Han løp tilbake til bilen for å fortelle de andre om planen. Anne var fortsatt opptatt med telefonsamtalen sin, så de hadde litt tid.

“Kristian går med på å kjøre oss,” hvisket han til vennene sine. “Men vi må være raske.”

“Hva sier vi til moren din?” spurte Emma bekymret.

Markus tenkte raskt. “Vi sier at vi møtte Kristian, og at han tilbød seg å vise oss noe viktig før vi drar. Det er jo sant, på en måte.”

“Hun vil aldri gå med på det,” sa Sofie.

“Vi trenger ikke hennes tillatelse,” sa Jonas. “Vi kan bare gå. Hun kan ikke stoppe oss alle.”

“Men det er respektløst,” protesterte Emma. “Og hun vil bli bekymret.”

“Vi kan etterlate en lapp,” foreslo Lukas. “Forklare hvor vi drar og at vi kommer tilbake snart.”

De ble enige om at det var den beste løsningen. Markus fant en notisblokk og en penn i hanskerommet og skrev raskt: “Mamma, vi har møtt Kristian som vil vise oss noe viktig som kan hjelpe onkel Thomas. Vi er tilbake om en time. Ikke bekymre deg. Markus.”

De la lappen på førersetet og smatt ut av bilen en etter en, forsiktige med å ikke lage lyd som kunne tiltrekke Annes oppmerksomhet. De løp over til bensinstasjonen hvor Kristian ventet i trucken sin.

“Alle klare?” spurte han da de klatret inn. Det var trangt med alle fem i kabinen, men de klarte å klemme seg sammen.

“Klare,” bekreftet Markus. “La oss dra før mamma ser oss.”

Kristian startet motoren og kjørte ut fra bensinstasjonen. Markus så tilbake og fikk et glimt av moren som fortsatt sto med ryggen til og snakket i telefonen, uvitende om at de hadde forlatt bilen.

“Så, hvor er denne Bakke-hytta?” spurte Emma da de kjørte inn på en mindre vei som førte bort fra hovedveien.

“Den ligger dypt inne i skogen, på den andre siden av dalen fra professor Olsens hytte,” forklarte Kristian. “Det er en gammel tømmerhytte som har stått tom i flere år. Den gamle Bakke døde for fem år siden, og siden da har hytta forfalt. Men for noen måneder siden begynte folk å legge merke til aktivitet der igjen.”

“Og ingen sjekket hva det var?” spurte Lukas.

Kristian trakk på skuldrene. “Folk her er ikke så nysgjerrige. De fleste antok at en slektning av Bakke hadde overtatt hytta. Det var først da folk begynte å se lys midt på natten og fremmede som kom og gikk at ryktene begynte å gå.”

De kjørte i omtrent femten minutter, først på en liten asfaltert vei, så på en grusvei, og til slutt på det som knapt kunne kalles en vei i det hele tatt – mer en sti gjennom skogen. Snøen var dyp her, men Kristians truck hadde firehjulsdrift og klarte seg bra.

“Vi må gå resten av veien,” sa Kristian til slutt og stoppet trucken. “Det er omtrent fem hundre meter gjennom skogen.”

De klatret ut av bilen og begynte å gå. Snøen var dyp, og det var tungt å bevege seg, men de var alle ivrige etter å se hytta.

“Vær stille nå,” advarte Kristian da de nærmet seg. “Hvis politiet fortsatt er der, vil vi ikke at de skal oppdage oss.”

De beveget seg forsiktig gjennom skogen, og snart kunne de se en lysning foran seg. Og der, i midten av lysningen, sto Bakke-hytta – en gammel, slitt tømmerhytte som så ut som den hadde sett bedre dager. Utenfor sto to politibiler, og de kunne se flere politibetjenter som gikk rundt hytta.

“De er fortsatt her,” hvisket Kristian. “Vi burde snu.”

Men Markus var ikke klar til å gi opp ennå. “La oss bare se litt mer,” ba han. “Kanskje vi kan komme nærmere uten å bli sett.”

De beveget seg forsiktig rundt kanten av lysningen, skjult av trærne. Fra deres nye posisjon kunne de se inn gjennom et av vinduene i hytta. Inne kunne de se flere politibetjenter som undersøkte noe på gulvet – det som så ut som flere store sekker eller pakker.

“Det må være narkotikaen de fant,” hvisket Jonas.

Plutselig hørte de stemmer like i nærheten. De frøs alle til is og presset seg ned i snøen bak noen busker.

“…ikke forstår hvordan professoren er involvert,” hørte de en mannsstemme si. “Han passer ikke inn i profilen.”

“Bevisene er klare,” svarte en annen stemme – en kvinnestemme de gjenkjente som Sara Haugens. “Narkotika i bilen hans, koordinater til leveringssteder i notisboken hans, og vitner som har sett ham møte med kjente smuglere.”

“Men hvorfor? Han er en respektert professor med en solid karriere. Hvorfor skulle han risikere alt for dette?”

“Penger? Spenning? Hvem vet. Folk har sine grunner.”

Stemmene beveget seg bort, og ungdommene pustet lettet ut.

“Hørte dere det?” hvisket Markus opprørt. “De tror virkelig onkel Thomas er skyldig!”

“De har jo bevis,” påpekte Emma forsiktig.

“Men det gir ikke mening,” insisterte Markus. “Som den ene betjenten sa, han passer ikke profilen. Det må være noe mer her.”

De fortsatte å observere hytta og politiaktiviteten rundt den. Etter en stund så de to menn bli ført ut i håndjern – Morten Vik, skiinstruktøren, og en høy, slank mann som de gjenkjente som Henrik Strand. Begge så alvorlige og sinte ut.

“De tar dem med seg,” hvisket Kristian. “De må være ferdige med åstedsundersøkelsen snart.”

“Vi må komme oss nærmere,” sa Markus plutselig. “Når politiet drar, kan vi kanskje ta en rask titt inne i hytta.”

“Er du gal?” utbrøt Emma, fortsatt hviskende. “Det er et åsted! Vi kan ikke bare gå inn der!”

“Ikke for å røre noe,” forklarte Markus. “Bare for å se. Kanskje det er noe politiet har oversett, noe som kan hjelpe onkel Thomas.”

“Det er altfor risikabelt,” sa Kristian bestemt. “Og dessuten ulovlig. Vi kan ikke gjøre det.”

Markus visste at de hadde rett, men frustrasjonen og desperasjonen over å hjelpe onkelen sin var overveldende. “Greit,” sa han til slutt motvillig. “Men la oss i det minste vente til politiet drar, så vi kan se hytta bedre utenfra.”

De andre gikk med på det, og de fortsatte å observere fra sitt skjulested. Gradvis så de politibetjentene pakke sammen utstyret sitt og laste beslag inn i bilene. Til slutt så det ut som om de var klare til å dra.

Men akkurat da hørte de en kvist knekke bak seg. De snudde seg alle samtidig og så en skikkelse stå der – en mann i mørk vinterjakke og med et hardt uttrykk i ansiktet.

“Hva har vi her?” sa mannen med en kald stemme. “Noen små spioner?”

De frøs alle til is av frykt. Mannen tok et skritt nærmere, og de kunne nå se at han hadde et politiskilt festet til beltet.

“Dere er de ungdommene fra Olsen-hytta, ikke sant?” sa han. “Hva gjør dere her? Dette er et åsted i en pågående etterforskning.”

Før noen av dem kunne svare, hørte de Sara Haugens stemme rope: “Trond? Er det noe problem?”

Politimannen – Trond – snudde seg mot stemmen. “Jeg fant noen ungdommer som spionerer på oss,” ropte han tilbake. “De fra Olsen-hytta.”

Sara dukket snart opp, med et overrasket og skuffet uttrykk da hun så dem. “Hva gjør dere her?” spurte hun. “Jeg trodde dere var på vei til Oslo med moren din, Markus.”

Markus svelget hardt. “Vi… vi ville bare se hytta før vi dro,” forklarte han svakt. “Vi rørte ingenting, vi bare så.”

Sara ristet på hodet. “Dette er et åsted i en alvorlig narkotikaetterforskning. Dere kan ikke bare vandre rundt her. Kom, jeg tar dere tilbake til moren din.”

“Hun vet ikke at vi er her,” innrømmet Markus. “Vi etterlot en lapp…”

Sara så enda mer skuffet ut nå. “Dette er ikke akseptabelt oppførsel. Dere kunne ha ødelagt bevis eller forstyrret etterforskningen. Og dere har sikkert skremt livet av moren din.”

Hun førte dem alle tilbake til politibilene, hvor hun ringte Anne for å fortelle hvor de var og at hun ville bringe dem tilbake. Fra Annes høylytte stemme i telefonen kunne de høre at hun var både sint og lettet.

På vei tilbake til rasteplassen satt de alle i stillhet i politibilen. Markus følte seg skyldig over å ha bekymret moren sin, men han kunne ikke angre på at de hadde prøvd. De måtte gjøre noe for å hjelpe onkel Thomas.

“Betjent Haugen,” sa han til slutt. “Jeg vet vi ikke skulle ha vært der, og jeg er lei meg for det. Men jeg kan ikke tro at onkel Thomas er skyldig. Det må være en annen forklaring.”

Sara så på ham i bakspeilet. “Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, Markus. Men vi må følge bevisene, og akkurat nå peker de mot din onkel.”

“Men det gir ikke mening,” insisterte Markus. “Onkel Thomas er distré og glemsom. Han ville ikke kunne organisere noe slikt. Og hvorfor skulle han? Han har en god jobb, et godt liv.”

“Folk har sine grunner,” sa Sara, og gjentok det Markus hadde hørt henne si tidligere. “Noen ganger er ikke ting som de ser ut til å være.”

“Nettopp!” sa Markus ivrig. “Kanskje ting ikke er som de ser ut til å være med onkel Thomas heller. Kanskje han ble lurt eller truet.”

Sara så tankefull ut et øyeblikk. “Det er en mulighet,” innrømmet hun. “Men vi trenger bevis for det, ikke bare teorier.”

“Hva om vi finner bevis?” spurte Markus. “Vil du lytte da?”

“Selvfølgelig,” nikket Sara. “Men jeg vil at dere skal holde dere unna denne etterforskningen fra nå av. Det er for farlig, og dere er bare barn.”

De nådde rasteplassen hvor Anne ventet, tydelig opprørt. Hun omfavnet Markus hardt så fort han steg ut av politibilen.

“Aldri gjør noe slikt igjen,” sa hun strengt. “Jeg var livredd!”

“Unnskyld, mamma,” mumlet Markus. “Vi ville bare hjelpe onkel Thomas.”

Annes ansikt myknet litt. “Jeg vet, kjære. Men dette er en sak for politiet og advokatene nå. Det beste vi kan gjøre er å dra hjem og være der for Thomas når han trenger oss.”

De takket Sara for kjøreturen og sa farvel til Kristian, som hadde fulgt etter i trucken sin. Så satte de seg inn i Annes bil igjen og fortsatte reisen mot Oslo.

Stemningen i bilen var dyster. Ingen sa mye, alle opptatt med sine egne tanker om det som hadde skjedd. Markus stirret ut av vinduet på det snødekte landskapet som gled forbi, og tenkte på onkelen sin som satt i en fengselscelle i Oslo.

“Mamma,” sa han til slutt. “Tror du onkel Thomas er skyldig?”

Anne var stille et øyeblikk før hun svarte. “Nei,” sa hun bestemt. “Jeg kjenner min bror. Han ville aldri være involvert i noe slikt frivillig. Men bevisene… de er bekymringsfulle.”

“Hva om han ble truet?” foreslo Markus. “Eller lurt?”

“Det er mulig,” nikket Anne. “Og det er det advokaten hans vil prøve å finne ut av. Men Markus, du må forstå at dette er en komplisert situasjon, og vi må la rettssystemet gjøre jobben sin.”

“Men hva om de tar feil?” insisterte Markus. “Hva om de dømmer ham for noe han ikke har gjort?”

“Vi må stole på at sannheten vil komme fram,” sa Anne, men hun hørtes ikke helt overbevist ut selv.

De fortsatte å kjøre i stillhet. Etter en stund begynte Emma, Sofie, Jonas og Lukas å diskutere lavt i baksetet. Markus kunne høre bruddstykker av samtalen – de snakket om bevisene, om teorier, om hva som kunne ha skjedd.

“Hva om vi fortsetter å etterforske på egen hånd når vi kommer til Oslo?” hørte han Jonas hviske. “Vi kan ikke bare gi opp.”

“Men hva kan vi gjøre i Oslo?” svarte Emma. “Alt skjedde på Geilo.”

“Ikke alt,” sa Jonas. “Thomas ble arrestert i Oslo, ikke sant? Det må bety at noe skjedde der også.”

Markus snudde seg i setet for å delta i samtalen. “Jonas har rett,” hvisket han. “Og dessuten jobber onkel Thomas på universitetet i Oslo. Kanskje det er noe der som kan hjelpe oss å forstå hva som skjedde.”

“Men hvordan skal vi få tilgang til universitetet?” spurte Lukas. “Det er ikke som om vi bare kan spasere inn på kontoret hans.”

“Kanskje ikke,” sa Markus tankefullt. “Men jeg har vært med onkel Thomas på jobb før. Jeg vet hvor kontoret hans er, og jeg vet at han ofte glemmer å låse det.”

“Er du seriøs?” utbrøt Emma, litt for høyt. Anne kastet et raskt blikk på dem i bakspeilet, men sa ingenting.

“Helt seriøs,” nikket Markus. “Og jeg tror det er verdt et forsøk. Hvis det er noe som kan bevise at onkel Thomas er uskyldig, kan det være på kontoret hans.”

“Men hva leter vi etter?” spurte Sofie.

“Jeg vet ikke nøyaktig,” innrømmet Markus. “Men kanskje noe som forklarer notisboken med koordinatene. Eller noe som viser at han ble truet eller presset.”

De diskuterte planen videre i lave stemmer, forsiktige med å ikke la Anne høre for mye. De ble enige om å møtes neste dag og dra til universitetet sammen. Det var risikabelt, men de følte alle at de måtte gjøre noe for å hjelpe Thomas.

Etter noen timer nådde de Oslo. Anne slapp av Emma, Sofie, Jonas og Lukas ved deres respektive hjem, med løfter om at hun ville holde dem oppdatert om situasjonen med Thomas.

Da Markus og Anne endelig var alene i bilen, sukket Anne dypt. “Dette er et mareritt,” sa hun. “Jeg kan ikke tro at dette skjer med Thomas.”

“Vi skal bevise at han er uskyldig, mamma,” sa Markus bestemt. “Jeg vet at han er det.”

Anne så på ham med et trist smil. “Jeg håper du har rett, Markus. Jeg håper virkelig du har rett.”

Da de kom hjem til leiligheten deres, var Markus utslitt etter den emosjonelle dagen. Men selv mens han gjorde seg klar for å legge seg, kunne han ikke slutte å tenke på onkel Thomas og mysteriet. Han var mer bestemt enn noen gang på å finne sannheten.

Morgendagen ville bringe dem til universitetet og kanskje nærmere svaret på gåten om hva som virkelig hadde skjedd på Geilo.

Kapittel 10: Mistenkelige samtaler

Markus våknet tidlig neste morgen, til tross for at han hadde sovet dårlig. Tankene om onkel Thomas hadde holdt ham våken store deler av natten. Han sjekket telefonen og så at han hadde fått flere meldinger fra vennene sine. De hadde avtalt å møtes utenfor universitetet klokken ti.

Han sto opp og kledde på seg stille for ikke å vekke moren. Anne hadde også hatt en tøff natt – han hadde hørt henne snakke i telefonen til sent på kvelden, sannsynligvis med advokater eller andre familiemedlemmer.

På kjøkkenet fant han en lapp fra moren: “Har dratt for å møte Thomas’ advokat. Tilbake til lunsj. Ring hvis du trenger noe. Klem, Mamma.”

Det passet perfekt. Nå kunne han dra til universitetet uten å måtte forklare eller lyve for moren. Han spiste en rask frokost, pakket en liten sekk med noen nødvendigheter – notatblokk, penn, lommelykt og telefon med full batteri – og dro av gårde.

Han møtte de andre utenfor hovedinngangen til universitetet, et stort, imponerende bygg i sentrum av Oslo. Emma, Sofie, Jonas og Lukas sto og ventet på ham, alle med spente og litt nervøse ansiktsuttrykk.

“Er alle klare?” spurte Markus da han nådde dem.

De nikket alle. De hadde diskutert planen i en gruppechat kvelden før: De skulle gå til Thomas’ kontor i biologiavdelingen og se om de kunne finne noe som kunne hjelpe ham.

“Husker du hvor kontoret er?” spurte Emma.

Markus nikket. “Tredje etasje, øst-fløyen. Jeg har vært der mange ganger.”

“Og du er sikker på at vi kan komme inn?” spurte Lukas nervøst.

“Ganske sikker,” sa Markus. “Onkel Thomas glemmer ofte å låse, og selv når han låser, gjemmer han alltid en reservenøkkel bak brannslukningsapparatet i gangen.”

“Men hva hvis noen spør hva vi gjør der?” spurte Sofie bekymret.

“Vi sier at vi er Thomas’ nevø og venner, og at vi henter noe for ham,” sa Markus. “Det er jo teknisk sett sant.”

De gikk inn i bygningen, som var relativt stille siden det var lørdag. Noen få studenter og ansatte var der, men ingen så ut til å legge spesielt merke til fem ungdommer som gikk målrettet gjennom korridorene.

De tok heisen opp til tredje etasje og fulgte skiltene mot biologiavdelingen. Snart sto de utenfor en dør med et navneskilt: “Prof. Thomas Olsen, Ph.D. – Marinbiologi.”

Markus prøvde dørhåndtaket forsiktig. Det var låst. “Typisk,” mumlet han. “Den ene gangen vi trenger at han har glemt å låse…”

Han gikk bort til brannslukningsapparatet lenger nede i gangen og kjente bak det. Et lite smil spredte seg over ansiktet hans da fingrene hans fant en nøkkel tapet fast til veggen.

“Fant den,” sa han triumferende og holdt opp nøkkelen.

De gikk tilbake til kontoret, og Markus satte nøkkelen i låsen. Den vred seg lett rundt, og døren åpnet seg med et lite klikk.

Kontoret var akkurat som Markus husket det – rotete, men på en organisert måte. Bokhyller fulle av fagbøker og journaler dekket veggene, et stort skrivebord dominerte rommet, og det var flere stabler med papirer og notater overalt. Et par akvarium med tropiske fisker sto i et hjørne, og veggene var dekorert med bilder av ulike marine økosystemer.

“OK, la oss begynne å lete,” sa Markus. “Men vær forsiktige med å ikke rote til ting for mye. Vi vil ikke at noen skal vite at vi har vært her.”

“Hva leter vi etter, egentlig?” spurte Lukas mens han så seg rundt i det overfylte kontoret.

“Alt som kan forklare notisboken med koordinatene,” sa Markus. “Eller noe som tyder på at onkel Thomas ble truet eller presset. Brev, e-poster, notater… hva som helst som virker mistenkelig eller uvanlig.”

De begynte å lete, hver i sin del av kontoret. Emma undersøkte bokhyllene, Sofie så gjennom papirene på skrivebordet, Jonas sjekket skuffene, Lukas undersøkte en arkivskuff, og Markus slo på onkelens datamaskin.

“Den er passordbeskyttet,” sukket han da påloggingsskjermen dukket opp.

“Prøv bursdagen hans,” foreslo Emma.

Markus ristet på hodet. “Onkel Thomas er distré, men ikke dum. Han ville ikke bruke noe så åpenbart som bursdagen sin.”

Han tenkte seg om et øyeblikk, og prøvde så navnet på Thomas’ favorittfisk – en sjelden art han hadde oppdaget under en ekspedisjon for noen år siden. Til hans overraskelse fungerte det, og datamaskinen logget ham inn.

“Jeg er inne,” sa han triumferende.

Han begynte å gå gjennom filene på datamaskinen, mens de andre fortsatte å lete gjennom det fysiske materialet i kontoret.

“Hei, se her,” sa Jonas plutselig. Han holdt opp et brev han hadde funnet i en av skuffene. “Det er fra noe som heter ‘Nordisk Marinbiologisk Forskningsfond’. De tilbyr onkel Thomas penger til et forskningsprosjekt i Hardangerfjorden.”

“La meg se,” sa Markus og tok brevet. Han leste det raskt. “Dette er datert tre måneder siden. De tilbyr ham en betydelig sum for å studere effekten av klimaendringer på marine økosystemer i fjorden.”

“Er det relevant for saken vår?” spurte Sofie.

“Jeg vet ikke,” innrømmet Markus. “Men det viser at onkel Thomas hadde legitime forskningsprosjekter på gang. Han trengte ikke å smugle narkotika for penger.”

“Med mindre forskningsprosjektet var et dekke for smugling,” påpekte Emma forsiktig.

Markus ville protestere, men ble avbrutt av Lukas. “Hei, jeg tror jeg har funnet noe,” sa han og holdt opp en liten notisbok. “Den ligner på den du beskrev – den med koordinatene.”

Markus tok notisboken og åpnet den. Den inneholdt lignende notater som den han hadde funnet under madrassen i hytta – koordinater, datoer og klokkeslett. Men denne hadde også noe mer – små skisser av det som så ut som havbunnen, og notater om ulike fiskearter og vanntemperaturer.

“Dette er forskningsnotater,” sa Markus sakte, en følelse av lettelse spredte seg gjennom ham. “Koordinatene er forskningssteder i fjorden. Se, her er notater om hvilke arter han observerte på hvert sted, vanntemperaturer, dybdemålinger…”

“Så notisboken under madrassen kunne også være forskningsnotater?” spurte Emma.

“Det må den være,” nikket Markus ivrig. “Dette beviser at onkel Thomas ikke var involvert i narkotikasmugling. Han drev med legitim forskning!”

“Men hvorfor gjemte han notisboken under madrassen?” spurte Jonas skeptisk. “Og hvorfor ble han arrestert med narkotika i bilen sin?”

Før Markus kunne svare, hørte de stemmer utenfor døren. De frøs alle til is og så på hverandre med panikk i øynene.

“…ikke forstår hvordan Olsen kunne være involvert,” hørte de en mannsstemme si. “Han har alltid vært så dedikert til forskningen sin.”

“Bevisene er overbevisende,” svarte en annen stemme – en kvinnestemme de ikke gjenkjente. “Narkotika i bilen hans, møter med kjente smuglere, og nå denne notisboken med leveringskoordinater.”

“Men det gir ikke mening,” insisterte den første stemmen. “Jeg har kjent Thomas i femten år. Han er ikke typen til å bli involvert i noe slikt.”

Stemmene nærmet seg døren, og Markus signaliserte desperat til de andre at de måtte gjemme seg. De skyndte seg alle bak det store skrivebordet, presset sammen i det trange rommet mellom skrivebordet og veggen.

Døren åpnet seg, og to personer kom inn – en mann i femtiårene med grått hår og briller, og en yngre kvinne i dress som så ut som hun kunne være fra politiet.

“Som du ser, er kontoret hans ganske rotete,” sa mannen. “Men det er sånn Thomas er – litt distré, alltid opptatt med forskningen sin.”

“Hmm,” sa kvinnen og så seg rundt. “Har du lagt merke til noe uvanlig i oppførselen hans de siste månedene? Nye bekjentskaper, plutselige reiser, uforklarlige utgifter?”

Mannen tenkte seg om. “Vel, han har vært mer fraværende enn vanlig, men jeg antok det var på grunn av det nye forskningsprosjektet hans i Hardangerfjorden. Han fikk en betydelig bevilgning for noen måneder siden.”

“Ja, vi vet om det prosjektet,” nikket kvinnen. “Men det forklarer ikke narkotikaen i bilen hans, eller møtene med kjente smuglere.”

“Kanskje han ble lurt?” foreslo mannen. “Thomas er brillant når det gjelder marinbiologi, men han kan være ganske naiv når det gjelder mennesker.”

Kvinnen så skeptisk ut. “Det er en mulighet. Men vi trenger mer enn teorier. Vi trenger bevis.”

De begynte å se gjennom papirene på skrivebordet, og Markus holdt pusten. Hvis de oppdaget dem gjemt bak skrivebordet, ville de være i store problemer.

“Hva er det du egentlig leter etter?” spurte mannen etter en stund.

“Alt som kan kaste lys over saken,” svarte kvinnen. “Korrespondanse med smuglerne, notater om leveringer, uforklarlige pengesummer…”

“Jeg kan ikke tro at du virkelig tror Thomas er skyldig,” sa mannen og ristet på hodet.

“Jeg holder alle muligheter åpne,” sa kvinnen diplomatisk. “Men som sagt, bevisene er sterke.”

De fortsatte å lete gjennom kontoret, og ungdommene satt helt stille bak skrivebordet, redde for å lage den minste lyd. Etter det som føltes som en evighet, men sannsynligvis bare var ti minutter, så kvinnen på klokken.

“Jeg må gå,” sa hun. “Jeg har et møte med etterforskningsteamet. Takk for hjelpen, professor Hansen.”

“Selvfølgelig,” nikket mannen – professor Hansen. “Jeg håper dere finner ut av dette snart. Thomas fortjener ikke å sitte i fengsel.”

De gikk mot døren, men akkurat da ringte kvinnens telefon. Hun svarte, og ungdommene kunne høre hennes side av samtalen.

“Haugen her… Ja… Virkelig? Det er interessant… Og du er sikker på at det er hans fingeravtrykk?… Jeg ser… Nei, det endrer definitivt saken… Jeg kommer med en gang.”

Hun la på og vendte seg mot professor Hansen. “Det har vært en utvikling i saken. Det ser ut til at vi har funnet fingeravtrykk som ikke tilhører Thomas Olsen på narkotikapakkene i bilen hans. Og de matcher en kjent smugler vi har hatt under oppsikt en stund.”

“Så Thomas kan være uskyldig likevel?” spurte professor Hansen håpefullt.

“Det er for tidlig å si,” sa kvinnen forsiktig. “Men det åpner definitivt for muligheten at han ble lurt eller brukt uten å vite det.”

De forlot kontoret, og ungdommene hørte døren lukke seg bak dem. De ventet noen sekunder for å være sikre på at de var alene før de krøp fram fra gjemmestedet sitt.

“Hørte dere det?” utbrøt Markus opprømt. “De har funnet fingeravtrykk som ikke tilhører onkel Thomas! Og de matcher en kjent smugler!”

“Det betyr at han kan være uskyldig,” nikket Emma.

“Og kvinnen – hun sa ‘Haugen her’ da hun svarte telefonen,” påpekte Jonas. “Det må være Sara Haugen, politibetjenten fra Geilo.”

“Hun må ha kommet til Oslo for å fortsette etterforskningen,” sa Markus. “Dette er bra! Det betyr at de tar saken seriøst og leter etter sannheten.”

“Men vi er ikke ferdige ennå,” sa Sofie. “Vi må fortsatt finne ut hvordan onkel Thomas ble involvert i dette, og hvem som plantet narkotikaen i bilen hans.”

“Og hvorfor,” la Lukas til. “Hva var motivet?”

De fortsatte å lete gjennom kontoret med fornyet energi. Markus gikk tilbake til datamaskinen og begynte å sjekke e-postene til onkelen.

“Hei, se her,” sa han etter en stund. “En e-post fra noen som kaller seg Henrik Strand – samme navn som mannen som kom til hytta!”

De samlet seg alle rundt datamaskinen for å lese e-posten:

“Kjære Professor Olsen,

Takk for møtet i forrige uke. Som diskutert, er jeg svært interessert i ditt forskningsprosjekt i Hardangerfjorden. Min organisasjon kan tilby ytterligere finansiering utover det du allerede har mottatt fra Nordisk Marinbiologisk Forskningsfond, mot at du inkluderer noen ekstra forskningssteder i studien din.

Vedlagt finner du koordinatene for de stedene vi er interessert i. Vi ville sette pris på diskrete observasjoner og prøvetaking fra disse lokasjonene.

Jeg ser fram til vårt neste møte på Geilo neste måned.

Vennlig hilsen, Henrik Strand Nordisk Miljøvernallianse”

“Nordisk Miljøvernallianse?” gjentok Emma skeptisk. “Høres ut som et falskt navn.”

“Definitivt,” nikket Markus. “Og se på datoen – denne e-posten ble sendt for to måneder siden, rett før onkel Thomas begynte å dra oftere til Geilo.”

“Og disse ‘ekstra forskningsstedene’ de ville ha ham til å undersøke,” sa Jonas. “Jeg vedder på at det er steder hvor de gjemte narkotika.”

“De brukte onkel Thomas’ forskning som dekke,” sa Markus, og bitene begynte å falle på plass. “De fikk ham til å tro at han gjorde legitim forskning for en miljøorganisasjon, mens de egentlig brukte ham til å sjekke deres gjemmesteder for narkotika.”

“Men hvordan endte narkotikaen opp i bilen hans?” spurte Lukas.

“Kanskje han oppdaget hva som virkelig foregikk og konfronterte dem?” foreslo Sofie. “Og de plantet narkotikaen for å få ham arrestert og ute av veien?”

“Det gir mening,” nikket Markus. “Husker dere hva Kristian hørte Morten Vik si i telefonen? ‘Thomas har ikke levert. Vi må finne en annen måte.’ Kanskje onkel Thomas nektet å samarbeide da han fant ut hva som virkelig foregikk.”

“Vi må vise dette til politiet,” sa Emma bestemt. “Denne e-posten er bevis på at onkel Thomas ble lurt.”

Markus nikket og begynte å søke gjennom flere e-poster. “Her er mer korrespondanse med Henrik Strand,” sa han. “Og se her – bilder onkel Thomas tok av ‘forskningsstedene’. De er alle i nærheten av Geilo, i skogen rundt hytta.”

“Kan du sende disse e-postene til deg selv?” foreslo Jonas. “Så har vi bevis å vise til politiet.”

Markus nikket og begynte å videresende e-postene til sin egen adresse. Men akkurat da hørte de stemmer i gangen utenfor igjen – og denne gangen gjenkjente de en av dem umiddelbart.

“Det er Henrik Strand!” hvisket Jonas panikkslagent.

De frøs alle til is. Henrik Strand – mannen de hadde sett ved hytta, mannen som var arrestert for narkotikasmugling, mannen som hadde lurt onkel Thomas – var rett utenfor døren. Og han var tydeligvis ikke i fengsel lenger.

“…bare trenger å hente noen papirer fra Olsens kontor,” hørte de ham si. “Det vil ikke ta lang tid.”

“Jeg er ikke sikker på at jeg kan tillate det,” svarte en annen stemme – sannsynligvis en vakt eller administrator. “Professor Olsen er under etterforskning, og kontoret hans er teknisk sett et åsted.”

“Jeg forstår,” sa Henrik med en overbevisende beklagende tone. “Men disse papirene er kritiske for et miljøprosjekt vi jobber med sammen. De har ingenting med etterforskningen å gjøre. Jeg kan vise deg nøyaktig hva jeg leter etter.”

Det var en pause, og så hørte de den andre stemmen si motvillig: “Greit da. Men jeg må være med deg hele tiden, og du kan bare ta med deg de spesifikke papirene du nevnte.”

“Selvfølgelig,” sa Henrik glatt. “Takk for forståelsen.”

Ungdommene hørte nøkkelen i låsen og innså med panikk at de ikke hadde tid til å gjemme seg igjen. De sto frosset midt i kontoret da døren åpnet seg og Henrik Strand kom inn, fulgt av en eldre mann i uniform som måtte være en vakt.

Henrik stoppet brått da han så dem, overraskelse og så raskt sinne fløt over ansiktet hans før han fikk kontroll over uttrykket sitt igjen.

“Hva gjør dere her?” spurte han skarpt.

Markus svelget hardt, men bestemte seg for å spille dum. “Vi er nevøen til professor Olsen og vennene hans,” sa han. “Vi kom for å hente noen bøker han hadde lovet å låne oss til et skoleprosjekt. Hvem er du?”

Henrik så mistenksomt på dem. “Jeg er en kollega av professor Olsen. Men dere burde ikke være her uten tillatelse.”

“Vi har nøkkel,” sa Markus og holdt opp reservenøkkelen. “Onkel Thomas ga den til oss for lenge siden.”

Vakten så forvirret ut. “Jeg visste ikke at det var andre her inne,” sa han til Henrik. “Kanskje vi burde komme tilbake senere?”

“Nei, det er greit,” sa Henrik raskt. “De er bare barn. La meg bare finne papirene jeg trenger.”

Han gikk bort til skrivebordet og begynte å lete gjennom papirene der. Markus så at han kastet et raskt blikk på dataskjermen, hvor e-postene fortsatt var åpne. Et flyktig uttrykk av alarm krysset ansiktet hans.

“Faktisk,” sa Henrik plutselig, “jeg tror jeg kommer tilbake senere likevel. Det er litt for rotete her til å finne noe nå.”

Han snudde seg for å gå, men stoppet ved døren og så på ungdommene med et hardt blikk. “Dere burde ikke rote i ting dere ikke forstår,” sa han lavt, nesten truende. “Det kan være… farlig.”

Med det forlot han kontoret, fulgt av den forvirrede vakten. Så fort døren lukket seg bak dem, pustet ungdommene lettet ut.

“Det var nære på,” hvisket Emma.

“Han så e-postene,” sa Markus bekymret. “Han vet at vi vet.”

“Men hvorfor er han ikke i fengsel?” spurte Lukas. “Sara sa jo at han og Morten Vik ble arrestert ved Bakke-hytta.”

“Kanskje de slapp ut mot kausjon?” foreslo Sofie.

“Uansett hva grunnen er, vi må komme oss ut herfra,” sa Jonas. “Og vi må fortelle politiet om e-postene vi har funnet.”

Markus nikket og skyndte seg å fullføre videresendingen av e-postene. Han sørget for å sende dem til alle i gruppen, bare for å være sikker.

“OK, la oss dra,” sa han da han var ferdig.

De ryddet raskt opp etter seg, sørget for at kontoret så ut som det hadde gjort da de kom, og forlot rommet. De låste døren og returnerte nøkkelen til gjemmestedet bak brannslukningsapparatet.

Da de kom ut av bygningen, så de seg nervøst rundt etter Henrik Strand, men det var ingen tegn til ham.

“Hva gjør vi nå?” spurte Sofie.

“Vi går til politiet,” sa Markus bestemt. “Vi viser dem e-postene og forteller dem alt vi vet.”

“Men vil de tro oss?” spurte Lukas tvilende. “Vi brøt oss jo teknisk sett inn på onkel Thomas’ kontor.”

“Vi hadde nøkkel,” påpekte Jonas. “Og uansett, bevisene er der. E-postene viser at Henrik Strand lurte onkel Thomas.”

“Jonas har rett,” nikket Markus. “Vi må ta sjansen. For onkel Thomas’ skyld.”

De begynte å gå mot nærmeste politistasjon, fast bestemt på å fortelle alt de visste og vise e-postene de hadde funnet. Men ingen av dem la merke til den svarte SUV-en som sakte begynte å følge etter dem på avstand.

Kapittel 11: Naturguidene

De hadde gått omtrent halvveis til politistasjonen da Emma plutselig stoppet og så seg tilbake.

“Hva er det?” spurte Markus.

“Jeg er ikke sikker,” sa Emma lavt. “Men jeg tror vi blir fulgt.”

De andre snudde seg diskret og så den svarte SUV-en som kjørte sakte bak dem, med en viss avstand.

“Det er sikkert bare tilfeldig,” sa Lukas, men han hørtes ikke overbevist ut.

“Vi burde ikke ta noen sjanser,” sa Markus. “La oss ta en omvei gjennom parken. Hvis bilen fortsatt følger etter oss der, vet vi at det er med vilje.”

De svingte av fra hovedgaten og inn i en liten park. Stien gjennom parken var for smal for biler, så hvis SUV-en virkelig fulgte etter dem, måtte den kjøre rundt og møte dem på den andre siden.

De gikk raskt gjennom parken, alle på vakt og nervøse. Da de nærmet seg den andre utgangen, så de den svarte SUV-en parkert der, ventende.

“Det er ikke tilfeldig,” hvisket Jonas. “De følger definitivt etter oss.”

“Hva gjør vi nå?” spurte Sofie engstelig.

Markus tenkte raskt. “Vi går ikke ut den veien. Vi går tilbake og finner en annen rute.”

De snudde og begynte å gå tilbake gjennom parken, men da de nærmet seg den første utgangen, så de en mann som kom gående mot dem – en høy, kraftig bygget mann de ikke hadde sett før.

“Han ser ut som han leter etter noen,” hvisket Emma. “Og jeg vedder på at det er oss.”

De så seg rundt etter en annen vei ut av parken, og Markus fikk øye på en liten sti som førte inn mellom noen busker.

“Der,” pekte han. “La oss prøve den stien.”

De skyndte seg bort til stien og fulgte den. Den førte dem gjennom en tett klynge av busker og trær, og ut på en liten sidegate de ikke hadde lagt merke til før.

“OK, nå må vi finne en taxi eller en buss,” sa Markus. “Vi må komme oss til politistasjonen så fort som mulig.”

“Der er en taxiholdeplass,” sa Lukas og pekte nedover gaten.

De løp bort til taxiholdeplassen og hoppet inn i den første ledige taxien.

“Til nærmeste politistasjon, vær så snill,” sa Markus til sjåføren. “Og kan du kjøre raskt? Det er viktig.”

Sjåføren nikket og satte bilen i bevegelse. Gjennom bakruten kunne de se den svarte SUV-en svinge inn på gaten de nettopp hadde forlatt.

“De er etter oss,” sa Jonas nervøst. “Tror du de vet hvor vi skal?”

“Sannsynligvis,” sa Markus. “Men de kan ikke gjøre noe mot oss på politistasjonen.”

Taxien kjørte dem til politistasjonen, og de betalte raskt og skyndte seg inn i bygningen. Inne i resepsjonen møtte de en kvinnelig politibetjent bak skranken.

“Kan jeg hjelpe dere?” spurte hun vennlig, men med et litt forvirret uttrykk. Det var tydelig at fem ungdommer som stormet inn på politistasjonen ikke var et vanlig syn.

“Vi trenger å snakke med noen om Thomas Olsen-saken,” sa Markus andpustent. “Vi har viktig informasjon.”

“Thomas Olsen?” gjentok betjenten. “Professoren som ble arrestert for narkotikasmugling?”

“Ja, men han er uskyldig,” insisterte Markus. “Vi har bevis.”

Betjenten så skeptisk ut, men nikket. “Vent her, så skal jeg se om noen fra etterforskningsteamet kan snakke med dere.”

Hun gikk inn på et bakrom, og de fem vennene sto nervøst og ventet i resepsjonen. Gjennom glassdørene kunne de se ut på gaten, men det var ingen tegn til den svarte SUV-en.

Etter noen minutter kom betjenten tilbake, fulgt av en kjent skikkelse – Sara Haugen.

“Dere igjen,” sa Sara med et lite smil. “Jeg burde ha visst at dere ikke ville gi opp så lett.”

“Vi har funnet bevis på at onkel Thomas er uskyldig,” sa Markus ivrig. “E-poster som viser at han ble lurt av Henrik Strand.”

Sara så interessert ut. “Kom med meg,” sa hun og førte dem inn i et lite møterom.

Da de var alle samlet rundt bordet, forklarte Markus hva de hadde funnet på Thomas’ kontor – e-postene fra Henrik Strand, den falske miljøorganisasjonen, og hvordan Thomas hadde blitt lurt til å sjekke “forskningssteder” som egentlig var gjemmesteder for narkotika.

“Og vi møtte Henrik Strand på kontoret,” la Jonas til. “Han er tydeligvis ikke i fengsel lenger, og han truet oss indirekte.”

“Og en svart SUV fulgte etter oss på vei hit,” sa Emma. “Vi måtte ta en omvei gjennom parken for å unnslippe.”

Sara lyttet alvorlig til alt de sa, og noterte underveis. Da de var ferdige, så hun på dem med et tankefullt uttrykk.

“Dette er viktig informasjon,” sa hun til slutt. “Spesielt e-postene. Kan jeg se dem?”

Markus tok fram telefonen sin og viste henne e-postene han hadde videresendt fra Thomas’ konto.

Sara leste dem nøye. “Dette støtter teorien om at Thomas ble lurt,” nikket hun. “Men det er fortsatt ikke nok til å bevise hans uskyld fullstendig. Vi trenger mer.”

“Men hva med fingeravtrykkene på narkotikapakkene?” spurte Markus. “Vi hørte deg snakke om det på kontoret – at de ikke tilhørte onkel Thomas, men en kjent smugler.”

Sara så overrasket ut. “Dere hørte det? Dere må ha vært på kontoret samtidig som meg og professor Hansen.”

Markus nikket, litt flau. “Vi gjemte oss bak skrivebordet.”

Sara sukket. “Dere burde virkelig holde dere unna denne etterforskningen. Det er farlig, som dere nettopp har opplevd med SUV-en som fulgte etter dere.”

“Men vi vil bare hjelpe onkel Thomas,” insisterte Markus.

“Jeg forstår det,” sa Sara mildere. “Og informasjonen dere har gitt oss er faktisk verdifull. Men fra nå av, overlat etterforskningen til oss. OK?”

De nikket motvillig.

“Hva skjer med Henrik Strand?” spurte Jonas. “Hvorfor er han ikke i fengsel?”

“Han ble løslatt mot kausjon i går kveld,” forklarte Sara. “Vi hadde ikke nok bevis til å holde ham lenger. Men han er fortsatt under etterforskning, og nå, med disse e-postene, har vi mer å gå på.”

“Og hva med onkel Thomas?” spurte Markus. “Vil han bli løslatt nå?”

“Det er ikke så enkelt,” sa Sara. “Vi har fortsatt narkotikaen som ble funnet i bilen hans. Men dette er definitivt et skritt i riktig retning. Jeg skal snakke med etterforskningslederen umiddelbart.”

Hun reiste seg. “Vent her. Jeg kommer tilbake snart.”

Da Sara hadde forlatt rommet, så de fem vennene på hverandre med blandede følelser – håp, bekymring, og en viss stolthet over hva de hadde oppnådd.

“Tror du virkelig dette vil hjelpe onkel Thomas?” spurte Sofie.

“Det må det,” sa Markus bestemt. “E-postene beviser at han ble lurt. Og med fingeravtrykkene som ikke matcher hans, burde det være nok.”

“Men Sara sa at det fortsatt ikke er nok,” påpekte Lukas.

“Da må vi finne mer bevis,” sa Jonas.

“Nei,” sa Emma bestemt. “Sara ba oss om å overlate etterforskningen til politiet nå, og det burde vi gjøre. Vi har gjort vår del.”

Før de kunne diskutere videre, kom Sara tilbake, fulgt av en eldre mann i dress som presenterte seg som etterforskningsleder Berntsen.

“Sara har fortalt meg om e-postene dere fant,” sa Berntsen. “Dette er verdifull informasjon, og vi er takknemlige. Men jeg må også si at det var uansvarlig av dere å bryte dere inn på professor Olsens kontor.”

“Vi brøt oss ikke inn,” protesterte Markus. “Vi hadde nøkkel.”

“Likevel,” fortsatte Berntsen, “dere er mindreårige og burde ikke være involvert i en narkotikaetterforskning. Det er farlig, som dere opplevde med bilen som fulgte etter dere.”

“Vi ville bare hjelpe onkel Thomas,” sa Markus stille.

Berntsen nikket forståelsesfullt. “Det forstår jeg. Og dere har hjulpet. Men nå må dere la oss gjøre jobben vår. Vi skal sende en patrulje for å eskortere dere hjem, og så vil vi snakke med foreldrene deres.”

“Er vi i trøbbel?” spurte Lukas nervøst.

“Nei,” forsikret Sara dem. “Men vi må informere foreldrene deres om situasjonen, spesielt med tanke på at dere kan ha blitt fulgt av potensielt farlige personer.”

De nikket alle, og ga Sara foreldrenes kontaktinformasjon. Kort tid senere ble de eskortert hjem av to politibetjenter i en patruljebil.

Da Markus kom hjem, ventet Anne på ham med et bekymret uttrykk. Sara hadde tydeligvis allerede ringt henne.

“Markus,” sa hun strengt. “Hva tenkte du på? Å bryte deg inn på Thomas’ kontor? Å bli forfulgt av kriminelle? Du kunne ha blitt skadet!”

“Unnskyld, mamma,” sa Markus. “Men vi fant bevis som kan hjelpe onkel Thomas. E-poster som viser at han ble lurt.”

Annes ansikt myknet litt. “Sara fortalte meg om det. Og ja, det kan være til hjelp. Men Markus, du må love meg å holde deg unna denne saken fra nå av. La politiet gjøre jobben sin.”

“Jeg lover,” sa Markus, selv om han krysset fingrene bak ryggen. Han kunne ikke gi opp nå, ikke når de var så nær å bevise onkel Thomas’ uskyld.

Resten av dagen gikk med til å svare på flere spørsmål fra politiet, som kom på besøk for å få en formell uttalelse fra Markus. Han fortalte dem alt han visste, og viste dem igjen e-postene han hadde funnet.

Sent på kvelden fikk han en melding fra Sara: “Takk for hjelpen i dag. Vi har avhørt Thomas igjen med den nye informasjonen, og han har bekreftet at han ble kontaktet av Henrik Strand for noen måneder siden angående et ‘miljøprosjekt’. Vi jobber fortsatt med saken, men ting ser lysere ut for onkelen din nå.”

Markus viste meldingen til moren, som smilte lettet. “Det er gode nyheter,” sa hun. “Kanskje Thomas snart kan komme hjem.”

“Jeg håper det,” nikket Markus.

Men selv om nyhetene var positive, kunne Markus ikke riste av seg følelsen av at det fortsatt var noe som manglet – en brikke i puslespillet som ville bevise onkel Thomas’ uskyld en gang for alle. Og han var bestemt på å finne den brikken, uansett hva det krevde.

Neste morgen våknet Markus tidlig av at telefonen hans ringte. Det var Jonas.

“Har du sett nyhetene?” spurte Jonas opprømt.

“Nei, hva er det?” spurte Markus søvnig.

“De har arrestert Henrik Strand igjen! Og denne gangen har de solid bevis. De fant mer narkotika i leiligheten hans, og de har koblet ham til smuglernettverket gjennom bankoverføringer.”

Markus satte seg opp i sengen, plutselig helt våken. “Er du seriøs? Det er fantastisk!”

“Ja, og det er mer,” fortsatte Jonas. “De har også arrestert en annen mann – en som heter Trond Bakke. Husker du det navnet?”

Markus tenkte seg om. “Bakke… som i Bakke-hytta? Den forlatte hytta hvor de fant narkotikaen?”

“Nøyaktig,” sa Jonas. “Det ser ut til at han er en av hovedmennene bak smugleroperasjonen. Og gjett hva? Han er i slekt med den gamle eieren av hytta. Det var derfor de brukte den som lagringsplass.”

“Dette er utrolig,” sa Markus. “Har du hørt noe om onkel Thomas? Vil han bli løslatt nå?”

“Ikke ennå,” sa Jonas. “Men med disse nye arrestasjonene, må det vel bare være et spørsmål om tid?”

“Jeg håper det,” sa Markus. “Takk for at du ringte, Jonas. Jeg skal sjekke nyhetene med en gang.”

Han la på og skyndte seg ut i stua, hvor moren allerede satt og så på nyhetene på TV. De viste bilder av Henrik Strand som ble ført inn i en politibil, og en reporter som sto utenfor politistasjonen og forklarte situasjonen.

“…en betydelig utvikling i narkotikasaken som har rystet både Geilo og Oslo. Henrik Strand, som tidligere var mistenkt og løslatt mot kausjon, er nå arrestert igjen etter at politiet fant ytterligere bevis som knytter ham til smuglernettverket. I tillegg er Trond Bakke, en lokal mann fra Geilo, også arrestert og mistenkt for å være en av hovedmennene bak operasjonen. Politiet har ikke kommentert status for professor Thomas Olsen, som fortsatt sitter i varetekt, men kilder nær etterforskningen antyder at nye bevis kan tyde på at professoren var uvitende om den kriminelle aktiviteten han ble involvert i.”

“Hørte du det?” sa Markus opprømt til moren. “De sier at onkel Thomas kan ha vært uvitende!”

Anne nikket, med tårer i øynene. “Jeg snakket nettopp med advokaten hans. De har et møte med politiet i dag. Hvis alt går bra, kan Thomas være fri innen kvelden.”

Markus følte en enorm lettelse skylle over seg. Endelig så det ut til at rettferdigheten ville seire, og at onkel Thomas ville bli renvasket.

Dagen gikk sakte, med Markus og Anne som ventet spent på nyheter fra advokaten. Vennene hans sendte meldinger hele dagen, like spente som ham.

Endelig, sent på ettermiddagen, ringte telefonen. Det var advokaten.

Anne svarte og lyttet intenst. Markus kunne se ansiktet hennes lyse opp, og tårene begynte å renne nedover kinnene hennes.

“Takk,” sa hun til slutt. “Tusen takk. Vi kommer med en gang.”

Hun la på og så på Markus med et strålende smil. “Han er fri,” sa hun. “Alle anklagene er frafalt. Vi kan hente ham nå.”

Markus jublet og kastet armene rundt moren. De gråt og lo samtidig, overveldet av lettelse og glede.

De dro umiddelbart til politistasjonen, hvor Thomas ventet på dem. Da de så ham komme ut gjennom dørene, løp Markus fram og omfavnet onkelen sin hardt.

“Jeg visste at du var uskyldig,” sa han. “Jeg visste det hele tiden.”

Thomas klemte ham tilbake, tydelig rørt. “Takk for at du trodde på meg,” sa han. “Og takk for hjelpen. Politiet fortalte meg om e-postene dere fant. De var avgjørende for å bevise at jeg ble lurt.”

Anne kom bort og omfavnet broren sin. “La oss dra hjem,” sa hun. “Du trenger hvile og et skikkelig måltid.”

På vei hjem fortalte Thomas dem hele historien – hvordan Henrik Strand hadde kontaktet ham angående et angivelig miljøprosjekt, hvordan han hadde blitt bedt om å sjekke spesifikke steder i skogen rundt Geilo under dekke av sin forskning, og hvordan han gradvis hadde begynt å mistenke at noe ikke stemte.

“Jeg konfronterte Henrik med mistankene mine dagen før jeg ble arrestert,” forklarte Thomas. “Han avfeide dem og sa at jeg var paranoid. Men samme kveld fant jeg en pakke i bilen min som jeg ikke hadde lagt der. Jeg åpnet den og fant… vel, dere vet hva jeg fant.”

“Narkotika,” nikket Markus.

“Ja,” sa Thomas. “Jeg ble sjokkert og redd. Jeg bestemte meg for å dra til Oslo neste dag for å snakke med en advokat om hva jeg skulle gjøre. Men før jeg kom så langt, ble jeg stoppet av politiet. Noen hadde tydeligvis tipset dem om at jeg transporterte narkotika.”

“Henrik Strand,” sa Markus bittert. “Han plantet narkotikaen og tipset politiet for å få deg ut av veien.”

Thomas nikket trist. “Det ser slik ut. Men takket være dere og politietterforskningen, er sannheten nå kommet fram.”

Da de kom hjem, ringte Markus straks vennene sine for å fortelle de gode nyhetene. De ble alle invitert til middag hos Markus og Anne for å feire Thomas’ løslatelse.

Det ble en glad kveld, med god mat, latter og mange historier. Thomas fortalte mer detaljert om hvordan han hadde blitt lurt, og politietterforsker Sara Haugen, som også var invitert, forklarte hvordan de hadde klart å koble Henrik Strand og Trond Bakke til smuglernettverket.

“Det var faktisk takket være notisboken din, Thomas,” forklarte Sara. “Koordinatene du hadde notert ned viste seg å være nøyaktig de stedene hvor smuglerne gjemte narkotikaen før den ble transportert videre. Du hadde ubevisst kartlagt hele deres operasjon for oss.”

“Så notisboken som vi trodde var bevis mot onkel Thomas, var faktisk det som hjalp til med å ta smuglerne?” spurte Markus forundret.

“Nøyaktig,” nikket Sara. “Noen ganger er ting ikke som de først ser ut til å være.”

Etter middagen, da vennene hadde dratt hjem og Thomas hadde gått for å legge seg, utslitt etter dagene i varetekt, satt Markus og Anne i stua og snakket lavt sammen.

“Du vet,” sa Anne, “jeg er utrolig stolt av deg, Markus. Du ga aldri opp troen på onkel Thomas, og du gjorde alt du kunne for å hjelpe ham. Men,” la hun til med et strengere blikk, “jeg er fortsatt ikke glad for at du satte deg selv i fare.”

“Jeg vet,” nikket Markus. “Og jeg er lei meg for det. Men jeg kunne ikke bare sitte og se på mens onkel Thomas ble urettferdig anklaget.”

Anne smilte og strøk ham over håret. “Du har et godt hjerte, Markus. Akkurat som onkel Thomas. Men neste gang, kom til meg først, OK? Vi kan løse problemer sammen.”

“OK, mamma,” lovte Markus. “Neste gang jeg oppdager et narkotikasmuglernettverk, skal jeg definitivt si fra til deg først.”

Anne lo og ga ham en klem. “La oss håpe det ikke blir en neste gang. Én kriminell konspirasjon i familien er mer enn nok.”

Markus lo også, men inne i seg tenkte han på eventyret de hadde opplevd – på mysteriet, spenningen, og tilfredsstillelsen ved å løse gåten og hjelpe onkel Thomas. Det hadde vært skummelt til tider, ja, til og med farlig. Men det hadde også vært det mest spennende som noen gang hadde skjedd ham.

Og selv om han håpet at familien aldri ville bli involvert i noe slikt igjen, kunne han ikke nekte for at en liten del av ham allerede savnet spenningen ved å være en amatørdetektiv.

Men det var en tanke for en annen dag. For nå var han bare glad for at onkel Thomas var fri og at rettferdigheten hadde seiret.

Kapittel 12: Sporene i snøen

To uker senere var livet nesten tilbake til normalt. Thomas var tilbake på universitetet, og Markus og vennene hans var tilbake på skolen. Vinterferien på Geilo føltes nesten som en fjern drøm – eller et spennende eventyr fra en bok.

Men så en dag fikk Markus en overraskende telefon fra Sara Haugen.

“Hei Markus,” sa hun. “Jeg ringer for å gi deg en oppdatering på saken. Vi har gjort noen nye oppdagelser som jeg tror du vil finne interessante.”

“Hva slags oppdagelser?” spurte Markus nysgjerrig.

“Vi har funnet ut at smuglernettverket var større enn vi først trodde,” forklarte Sara. “Henrik Strand og Trond Bakke var bare mellommenn. De jobbet for noen større, noen vi ennå ikke har identifisert.”

“Så saken er ikke over?” spurte Markus, og kjente en blanding av bekymring og spenning.

“Ikke helt,” innrømmet Sara. “Men ikke bekymre deg – onkel Thomas er fortsatt helt renvasket. Det er ingen tvil om hans uskyld lenger.”

“Det er godt å høre,” sa Markus lettet. “Men hvorfor forteller du meg dette?”

Det var en kort pause før Sara svarte. “Fordi vi trenger din hjelp, Markus. Din og vennene dine.”

“Vår hjelp?” gjentok Markus overrasket. “Men du sa jo at vi skulle holde oss unna etterforskningen.”

“Det vet jeg,” sa Sara. “Og under normale omstendigheter ville jeg aldri involvere ungdommer i en politietterforskning. Men dette er spesielle omstendigheter. Dere kjenner Geilo-området fra deres tid der, og dere har allerede bevist at dere er observante og smarte.”

“Hva vil du at vi skal gjøre?” spurte Markus, nå virkelig interessert.

“Vi planlegger en operasjon på Geilo neste helg,” forklarte Sara. “Vi tror at en ny forsendelse av narkotika vil ankomme da. Vi vil at dere skal være våre øyne og ører – helt uoffisielt, selvfølgelig. Dere vil bli presentert som en gruppe ungdommer på skitur, mens dere egentlig hjelper oss med å observere og rapportere.”

“Er det ikke farlig?” spurte Markus, selv om han allerede visste at han ville si ja.

“Vi vil sørge for at dere er trygge hele tiden,” forsikret Sara ham. “Dere vil ha politibeskyttelse, selv om dere ikke alltid vil se dem. Og dere vil få klare instruksjoner om hva dere skal gjøre og ikke gjøre.”

“Jeg må snakke med de andre,” sa Markus. “Og med mamma.”

“Selvfølgelig,” sa Sara. “Ta den tiden du trenger. Men vit at dette er frivillig. Hvis du eller noen av de andre ikke er komfortable med dette, er det helt i orden.”

Etter samtalen ringte Markus umiddelbart vennene sine og fortalte dem om Saras forslag. Som forventet var Jonas umiddelbart entusiastisk, mens Emma var mer forsiktig og ville ha flere detaljer. Sofie og Lukas var usikre, men nysgjerrige.

“La oss møtes og diskutere dette,” foreslo Emma. “Dette er en stor sak, og vi må være sikre på at vi vet hva vi går til.”

De møttes hjemme hos Markus senere den dagen. Thomas var også der, og lyttet interessert til deres diskusjon.

“Jeg forstår at dere er fristet,” sa han etter at de hadde diskutert en stund. “Det høres spennende ut, og det er smigerende at politiet stoler nok på dere til å be om hjelp. Men jeg er bekymret for sikkerheten deres.”

“Sara sa at vi ville ha politibeskyttelse hele tiden,” påpekte Markus.

“Likevel,” sa Thomas, “dette er profesjonelle kriminelle vi snakker om. De nølte ikke med å plante narkotika i bilen min og få meg arrestert. Hva ville de gjøre hvis de mistenkte at dere spionerte på dem?”

Det var et godt poeng, og det dempet entusiasmen litt.

“Kanskje vi burde snakke med Sara igjen,” foreslo Emma. “Få mer informasjon om hva nøyaktig hun forventer at vi skal gjøre, og hvilke sikkerhetstiltak som vil være på plass.”

De andre nikket enig, og Markus ringte Sara tilbake. Hun gikk med på å møte dem alle neste dag for å diskutere detaljene.

Møtet fant sted på en kafé i nærheten av politistasjonen. Sara kom alene, kledd i sivil, og satte seg ned med dem.

“Takk for at dere vurderer dette,” begynte hun. “Jeg forstår at dere har bekymringer, og det er helt naturlig. La meg forklare mer detaljert hva vi har i tankene.”

Hun forklarte at politiet hadde informasjon om at en stor narkotikalevering ville finne sted i Geilo-området neste helg. De visste omtrent hvor og når, men trengte flere øyne på bakken for å overvåke området uten å vekke mistanke.

“Dere vil bli utstyrt med skjulte kameraer og mikrofoner,” forklarte Sara. “Alt dere trenger å gjøre er å gå på ski i de merkede løypene, som vanlige turister. Men dere vil følge spesifikke ruter som vi gir dere, og være oppmerksomme på bestemte personer eller aktiviteter.”

“Hva hvis vi ser noe mistenkelig?” spurte Emma.

“Da rapporterer dere det til oss via de skjulte mikrofonene,” sa Sara. “Men dere griper ikke inn. Dere fortsetter bare som normale skiløpere. Vi vil ha undercover-agenter i nærheten som kan ta over hvis nødvendig.”

“Og hva med foreldrene våre?” spurte Sofie. “Vil de gå med på dette?”

“Vi vil snakke med dem og forklare situasjonen,” forsikret Sara dem. “Ingen av dere vil delta uten foreldrenes samtykke. Og igjen, dette er helt frivillig. Hvis noen av dere ikke er komfortable med dette, er det helt i orden.”

Etter mer diskusjon, og med Saras forsikringer om deres sikkerhet, begynte de alle å bli mer komfortable med ideen. Til slutt ble de enige om å delta, forutsatt at foreldrene deres godkjente det.

Til deres overraskelse var foreldrene, etter innledende bekymringer, ganske støttende. Saras forsikringer om sikkerhetstiltak, og det faktum at ungdommene allerede hadde vært involvert i saken og vist god dømmekraft, hjalp til med å overbevise dem.

Så det var bestemt. Neste helg skulle de dra tilbake til Geilo, denne gangen som uoffisielle politihjelpere.

De brukte uken på å forberede seg. Sara ga dem grunnleggende opplæring i observasjonsteknikker og hvordan de skulle bruke det skjulte utstyret. De studerte også kart over området og memorerte ansiktene til kjente medlemmer av smuglernettverket.

Fredag ettermiddag dro de av gårde, denne gangen med Thomas som sjåfør. Han hadde insistert på å være med, både for å passe på dem og fordi han følte et personlig ansvar for å hjelpe til med å ta smuglerne som hadde brukt ham.

“Husk,” sa Sara da hun møtte dem for en siste briefing før de dro, “deres sikkerhet kommer først. Hvis dere på noe tidspunkt føler dere utrygge, trekker dere dere ut umiddelbart. Forstått?”

De nikket alle alvorlig.

“Og husk at dere bare skal observere og rapportere,” fortsatte hun. “Ikke konfrontere noen, ikke følge etter noen utenfor de avtalte områdene, og ikke ta noen unødvendige risikoer.”

Med disse advarslene friskt i minne, dro de av gårde til Geilo.

Da de ankom, sjekket de inn på et hotell i nærheten av skianlegget – ikke Thomas’ hytte denne gangen, da den var for nær det mistenkte leveringsstedet. De fikk rom med utsikt over dalen, og brukte kvelden på å gå gjennom planen en siste gang.

Neste morgen sto de tidlig opp, spiste en solid frokost, og gjorde seg klare for dagen. De kledde seg i vanlige skiklær, men med det skjulte utstyret festet diskret under jakkene.

“Er alle klare?” spurte Thomas da de sto ved inngangen til skianlegget.

De nikket alle, en blanding av nervøsitet og spenning i ansiktene deres.

“Da går vi,” sa han. “Og husk – vær forsiktige.”

De tok stolheisen opp til toppen av bakken og begynte å følge den første ruten Sara hadde gitt dem – en rød løype som førte dem gjennom en del av skogen hvor politiet mistenkte at smuglerne ville møtes.

De første timene var hendelsesløse. De så andre skiløpere, men ingen som matchet beskrivelsene av de mistenkte smuglerne. De tok pauser med jevne mellomrom, drakk varm sjokolade og spiste energibarer, alt mens de holdt øynene åpne for mistenkelig aktivitet.

Det var rundt lunsjtid at Markus først la merke til noe uvanlig. En mann på snowboard, kledd i en svart jakke og med solbriller, sto ved kanten av løypa og så ut til å vente på noen. Han sjekket klokken sin ofte og så seg nervøst rundt.

“Se der,” hvisket Markus til de andre. “Ved det store grantreet. Mannen i svart.”

De andre så diskret i retningen han pekte.

“Han matcher beskrivelsen av en av smuglerne,” hvisket Jonas tilbake. “Den som kalles ‘Snowboarderen’.”

De hadde fått beskrivelser og kallenavn på flere mistenkte medlemmer av nettverket, og “Snowboarderen” var en av dem – en mann som angivelig fungerte som kurer for narkotikaen.

“Hva gjør vi?” spurte Sofie nervøst.

“Vi fortsetter å stå på ski som normalt,” sa Thomas lavt. “Men vi holder ham under oppsikt. Og vi informerer Sara.”

Markus aktiverte den skjulte mikrofonen ved å trykke på en knapp som var skjult som en vanlig knapp på jakken hans.

“Sara, dette er Markus,” sa han lavt. “Vi har observert en mann som matcher beskrivelsen av ‘Snowboarderen’. Han står ved kanten av den røde løypa, like ved det store grantreet nær krysset. Han ser ut til å vente på noen.”

“Mottatt,” kom Saras stemme gjennom den lille øreproppen han hadde. “Hold ham under oppsikt, men ikke gjør noe som kan vekke mistanke. Vi sender en agent til området.”

De fortsatte å stå på ski, men tok flere turer ned den samme løypa for å holde mannen i sikte. Etter omtrent tjue minutter så de en annen mann nærme seg på ski – en høy, kraftig bygget mann med rød lue og blå jakke.

“Det er ‘Den røde luen’,” hvisket Emma. “En annen av de mistenkte.”

De to mennene møttes og utvekslet noen ord. Så tok mannen med den røde luen av seg ryggsekken og ga den til Snowboarderen, som raskt festet den på ryggen sin.

“De utveksler noe,” rapporterte Markus til Sara. “‘Den røde luen’ har gitt en ryggsekk til ‘Snowboarderen’.”

“Mottatt,” svarte Sara. “Vi har agenter i området som observerer. Fortsett å følge med, men hold avstand.”

Snowboarderen satte utfor bakken på brettet sitt, mens mannen med den røde luen ble stående og se etter ham. Etter et øyeblikk tok han opp en telefon og så ut til å ringe noen.

“‘Den røde luen’ ringer noen,” rapporterte Markus. “‘Snowboarderen’ er på vei ned bakken med ryggsekken.”

“Følg etter ‘Snowboarderen’,” instruerte Sara. “Men hold god avstand. Vi har agenter som følger ‘Den røde luen’.”

De fem vennene, med Thomas i spissen, begynte å gli nedover bakken, følgende etter Snowboarderen på trygg avstand. Han var en dyktig snowboarder og beveget seg raskt, men de klarte å holde ham innenfor synsvidde.

Da de nådde bunnen av bakken, så de Snowboarderen møte en tredje person – en kvinne i lilla skijakke som ventet ved en parkert snøscooter.

“En ny person har dukket opp,” rapporterte Markus. “En kvinne i lilla skijakke med en snøscooter. ‘Snowboarderen’ nærmer seg henne.”

“Det er ‘Lilla’,” svarte Sara. “En annen mistenkt. Hold dem under oppsikt.”

De så Snowboarderen gi ryggsekken til kvinnen, som raskt festet den på snøscooteren. Så startet hun motoren og kjørte av gårde, mens Snowboarderen ble stående og se etter henne.

“‘Lilla’ har fått ryggsekken og kjører av gårde på en snøscooter,” rapporterte Markus. “Hvilken retning kjører hun?”

“Hun kjører mot skogen, i retning av den gamle Bakke-hytta,” svarte Thomas, som hadde best oversikt.

“Mottatt,” sa Sara. “Vi har agenter som følger henne. Dere har gjort en utmerket jobb så langt. Fortsett å observere ‘Snowboarderen’, men hold avstand.”

De fortsatte å holde øye med Snowboarderen, som nå tok heisen opp igjen. De fulgte etter, men holdt seg noen stoler bak ham for ikke å vekke mistanke.

Da de nådde toppen igjen, så de at Snowboarderen møtte mannen med den røde luen igjen. De to snakket sammen en kort stund, før de skilte lag og dro i forskjellige retninger.

“‘Snowboarderen’ og ‘Den røde luen’ har møttes igjen på toppen,” rapporterte Markus. “De har nå skilt lag. ‘Snowboarderen’ drar mot vest, ‘Den røde luen’ mot øst.”

“Følg ‘Den røde luen’,” instruerte Sara. “Vi har agenter som følger ‘Snowboarderen’.”

De endret kurs og begynte å følge etter mannen med den røde luen, som nå tok en løype som førte dypere inn i skogen. Dette var en mindre trafikkert løype, og de måtte være ekstra forsiktige for ikke å bli oppdaget.

Etter å ha fulgt ham i omtrent ti minutter, så de ham stoppe ved et lite skur som så ut til å være en vedlagringsplass. Han så seg rundt, og da han trodde kysten var klar, åpnet han døren og gikk inn.

“‘Den røde luen’ har gått inn i et lite skur i skogen,” rapporterte Markus. “Det ser ut som en vedlagringsplass.”

“Mottatt,” svarte Sara. “Hold posisjonen og observer. Ikke nærm dere skuret.”

De stoppet på trygg avstand og ventet. Etter noen minutter kom mannen ut igjen, nå uten den røde luen og i en annen jakke – grønn i stedet for blå. Han hadde også en annen ryggsekk med seg.

“Han har skiftet klær,” hvisket Emma. “Prøver å endre utseende.”

“‘Den røde luen’ har kommet ut av skuret,” rapporterte Markus. “Han har skiftet til en grønn jakke og har en ny ryggsekk. Han har også tatt av seg den røde luen.”

“Klassisk taktikk for å unngå overvåkning,” kommenterte Sara. “Fortsett å følge ham, men vær ekstra forsiktige nå. Han er tydeligvis på vakt.”

De fortsatte å følge mannen, som nå tok en annen løype som førte tilbake mot skianlegget. Han beveget seg raskt og målrettet, og de måtte anstrenge seg for å holde følge uten å bli for nærme.

Da de nærmet seg skianlegget igjen, så de mannen møte en fjerde person – en eldre mann med grått skjegg og en brun skijakke, som satt på en benk og så ut til å nyte solen.

“En ny person har dukket opp,” rapporterte Markus. “En eldre mann med grått skjegg og brun jakke. ‘Den tidligere røde luen’ nærmer seg ham.”

“Det er ‘Skjegget’,” svarte Sara. “En av hovedmennene vi mistenker. Hold dem under nøye oppsikt.”

De så de to mennene hilse på hverandre og sette seg ned på benken sammen. De snakket lavt sammen, og mannen i den grønne jakken ga ryggsekken til den eldre mannen.

“De utveksler ryggsekken,” rapporterte Markus. “Den eldre mannen tar den.”

“Utmerket,” sa Sara. “Vi har nå nok bevis til å gripe inn. Hold dere på avstand. Operasjonen starter om ett minutt.”

De ventet spent, og snart så de flere skiløpere i nærheten plutselig trekke fram politiskilt og nærme seg de to mennene på benken. Det var en rask og effektiv aksjon – før mennene visste ordet av det, var de omringet av politi og ble lagt i håndjern.

“Operasjonen er en suksess,” kom Saras stemme gjennom øreproppene. “Vi har pågrepet fire mistenkte, inkludert ‘Skjegget’, som vi tror er en av lederne i nettverket. Takk for hjelpen, dere har gjort en fantastisk jobb. Møt oss ved den avtalte plassen om femten minutter.”

De fem vennene og Thomas utvekslet oppspilte, triumferende blikk. De hadde faktisk hjulpet politiet med å ta et narkotikasmuglernettverk! Det var nesten for utrolig til å være sant.

De møtte Sara ved en avsidesliggende kafé like utenfor skianlegget. Hun så fornøyd ut da hun så dem.

“Gratulerer,” sa hun. “Takket være deres observasjoner og rapportering, har vi klart å pågripe fire nøkkelpersoner i smuglernettverket, inkludert en av lederne. Og vi har beslaglagt narkotika verdt flere millioner kroner.”

“Så det var narkotika i ryggsekken?” spurte Jonas.

Sara nikket. “Ja, og ikke små mengder heller. Dette er et betydelig slag mot nettverket.”

“Hva skjer nå?” spurte Markus.

“Nå starter det juridiske arbeidet,” forklarte Sara. “Avhør, bevisinnsamling, tiltaler… Det vil ta tid, men med det vi har nå, er jeg ganske sikker på at disse folkene vil tilbringe mange år bak lås og slå.”

“Og hva med oss?” spurte Emma. “Er vår del over?”

“For nå, ja,” nikket Sara. “Dere har gjort mer enn nok, og jeg er utrolig imponert over profesjonaliteten og motet dere har vist. Men,” la hun til med et lite smil, “hvem vet? Kanskje politiet vil trenge deres hjelp igjen en dag.”

De smilte alle ved tanken. Det hadde vært skummelt, ja, men også utrolig spennende og givende å være en del av noe så viktig.

“Men nå,” fortsatte Sara, “tror jeg dere fortjener å nyte resten av helgen på Geilo som normale ungdommer. Stå på ski, ha det gøy, og vit at dere har gjort noe virkelig betydningsfullt i dag.”

De takket Sara og dro tilbake til hotellet for å hvile litt før de skulle ut igjen. Stemningen var euforisk – en blanding av lettelse, stolthet og oppstemthet over det de hadde oppnådd.

“Jeg kan nesten ikke tro at vi faktisk gjorde det,” sa Sofie da de satt i hotellrestauranten senere den kvelden. “At vi hjalp politiet med å ta et narkotikasmuglernettverk.”

“Det er ganske utrolig,” nikket Lukas. “Tenk at det hele startet med at vi så noen mystiske spor i snøen den natten på Geilo.”

“Og nå er det over,” sa Emma. “Smuglerne er tatt, onkel Thomas er renvasket, og vi kan endelig slappe av og nyte resten av helgen.”

“Ja,” sa Markus, men han kunne ikke unngå å føle et lite stikk av vemod. Så spennende som dette eventyret hadde vært, var han nesten litt lei seg for at det var over.

Men så møtte han blikket til onkel Thomas, som satt ved siden av ham, og så det samme glimtet av eventyrlyst der som han følte i seg selv. Og han visste at selv om dette eventyret var over, ville det sikkert komme flere i fremtiden.

“Hei,” sa Jonas plutselig. “Hva med å dra tilbake til den hemmelige stien Kristian viste oss? Den med det fantastiske utsiktspunktet? Vi kunne ta en tur dit i morgen.”

De andre nikket entusiastisk, og Markus smilte. Ja, det ville være en perfekt avslutning på eventyret – å nyte den fantastiske utsikten over Geilo-dalen, nå med vissheten om at de hadde hjulpet til med å gjøre stedet litt tryggere.

Og hvem visste? Kanskje ville de oppdage nye mysterier der oppe, nye eventyr som ventet på dem. Men det var en tanke for i morgen. For nå var han bare glad for å være her, med vennene sine og onkel Thomas, feiende deres suksess og det faktum at rettferdigheten hadde seiret.

Kapittel 13: Den første pakken

Neste morgen våknet de til strålende solskinn og perfekte skiforhold. Etter en solid frokost på hotellet, tok de skiene sine og dro til skianlegget.

“Så, hvor er denne hemmelige stien Kristian viste dere?” spurte Thomas da de sto ved foten av bakken.

“Vi må ta stolheisen opp til toppen først,” forklarte Markus. “Og så følge den røde løypa et stykke før vi tar av på en liten sti til venstre.”

De tok heisen opp og begynte å gli nedover den røde løypa. Markus ledet an, med øynene åpne for den lille stien Kristian hadde vist dem. Etter omtrent ti minutters skikjøring, fikk han øye på den.

“Der!” ropte han og pekte. “Se, den lille stien mellom trærne.”

De svingte av fra hovedløypa og inn på den smale stien som førte inn i skogen. Den var ikke preparert som de offisielle løypene, men det hadde vært nok trafikk til at den var relativt lett å følge.

“Dette er spennende,” kommenterte Thomas mens de gled gjennom den stille skogen. “Jeg har vært på Geilo mange ganger, men jeg har aldri visst om denne stien.”

“Det er en lokal hemmelighet,” forklarte Markus. “Kristian sa at bare de som bor her vet om den.”

De fortsatte å følge stien, som gradvis begynte å stige oppover. Etter en stund ble stigningen brattere, og de måtte anstrenge seg mer for å komme seg framover.

“Er det langt igjen?” spurte Lukas, som begynte å bli sliten.

“Ikke så veldig,” forsikret Markus ham. “Bare over denne bakken, og så er vi der.”

De kjempet seg opp den siste bratte bakken, og da de nådde toppen, åpnet landskapet seg foran dem. De sto på kanten av en liten klippe, med en spektakulær utsikt over hele Geilo-dalen under dem. Fjellene reiste seg majestetisk i det fjerne, og den lille byen lå som et pusterom i dalen, med skianlegget som et hvitt teppe som strakte seg oppover fjellsiden.

“Wow,” utbrøt Thomas. “Dette er virkelig et fantastisk utsiktspunkt.”

“Sa jeg ikke det?” smilte Markus stolt.

De satte seg ned på noen steiner som stakk opp gjennom snøen og tok fram matpakkene og termosene de hadde tatt med seg. Mens de spiste og drakk, nøt de den fantastiske utsikten og den fredelige atmosfæren.

“Det er rart å tenke på at for bare noen uker siden visste vi ingenting om smuglernettverket,” reflekterte Emma. “Og nå har vi hjulpet politiet med å ta dem.”

“Ja, det har vært et utrolig eventyr,” nikket Sofie.

“Men jeg er glad for at det er over,” sa Lukas. “Det var spennende, men også ganske skummelt til tider.”

“Enig,” sa Jonas. “Selv om jeg må innrømme at jeg kommer til å savne spenningen litt.”

De andre lo, men Markus kunne se at de alle følte det samme – en blanding av lettelse over at faren var over, og et lite stikk av vemod over at eventyret var slutt.

Etter å ha hvilt og nytt utsikten en stund, bestemte de seg for å utforske området litt mer før de dro tilbake. De tok på seg skiene igjen og begynte å gli langs kanten av klippen, som ga dem forskjellige vinkler av den spektakulære utsikten.

Det var Jonas som først la merke til noe uvanlig. “Hei, se der,” sa han og pekte ned mot skogen under dem. “Er det ikke spor i snøen?”

De andre fulgte pekefingeren hans og så hva han mente. Det var tydelige spor i snøen – ikke skispor, men det som så ut som fotspor, som førte inn i en tett klynge av grantrær.

“Det ser ut som noen har gått til fots gjennom snøen,” sa Emma. “Men hvorfor skulle noen gjøre det her ute? Det er jo mye lettere å bruke ski.”

“Kanskje de lette etter noe?” foreslo Sofie.

“Eller gjemte noe,” sa Jonas med et betydningsfullt blikk.

De så alle på hverandre, den samme tanken i hodene deres. Kunne dette ha noe med smuglernettverket å gjøre? Kanskje et gjemmested for narkotika som politiet ikke hadde funnet ennå?

“Vi burde undersøke det,” sa Jonas ivrig.

“Er det en god idé?” spurte Emma tvilende. “Husk hva Sara sa – vår del av operasjonen er over.”

“Men hvis det er et gjemmested for narkotika, burde vi fortelle politiet om det,” argumenterte Jonas.

“Jonas har rett,” sa Markus. “Vi trenger ikke å gjøre noe med det selv, men vi burde i det minste sjekke det ut og informere Sara hvis vi finner noe mistenkelig.”

Thomas, som hadde lyttet til diskusjonen, nikket langsomt. “Jeg er enig med Markus. Vi kan ta en rask titt, men vi rører ingenting, og hvis vi finner noe mistenkelig, ringer vi Sara umiddelbart.”

Med det avgjort, tok de av seg skiene og begynte å gå forsiktig ned den bratte skråningen, følgende fotsporene. Det var ikke lett å bevege seg i den dype snøen uten ski, og de måtte være forsiktige for ikke å falle.

Da de nådde bunnen av skråningen, så de at fotsporene fortsatte inn mellom trærne. De fulgte etter, nå mer forsiktige og på vakt.

Sporene førte dem til en liten lysning i skogen, og der, midt i lysningen, så de noe som fikk dem alle til å stoppe brått.

En svart plastpose lå halvveis begravd i snøen, med et hjørne som stakk opp. Det var tydelig at noen hadde prøvd å skjule den, men ikke gjort en grundig nok jobb.

“Hva tror dere det er?” hvisket Sofie.

“Bare én måte å finne ut på,” sa Jonas og begynte å gå mot posen.

“Vent,” sa Thomas og holdt ham tilbake. “La meg gjøre det. Hvis det er narkotika, vil vi ikke at dere skal røre det.”

Han gikk forsiktig fram til posen og knelte ned ved siden av den. Med hansker på hendene, gravde han forsiktig rundt den og trakk den opp av snøen.

Posen var tung og solid forseglet med tape. Thomas åpnet den forsiktig og kikket inn. Hans øyenbryn skjøt i været.

“Hva er det?” spurte Markus spent.

“Det er… penger,” sa Thomas overrasket. “Mye penger.”

Han holdt opp posen så de kunne se. Den var full av bunker med sedler – euro, dollar og norske kroner, alle neatly stacked and wrapped.

“Det må være smuglernes penger,” sa Jonas opprømt. “Betalingen for narkotikaen!”

“Det ser slik ut,” nikket Thomas alvorlig. “Dette er definitivt noe politiet vil være interessert i.”

Han lukket posen igjen og la den tilbake akkurat der de hadde funnet den. Så tok han opp telefonen sin.

“Jeg ringer Sara med en gang,” sa han. “Dette er viktig bevis.”

Mens Thomas snakket med Sara i telefonen, holdt ungdommene utkikk rundt lysningen, nervøse for at noen skulle dukke opp. Men skogen var stille, og det var ingen tegn til andre mennesker i nærheten.

“Sara kommer,” sa Thomas da han la på. “Hun ba oss om å holde oss i nærheten, men ikke røre noe mer. Hun sender en patrulje hit så fort som mulig.”

De ventet i lysningen, alle på vakt og litt nervøse. Etter det som føltes som en evighet, men sannsynligvis bare var tjue minutter, hørte de lyden av snøscootere som nærmet seg.

Snart kom to politibetjenter på snøscootere inn i lysningen, fulgt av Sara på ski. Hun smilte da hun så dem.

“Dere klarer virkelig ikke å holde dere unna trøbbel, gjør dere?” sa hun, men tonen var vennlig.

“Vi fant det ved en tilfeldighet,” forsvarte Markus seg. “Vi så sporene fra utsiktspunktet og ble nysgjerrige.”

“Og det er jeg glad for,” nikket Sara. “Dette er en viktig oppdagelse. Disse pengene er sannsynligvis betalingen for narkotikaen vi beslagla i går. Vi har lett etter dem.”

Politibetjentene begynte å sikre området og ta bilder av posen og sporene rundt den. Sara tok dem litt til side.

“Dette styrker saken vår ytterligere,” forklarte hun. “Med både narkotikaen og pengene i vår besittelse, har vi et solid bevis mot smuglernettverket.”

“Tror du det er flere gjemmesteder?” spurte Jonas.

“Det er mulig,” nikket Sara. “Nettverket er stort og har operert i området i lang tid. Vi vil fortsette å lete i de kommende dagene.”

“Vil du at vi skal hjelpe til?” tilbød Markus ivrig.

Sara lo. “Nei, jeg tror dere har gjort mer enn nok. Nå er det på tide for dere å nyte resten av helgen som normale ungdommer. La oss profesjonelle ta over herfra.”

De nikket alle, litt skuffet men også lettet. Det hadde vært spennende å være involvert i etterforskningen, men det var også godt å vite at de nå kunne slappe av og nyte ferien uten å bekymre seg for smuglere og hemmelige operasjoner.

“Takk for hjelpen, igjen,” sa Sara. “Dere har vært uvurderlige i denne saken. Uten dere ville vi kanskje aldri ha oppdaget smuglernettverket, eller i hvert fall ikke så raskt.”

De følte alle en varm glød av stolthet ved hennes ord. De hadde virkelig gjort en forskjell.

“Nå,” fortsatte Sara, “foreslår jeg at dere tar skiene deres og drar tilbake til skianlegget. Nyt resten av dagen på ski, og vit at dere har gjort noe virkelig betydningsfullt.”

De takket Sara og begynte den tunge klatringen tilbake opp skråningen til der de hadde lagt skiene sine. Da de nådde toppen, så de tilbake ned på lysningen, hvor politiet nå var i full gang med å sikre bevis og undersøke området grundigere.

“Det er nesten litt trist at det er over,” sa Jonas mens de festet skiene på føttene igjen.

“Ja,” nikket Markus. “Men det har vært et utrolig eventyr. Og hvem vet? Kanskje vil vi oppleve flere eventyr sammen i fremtiden.”

“La oss håpe det ikke involverer narkotikasmuglere neste gang,” sa Emma tørt, og de andre lo.

De tok en siste titt på den fantastiske utsikten fra utsiktspunktet før de begynte å gli nedover stien igjen, tilbake mot skianlegget. Stemningen var lett og glad – en blanding av stolthet over det de hadde oppnådd, og glede over å kunne nyte resten av helgen uten bekymringer.

Da de nådde skianlegget igjen, bestemte de seg for å ta noen turer i bakkene før de dro tilbake til hotellet. De sto på ski resten av dagen, nøt solen og snøen og hverandres selskap, og følte seg mer sammensveiset enn noen gang etter eventyret de hadde delt.

På kvelden, da de satt i hotellrestauranten og spiste middag, fikk de en overraskende besøkende – Sara kom inn og satte seg ned ved bordet deres.

“Jeg tenkte jeg skulle gi dere en oppdatering,” sa hun. “Takket være pengene dere fant, har vi klart å knytte ytterligere to personer til smuglernettverket. Vi fant fingeravtrykk på noen av sedlene som matcher kjente kriminelle.”

“Det er fantastisk,” sa Markus.

“Ja, og det er mer,” fortsatte Sara. “En av de arresterte har begynt å samarbeide med oss. Han har gitt oss verdifull informasjon om nettverkets struktur og operasjoner. Det ser ut til at vi endelig kan rulle opp hele organisasjonen.”

“Så det er virkelig over nå?” spurte Emma.

Sara nikket. “For deres del, ja. Og snart også for vår del. Dette nettverket vil ikke være en trussel lenger.”

De følte alle en dyp tilfredsstillelse ved tanken. De hadde ikke bare hjulpet til med å renvaske Thomas, men også med å ta et farlig narkotikanettverk ut av drift.

“Jeg ville bare takke dere en siste gang,” sa Sara og reiste seg. “Dere er en imponerende gruppe ungdommer, og jeg er sikker på at dere vil gå langt i livet, uansett hva dere velger å gjøre.”

Med det forlot hun dem, og de fortsatte middagen med en følelse av avslutning og tilfredsstillelse.

Neste dag pakket de sakene sine og gjorde seg klare til å dra hjem til Oslo. Mens de ventet på at Thomas skulle hente bilen, sto de utenfor hotellet og så ut over Geilo-dalen en siste gang.

“Det har vært en utrolig vinterferie,” sa Sofie. “Ikke akkurat det vi forventet, men…”

“Men bedre,” fullførte Jonas for henne. “Mye bedre.”

“Ja,” nikket Markus. “Og det beste av alt er at vi opplevde det sammen. Alle fem.”

De smilte til hverandre, vennskapsbåndene sterkere enn noen gang etter eventyret de hadde delt.

Thomas kom med bilen, og de lastet inn bagasjen og satte seg inn. Da de kjørte ut fra hotellet og begynte reisen hjem til Oslo, så Markus tilbake på Geilo en siste gang.

Han visste at han aldri ville glemme denne vinterferien – mysteriet, spenningen, faren, og til slutt, tilfredsstillelsen ved å ha løst gåten og hjulpet til med å ta de skyldige. Det hadde vært et eventyr utenom det vanlige, et eventyr som hadde forandret dem alle.

Og selv om han var glad for at det var over og at de alle var trygge, kunne han ikke unngå å føle et lite stikk av lengsel etter mer eventyr. Men det var en tanke for en annen dag. For nå var han bare glad for å være på vei hjem, med vennene sine og onkel Thomas, med vissheten om at de hadde gjort noe virkelig betydningsfullt sammen.

Og hvem visste hva fremtiden ville bringe? Kanskje ville det bli flere mysterier å løse, flere eventyr å oppleve. Men uansett hva som skjedde, visste Markus at med venner som disse ved sin side, ville han være klar for det.

Kapittel 14: Beslutningen

To måneder senere satt Markus ved kjøkkenbordet hjemme og gjorde lekser da telefonen hans ringte. Det var Jonas.

“Har du sett nyhetene?” spurte Jonas opprømt.

“Nei, hva er det?” svarte Markus.

“De har dømt dem! Hele smuglernettverket! Det er på alle kanaler nå.”

Markus skrudde raskt på TV-en i stua og fant nyhetssendingen. Og ganske riktig – der var reportasjen om dommen mot narkotikasmuglernettverket fra Geilo. Bilder av Henrik Strand, Trond Bakke og flere andre ble vist på skjermen mens nyhetsoppleseren forklarte at de alle var dømt til lange fengselsstraffer.

“…i det som politiet beskriver som en av de største narkotikasakene i Norge de siste årene,” sa nyhetsoppleseren. “Takket være en omfattende politietterforskning og hjelp fra lokale informanter, ble nettverket rullet opp tidligere i år. Dommen som ble avsagt i dag markerer slutten på denne saken, med fengselsstraffer på opptil femten år for hovedmennene.”

Markus følte en bølge av stolthet og tilfredsstillelse skylle over seg. De hadde vært en del av dette. De hadde hjulpet til med å ta disse kriminelle.

“Er ikke det fantastisk?” sa Jonas i telefonen. “Vi gjorde det virkelig. Vi hjalp til med å ta dem.”

“Ja,” svarte Markus. “Det er nesten uvirkelig å tenke på.”

“Jeg har allerede snakket med de andre,” fortsatte Jonas. “Vi tenkte å møtes for å feire. Kanskje pizza på det stedet ved skolen? Kan du komme?”

“Selvfølgelig,” sa Markus. “Jeg skal bare si fra til mamma først.”

Etter å ha lagt på, fortalte Markus moren om nyhetene og planene om å møte vennene. Anne smilte og nikket.

“Jeg så det på nyhetene tidligere i dag,” sa hun. “Thomas ringte også. Han er veldig takknemlig for alt dere gjorde for å hjelpe ham.”

“Vi gjorde bare det som var rett,” sa Markus.

“Ja, det gjorde dere,” nikket Anne. “Og jeg er utrolig stolt av deg, selv om jeg fortsatt mener at det var farlig og at dere burde ha overlatt mer til politiet.”

Markus smilte litt flaut. “Jeg vet. Men det endte jo bra til slutt.”

“Ja, det gjorde det,” innrømmet Anne. “Nå, gå og møt vennene dine. Dere fortjener å feire.”

Markus dro til pizzarestauranten, hvor Emma, Sofie, Jonas og Lukas allerede ventet på ham. De satt rundt et bord i hjørnet, alle med store smil om munnen.

“Der er han!” ropte Jonas da han så Markus. “Vår egen mesterdetektiv!”

Markus lo og satte seg ned med dem. “Har dere bestilt allerede?”

“Ja, vi ventet bare på deg,” nikket Emma. “Vi bestilte din favoritt – pepperoni med ekstra ost.”

“Perfekt,” smilte Markus.

De snakket ivrig om nyhetene, om dommen, og om deres rolle i å ta smuglernettverket. Det var en merkelig følelse – å vite at de hadde vært en del av noe så stort og viktig, men at nesten ingen visste om det. For verden var de bare fem vanlige ungdommer, men de delte en hemmelighet, et eventyr som hadde knyttet dem sammen på en spesiell måte.

“Har dere hørt noe fra Sara?” spurte Sofie.

“Ikke siden sist måned,” sa Markus. “Hun sendte en melding for å si at rettssaken gikk bra og at hun var sikker på at de ville få en fellende dom.”

“Jeg lurer på om vi noen gang vil høre fra henne igjen,” sa Lukas.

“Kanskje,” sa Emma. “Men jeg tror vår del av denne historien er over nå.”

De nikket alle, en blanding av lettelse og vemod i ansiktene deres.

“Men det betyr ikke at vi ikke kan oppleve flere eventyr sammen,” sa Jonas optimistisk. “Hvem vet hva som venter oss i fremtiden?”

“Forhåpentligvis ikke flere narkotikasmuglere,” sa Emma tørt, og de andre lo.

Pizzaene kom, og de spiste og snakket og lo sammen, feiret deres vennskap og det utrolige eventyret de hadde delt.

Etter måltidet, da de sto utenfor restauranten og skulle til å gå hver til sitt, følte Markus en plutselig trang til å si noe.

“Hei, gutter,” sa han. “Jeg vil bare si… takk. For at dere var der for meg og onkel Thomas. For at dere risikerte så mye for å hjelpe. Det betyr mye.”

“Selvfølgelig,” sa Emma varmt. “Det er det venner er for.”

“Ja,” nikket Sofie. “Vi står sammen, uansett hva.”

“Alltid,” la Lukas til.

“Og hvem vet?” sa Jonas med et lurt smil. “Kanskje vil ‘De fem detektivene’ slå til igjen en dag.”

De lo alle av det nye kallenavnet, men Markus kunne ikke unngå å tenke at det hadde en fin klang. De fem detektivene. Ja, kanskje ville de løse flere mysterier sammen i fremtiden.

Men for nå var han bare glad for å ha slike fantastiske venner, og for at eventyret deres hadde endt godt. Onkel Thomas var fri og renvasket, smuglerne var bak lås og slå, og de hadde alle lært mye om seg selv og hverandre gjennom prosessen.

Da han gikk hjem den kvelden, følte Markus en dyp tilfredshet. Livet hadde gått tilbake til normalt etter vinterferien på Geilo, men han var ikke den samme personen lenger. Han hadde opplevt noe ekstraordinært, noe som hadde forandret ham for alltid.

Og selv om han ikke visste hva fremtiden ville bringe, var han sikker på én ting – med venner som disse ved sin side, var han klar for hva som helst.

Kapittel 15: Overvåkning

Sommeren kom og gikk, og før de visste ordet av det, var det høst og skolen var i full gang igjen. Livet hadde gått tilbake til normalt for Markus og vennene hans – lekser, fritidsaktiviteter, og de vanlige tenåringsbekymringene.

Men minnene om vinterferien på Geilo og mysteriet de hadde løst, var fortsatt friske i tankene deres. De snakket om det av og til, når de var alene, og minnet hverandre om de spennende og skremmende øyeblikkene de hadde delt.

En dag i slutten av september, da de satt i skolegården i lunsjpausen, fikk Markus en uventet melding. Det var fra Sara Haugen.

“Hei Markus. Håper alt er bra med deg og vennene dine. Jeg har noen nyheter jeg gjerne vil dele med dere. Kan vi møtes? Hilsen Sara.”

Markus viste meldingen til de andre, som alle ble like overrasket og nysgjerrige.

“Hva tror du hun vil?” spurte Sofie.

“Ingen anelse,” sa Markus. “Men det må være noe viktig siden hun kontakter oss etter så lang tid.”

Han svarte på meldingen og foreslo at de kunne møtes på en kafé i nærheten av skolen senere den dagen. Sara svarte raskt og bekreftet møtet.

Etter skolen møttes de fem vennene utenfor kafeen. De var alle litt nervøse og spente på hva Sara ville fortelle dem.

Sara var allerede der da de kom inn, sittende ved et bord i hjørnet. Hun smilte da hun så dem og vinket dem over.

“Takk for at dere kom,” sa hun da de hadde satt seg ned. “Det er godt å se dere igjen.”

“Hva ville du fortelle oss?” spurte Jonas, alltid rett på sak.

Sara smilte litt. “Alltid like direkte, Jonas. Det liker jeg ved deg.” Hun tok en slurk av kaffen sin før hun fortsatte. “Jeg har noen oppdateringer om Geilo-saken som jeg tenkte dere ville være interessert i å høre.”

“Har det skjedd noe nytt?” spurte Markus spent. “Jeg trodde saken var avsluttet med dommene.”

“På mange måter er den det,” nikket Sara. “Men etterforskning er sjelden så enkel og ryddig som i bøker og filmer. Det er ofte løse tråder, ubesvarte spørsmål, og noen ganger nye spor som dukker opp selv etter at dommene er avsagt.”

“Hva slags nye spor?” spurte Emma.

Sara så seg rundt for å forsikre seg om at ingen lyttet, før hun lente seg nærmere og senket stemmen.

“Vi har funnet bevis som tyder på at nettverket var større enn vi først trodde,” sa hun lavt. “Henrik Strand og Trond Bakke var ikke de øverste lederne. De rapporterte til noen andre, noen vi ennå ikke har identifisert.”

“Så det er fortsatt smuglere der ute?” utbrøt Jonas, litt for høyt.

“Ssh,” hysjet Sara. “Ja, det ser slik ut. Men ikke bekymre dere – vi jobber med saken, og vi har gode spor å følge.”

“Hvorfor forteller du oss dette?” spurte Markus. “Er vi i fare?”

Sara ristet på hodet. “Nei, jeg tror ikke det. De vet sannsynligvis ikke om deres involvering i saken. Men jeg ville at dere skulle vite det, delvis fordi dere fortjener å kjenne hele sannheten etter alt dere har gjort, og delvis fordi…” Hun nølte et øyeblikk. “Fordi jeg håpet dere kanskje kunne hjelpe igjen.”

De fem vennene utvekslet overraskede blikk.

“Hjelpe? Hvordan?” spurte Lukas.

“Vi har identifisert en mistenkt – en mann vi tror kan være en av de øverste lederne i nettverket,” forklarte Sara. “Han bor faktisk her i Oslo, ikke langt fra der dere bor, Markus.”

“Hvem er det?” spurte Markus.

“Hans navn er Viktor Larsen,” sa Sara. “Han er en tilsynelatende respektabel forretningsmann med interesser i eiendom og shipping. Men vi har bevis som knytter ham til smuglernettverket – bankoverføringer, telefonsamtaler, møter med kjente medlemmer.”

“Og hva vil du at vi skal gjøre?” spurte Emma skeptisk.

“Ingenting farlig,” forsikret Sara dem. “Vi har ham under overvåkning, men vi trenger mer bevis før vi kan arrestere ham. Det jeg håper dere kan hjelpe med, er å holde øye med hans hjem og rapportere om hans bevegelser.”

“Du vil at vi skal spionere på ham?” spurte Sofie, øynene store.

“Ikke direkte spionere,” sa Sara raskt. “Bare observere fra avstand. Hans hus ligger like ved en park hvor mange ungdommer henger ut. Det ville ikke vekke mistanke om dere var der, i motsetning til hvis politiet var synlige i området.”

“Jeg vet ikke,” sa Emma tvilende. “Dette høres farlig ut.”

“Det forstår jeg,” nikket Sara. “Og jeg vil understreke at dette er helt frivillig. Hvis dere ikke er komfortable med det, er det helt greit. Vi har andre måter å overvåke ham på. Men jeg tenkte at etter deres erfaring fra Geilo, og gitt at dere allerede har bevist hvor observante og smarte dere er, kunne dette være en måte for dere å hjelpe til igjen.”

De fem vennene så på hverandre, usikre på hva de skulle si.

“Kan vi få litt tid til å tenke på det?” spurte Markus til slutt.

“Selvfølgelig,” sa Sara. “Ta den tiden dere trenger. Men vit at hvis dere bestemmer dere for å hjelpe, vil vi sørge for at dere er trygge hele tiden. Dere vil ha konstant kontakt med meg, og det vil være undercover-agenter i nærheten.”

Hun ga dem et visittkort med telefonnummeret sitt. “Ring meg når dere har bestemt dere, uansett hva svaret er.”

Med det forlot hun kafeen, og etterlot de fem vennene i dype tanker.

“Hva synes dere?” spurte Markus da Sara var ute av syne.

“Det høres spennende ut,” sa Jonas ivrig. “Tenk å få være med på en ekte politiovervåkning!”

“Men det kan også være farlig,” påpekte Emma. “Denne Viktor Larsen er tydeligvis en mektig mann med forbindelser til kriminelle.”

“Sara sa at vi ville være trygge,” sa Sofie. “Og vi ville bare observere fra avstand.”

“Jeg vet ikke,” sa Lukas usikkert. “Jeg er ikke sikker på om jeg vil bli involvert i noe slikt igjen. Vinterferien var spennende, ja, men også ganske skummelt.”

De diskuterte saken frem og tilbake en stund, veide fordeler og ulemper, risiko og belønning.

“Kanskje vi burde snakke med foreldrene våre først?” foreslo Emma.

“Er du gal?” utbrøt Jonas. “De ville aldri la oss gjøre dette!”

“Men er det riktig å gjøre det uten deres tillatelse?” spurte Sofie.

“Vi er gamle nok til å ta våre egne beslutninger,” sa Jonas bestemt. “Og dette er viktig. Vi snakker om å hjelpe politiet med å ta farlige kriminelle.”

Markus hadde vært stille en stund, dypt i tanker. Nå så han opp.

“Jeg tror vi burde gjøre det,” sa han. “Men med noen betingelser. Vi holder oss på trygg avstand, vi går alltid i grupper, og vi trekker oss umiddelbart hvis noe føles feil eller farlig.”

De andre nikket langsomt, enige om at dette var en fornuftig tilnærming.

“Så vi er alle enige?” spurte Markus og så rundt på vennene sine.

Etter litt nøling nikket de alle.

“OK,” sa Markus og tok opp telefonen. “Da ringer jeg Sara og forteller henne beslutningen vår.”

Sara var glad for å høre at de ville hjelpe, og de avtalte å møtes igjen neste dag for å gå gjennom detaljene for overvåkningsoperasjonen.

Neste ettermiddag møtte de Sara i en liten, anonym kontorbygning i utkanten av sentrum. Hun førte dem inn i et møterom hvor det var satt opp et stort kart over området hvor Viktor Larsen bodde.

“Dette er planen,” begynte Sara. “Viktor Larsen bor her,” hun pekte på et stort hus på kartet, “like ved Frognerparken. Han har en rutine hvor han går tur i parken hver ettermiddag rundt klokken fem. Det vi vil at dere skal gjøre, er å være i parken på det tidspunktet, oppføre dere som normale ungdommer som henger ut, men hold øye med ham og noter hvem han møter og snakker med.”

“Hvordan ser han ut?” spurte Sofie.

Sara viste dem et bilde av en mann i femtiårene med grått hår, briller og et velpleid utseende. “Dette er Viktor Larsen. Han er vanligvis velkledd, ofte i dress selv på fritiden.”

“Og hva gjør vi hvis han legger merke til oss?” spurte Emma bekymret.

“Bare oppfør dere normalt,” sa Sara. “Dere er bare ungdommer som tilfeldigvis er i parken. Det er ingen grunn til at han skulle mistenke dere for noe.”

“Og hvis vi ser noe mistenkelig?” spurte Jonas.

“Da rapporterer dere det til meg umiddelbart,” sa Sara. “Men ikke gjør noe på egen hånd. Dette er bare en observasjonsoppgave, forstått?”

De nikket alle.

“Bra,” sa Sara. “Vi starter i morgen. Møt meg ved inngangen til parken klokken halv fem. Jeg vil gi dere noen små, diskrete kameraer og mikrofoner, så vi kan dokumentere alt dere ser og hører.”

De avtalte detaljene for morgendagens operasjon og dro hver til sitt, alle med en blanding av spenning og nervøsitet for det som ventet.

Neste dag møttes de som avtalt ved inngangen til Frognerparken. Sara var der allerede, kledd i sivil og med en liten bag.

“Her er utstyret,” sa hun og ga dem hver en liten knapp som viste seg å være et kamera, og små ørepropper som fungerte som mikrofoner og mottakere. “Fest kameraene på jakkene deres, og ha øreproppene i ørene hele tiden. Jeg vil være i kontakt med dere kontinuerlig.”

De gjorde som hun sa og testet utstyret for å sikre at alt fungerte som det skulle.

“OK,” sa Sara. “Nå går dere inn i parken og finner et sted å ‘henge ut’ nær den stien der,” hun pekte. “Larsen pleier å gå forbi der rundt klokken fem. Bare vær naturlige, snakk sammen som dere vanligvis ville gjort, men hold øye med ham og hvem han møter.”

De nikket og gikk inn i parken, fant en benk nær stien Sara hadde pekt ut, og satte seg ned. De snakket sammen om skole, venner og andre normale tenåringsemner, men alle var på vakt og spente på å se Viktor Larsen.

Klokken fem presis så de ham komme gående langs stien – en velkledd mann som passet perfekt til bildet Sara hadde vist dem. Han gikk i et rolig tempo, tilsynelatende nytende ettermiddagsluften.

“Der er han,” hvisket Markus inn i mikrofonen.

“Jeg ser ham,” kom Saras stemme gjennom øreproppene. “Bare fortsett som dere gjør, men hold øye med ham.”

De fortsatte å snakke sammen, men alle fulgte diskret med på Larsen mens han gikk forbi dem. Han så ikke ut til å legge merke til dem i det hele tatt.

Larsen fortsatte sin tur gjennom parken, og de fem vennene ble sittende på benken, usikre på om de skulle følge etter ham eller bli hvor de var.

“Skal vi følge etter ham?” spurte Jonas lavt inn i mikrofonen.

“Nei, bli hvor dere er,” svarte Sara. “Vi har andre agenter som følger ham. Deres oppgave er å observere fra denne posisjonen.”

De ble sittende, og etter omtrent tjue minutter så de Larsen komme tilbake langs en annen sti. Men denne gangen var han ikke alene. Han gikk sammen med en annen mann – en yngre mann med mørkt hår og en lærjakke.

“Han er sammen med noen nå,” rapporterte Markus.

“Ja, jeg ser det,” svarte Sara. “Kan dere få et godt bilde av den andre mannen?”

Markus justerte diskret kameraknappen for å sikre at den fanget opp begge mennene da de gikk forbi.

De to mennene stoppet ikke langt fra benken hvor ungdommene satt, og begynte å snakke sammen lavt. De kunne ikke høre hva som ble sagt, men det var tydelig at samtalen var intens og alvorlig.

“De snakker sammen like ved oss,” hvisket Markus. “Men vi kan ikke høre hva de sier.”

“Det er greit,” sa Sara. “Bare fortsett å filme dem. Vi kan kanskje lese på leppene deres senere.”

Etter noen minutter med samtale, så de Larsen gi den yngre mannen noe – en liten pakke som raskt ble puttet i lommen.

“Han ga ham noe,” rapporterte Jonas spent. “En liten pakke.”

“Utmerket observasjon,” sa Sara. “Dette kan være viktig.”

De to mennene skilte lag kort tid etter, og Larsen fortsatte sin tur gjennom parken mens den yngre mannen gikk raskt i motsatt retning.

“Skal vi følge etter den yngre mannen?” spurte Jonas ivrig.

“Nei,” sa Sara bestemt. “Bli hvor dere er. Vi har agenter som følger ham.”

De fortsatte å sitte på benken en stund til, men Larsen kom ikke tilbake den veien. Etter omtrent en time ga Sara dem beskjed om at operasjonen var over for dagen, og at de kunne dra hjem.

De møtte henne ved utgangen av parken, hvor hun tok tilbake utstyret og takket dem for hjelpen.

“Dere gjorde en utmerket jobb,” sa hun. “Spesielt observasjonen av overleveringen. Dette kan være verdifullt bevis.”

“Hva var i pakken, tror du?” spurte Jonas.

“Det vet vi ikke ennå,” sa Sara. “Men vi vil finne det ut. Den yngre mannen er nå under overvåkning.”

“Vil du at vi skal gjøre dette igjen i morgen?” spurte Markus.

Sara tenkte seg om et øyeblikk. “Ja, hvis dere er villige. Men vi må være forsiktige. Hvis Larsen ser de samme ungdommene i parken hver dag på samme tid, kan han bli mistenksom.”

“Vi kan kle oss annerledes,” foreslo Emma. “Og kanskje sitte på forskjellige steder i parken.”

“God idé,” nikket Sara. “La oss gjøre det slik. Møt meg her samme tid i morgen, men ta med forskjellige klær å skifte til.”

De avtalte detaljene for neste dags operasjon og dro hjem, alle med en følelse av spenning og viktighet. De var igjen en del av noe stort og betydningsfullt, og det føltes bra.

Men ingen av dem la merke til den mørke bilen som sto parkert et stykke unna, eller mannen inne i den som observerte dem nøye gjennom et kamera med telelinse.

Kapittel 16: Nattevakt

Neste dag møttes de igjen ved inngangen til parken, alle kledd annerledes enn dagen før som avtalt. Sara var der allerede og ga dem det samme utstyret – kameraknapper og ørepropper.

“I dag vil vi at dere skal sitte på forskjellige steder i parken,” forklarte hun. “Markus og Jonas, dere tar benken ved dammen. Emma og Sofie, dere tar lekeplassen. Lukas, du kan sitte ved kafeen. På den måten dekker vi et større område, og det er mindre sannsynlig at Larsen legger merke til dere.”

De nikket og gikk inn i parken, hver gruppe til sitt tildelte område. Markus og Jonas fant benken ved dammen og satte seg ned, tilsynelatende opptatt med å mate endene mens de i virkeligheten holdt øye med stien hvor Larsen vanligvis gikk.

“Tror du vi ser noe interessant i dag?” hvisket Jonas.

“Kanskje,” svarte Markus. “Men husk hva Sara sa – vi er bare her for å observere. Ikke gjør noe på egen hånd.”

Jonas nikket, men Markus kunne se spenningen i øynene hans. Jonas hadde alltid vært den mest eventyrlystne av dem, den som var mest ivrig etter action og spenning.

Klokken fem kom Larsen gående langs stien, akkurat som dagen før. Han var igjen velkledd, denne gangen i en mørk dress med en lys skjorte, og gikk i samme rolige tempo.

“Der er han,” hvisket Markus inn i mikrofonen.

“Jeg ser ham,” svarte Sara. “Fortsett å observere.”

Larsen gikk forbi dem uten å kaste et blikk i deres retning. Han fortsatte sin tur gjennom parken, og forsvant snart ut av syne.

“Skal vi følge etter ham?” spurte Jonas ivrig.

“Nei,” kom Saras stemme bestemt gjennom øreproppene. “Bli hvor dere er. Vi har agenter som følger ham.”

De ble sittende på benken, fortsatte å mate endene og snakke sammen for å opprettholde fasaden. Etter omtrent tjue minutter så de Larsen komme tilbake, igjen i følge med noen – denne gangen en eldre mann med hvitt hår og en elegant frakk.

“Larsen er tilbake,” rapporterte Markus. “Han er sammen med en eldre mann med hvitt hår.”

“Det er Hagen,” kom Saras stemme, med en tone av spenning. “En av hovedmistenkte i nettverket. Dette er en viktig observasjon.”

De to mennene stoppet ikke langt fra dammen og begynte å snakke sammen. Denne gangen kunne Markus og Jonas høre bruddstykker av samtalen.

“…leveransen kommer neste uke…” hørte de Larsen si.

“…sikker på at alt er klart?” svarte den eldre mannen – Hagen.

“…alt er arrangert. Berg har sørget for at politiet…”

Resten av setningen druknet i lyden av noen barn som løp forbi, lekende og ropende.

“Hørte dere det?” hvisket Markus opprømt inn i mikrofonen.

“Ja,” svarte Sara. “Dette er verdifull informasjon. Fortsett å lytte.”

De to mennene fortsatte å snakke, men hadde senket stemmene og flyttet seg litt lenger unna, så Markus og Jonas kunne ikke høre mer. Etter noen minutter skilte de lag, og Larsen fortsatte sin tur mens Hagen gikk mot utgangen av parken.

“De har skilt lag,” rapporterte Markus. “Hagen går mot utgangen.”

“Mottatt,” svarte Sara. “Vi har agenter som følger begge. Dere har gjort en utmerket jobb. Fortsett å observere litt til, og så kan dere avslutte for dagen.”

De ble sittende på benken en stund til, men så ikke mer til Larsen eller Hagen. Etter omtrent en time ga Sara dem beskjed om at operasjonen var over for dagen, og at de kunne møte henne ved utgangen.

Da de møttes igjen, så Sara opprømt ut. “Dette var en viktig observasjon,” sa hun. “Hagen er en av de øverste lederne i nettverket, og dette er første gang vi har sett ham møte Larsen direkte. Og informasjonen om leveransen neste uke er uvurderlig.”

“Hvem er Berg?” spurte Markus, som husket navnet fra samtalen de hadde overhørt.

Sara nølte et øyeblikk før hun svarte. “Berg er politimesteren i distriktet,” sa hun lavt. “Vi har lenge mistenkt at det er korrupsjon innen politiet som har hjulpet smuglernettverket, men dette er første gang vi har hørt noe konkret som knytter Berg til saken.”

De fem vennene utvekslet sjokkerte blikk. En korrupt politimester? Dette var større og mer alvorlig enn de hadde forestilt seg.

“Dette er ekstremt sensitiv informasjon,” fortsatte Sara alvorlig. “Dere kan ikke snakke om dette med noen, forstått? Ikke engang foreldrene deres. Hvis Berg får vite at vi mistenker ham, kan hele operasjonen være i fare.”

De nikket alle, plutselig veldig bevisste på alvoret i situasjonen de var involvert i.

“Vil du at vi skal fortsette overvåkningen i morgen?” spurte Markus.

Sara tenkte seg om et øyeblikk. “Ja, men vi må være enda mer forsiktige nå. Hvis Larsen eller Hagen mistenker at de er under overvåkning, kan de endre planene sine. Og hvis Berg er involvert, har de potensielt tilgang til politiinformasjon.”

De avtalte å møtes igjen neste dag, med nye instruksjoner og enda mer diskresjon. Sara understreket viktigheten av å opptre helt normalt og ikke vekke mistanke.

Da de skilte lag og dro hjem, følte Markus en blanding av spenning og bekymring. Dette var blitt mer alvorlig enn han hadde forventet. En ting var å hjelpe til med å ta narkotikasmuglere, men korrupsjon innen politiet? Det var på et helt annet nivå.

Han bestemte seg for å ikke si noe til moren når han kom hjem. Sara hadde vært veldig klar på at dette var sensitiv informasjon som ikke kunne deles med noen. Men det føltes ikke bra å holde hemmeligheter for moren, spesielt ikke etter alt de hadde vært gjennom sammen under Geilo-saken.

Da han kom hjem, fant han Anne i kjøkkenet i ferd med å lage middag.

“Hei, hvordan var dagen din?” spurte hun med et smil.

“Fin,” svarte Markus, og prøvde å høres normal ut. “Bare hengt med vennene mine i parken.”

“Det høres hyggelig ut,” nikket Anne. “Middag er snart klar.”

Under middagen prøvde Markus å oppføre seg normalt, snakke om skole og andre hverdagslige ting. Men han kunne ikke unngå å tenke på det han hadde hørt i parken, og hva det betydde.

Etter middagen, da han satt på rommet sitt og prøvde å gjøre lekser, fikk han en melding fra Jonas: “Har du tenkt på hva vi hørte i dag? Dette er stort!”

Markus svarte: “Ja, men husk hva Sara sa. Vi kan ikke snakke om dette med noen.”

“Jeg vet,” kom svaret fra Jonas. “Men er det ikke utrolig? Vi er midt i en stor politietterforskning!”

Markus smilte litt for seg selv. Jonas’ entusiasme var smittende, selv i en potensielt farlig situasjon som denne.

Neste dag møttes de igjen ved parken, men denne gangen var Sara ikke alene. Med henne var en annen kvinne – høy, med kort mørkt hår og et alvorlig ansiktsuttrykk.

“Dette er etterforskningsleder Hansen fra Kripos,” presenterte Sara. “Hun leder etterforskningen av smuglernettverket.”

Hansen nikket til dem. “Sara har fortalt meg om deres hjelp så langt. Jeg må si jeg er imponert over deres mot og observasjonsevner.”

“Takk,” sa Markus, litt overveldet av å møte en høytstående Kripos-etterforsker.

“Men jeg må også understreke alvoret i situasjonen,” fortsatte Hansen. “Basert på informasjonen dere samlet i går, har vi grunn til å tro at nettverket planlegger en stor leveranse neste uke. Og hvis politimester Berg virkelig er involvert, er dette en ekstremt sensitiv og potensielt farlig situasjon.”

De nikket alle alvorlig.

“Vi har besluttet å intensivere overvåkningen,” sa Sara. “Men det betyr også økt risiko. Så i dag vil vi at dere skal være ekstra forsiktige. Hvis noe føles feil eller farlig, trekker dere dere umiddelbart ut. Forstått?”

De nikket igjen.

“Bra,” sa Hansen. “Nå, her er planen for i dag…”

Hun forklarte at de ville fortsette med samme oppsett som dagen før – spredt rundt i parken for å dekke et større område. Men denne gangen ville det være flere undercover-agenter i nærheten for å sikre deres trygghet.

De gikk inn i parken og tok sine posisjoner. Markus og Jonas var igjen ved dammen, mens de andre var på sine tildelte steder. De ventet spent på at Larsen skulle dukke opp.

Men klokken fem kom og gikk, og det var ingen tegn til Larsen.

“Noe er annerledes i dag,” hvisket Markus inn i mikrofonen. “Larsen er ikke her til vanlig tid.”

“Fortsett å vente og observer,” svarte Sara. “Kanskje han er forsinket.”

De ventet en time til, men Larsen dukket ikke opp. Det var uvanlig, gitt hans tilsynelatende faste rutine.

“Kanskje han mistenker at han er under overvåkning?” foreslo Jonas lavt.

“Mulig,” svarte Sara gjennom øreproppen. “Vi avslutter operasjonen for i dag. Møt oss ved utgangen.”

De møttes alle ved utgangen, hvor Sara og Hansen ventet med alvorlige ansiktsuttrykk.

“Dette er bekymringsfullt,” sa Hansen. “Larsen har ikke brutt rutinen sin på uker, ifølge våre observasjoner. At han plutselig ikke dukker opp i dag…”

“Tror du han vet at han er under overvåkning?” spurte Emma.

“Det er en mulighet vi må vurdere,” nikket Hansen. “Spesielt med tanke på Berg’s potensielle involvering. Han kan ha tilgang til informasjon om våre operasjoner.”

“Hva gjør vi nå?” spurte Markus.

“Vi må revurdere strategien vår,” sa Sara. “For deres sikkerhet, tror jeg det er best at dere trekker dere ut av operasjonen for nå.”

“Men vi vil hjelpe,” protesterte Jonas.

“Jeg forstår det,” sa Hansen. “Og deres hjelp har vært uvurderlig så langt. Men situasjonen har blitt mer komplisert og potensielt farligere. Vi kan ikke risikere deres sikkerhet.”

De så alle skuffet ut, men forsto alvoret i situasjonen.

“Vi vil holde dere oppdatert om utviklingen,” lovte Sara. “Men for nå, gå hjem og oppfør dere normalt. Ikke gjør noe som kan vekke mistanke.”

De nikket motvillig og begynte å gå hver til sitt. Men da Markus var på vei hjem, kunne han ikke riste av seg følelsen av at noe var galt. Hvorfor hadde Larsen plutselig endret rutinen sin? Og hvis Berg virkelig var korrupt, hva betydde det for deres sikkerhet?

Han var så fordypet i disse tankene at han ikke la merke til den mørke bilen som fulgte etter ham på avstand, helt til han nådde hjemmet sitt.

Kapittel 17: Flukt i mørket

Markus våknet midt på natten av en lyd – en svak banking på soveromsdøren hans. Han satte seg opp i sengen, forvirret og litt redd.

“Markus,” hørte han morens stemme, lav og intens. “Våkn opp. Vi må dra. Nå.”

Han skyndte seg ut av sengen og åpnet døren. Anne sto der, fullt påkledd og med et alvorlig uttrykk i ansiktet.

“Hva skjer?” spurte han forvirret.

“Ingen tid til å forklare nå,” sa hun raskt. “Pakk det mest nødvendige i en liten bag. Vi må dra med en gang.”

Markus gjorde som hun sa, fortsatt forvirret men forstående at noe alvorlig måtte ha skjedd. Han pakket raskt noen klær, telefonen sin og laderen, og noen andre nødvendigheter i en ryggsekk.

Da han kom ut i stua, så han at Anne også hadde pakket en liten bag. Hun sto ved vinduet og kikket forsiktig ut, tydelig på vakt.

“Mamma, hva skjer?” spurte Markus igjen, nå virkelig bekymret.

Anne snudde seg mot ham, ansiktet alvorlig. “Sara ringte for en time siden. De har grunn til å tro at Berg og smuglernettverket vet om deres involvering i etterforskningen. Vi er ikke trygge her lenger.”

Markus følte en kald frykt gripe tak i ham. “Hva med de andre? Emma, Jonas, Sofie, Lukas?”

“Sara kontakter dem også,” forsikret Anne ham. “De vil bli tatt hånd om. Men nå må vi dra. Sara sender noen for å hente oss om fem minutter.”

De ventet i stillhet, begge spente og på vakt. Markus kunne ikke tro at dette skjedde igjen – at de nok en gang var i fare på grunn av smuglernettverket. Det føltes som om Geilo-saken aldri virkelig hadde tatt slutt, bare endret form.

Endelig hørte de en bil stoppe utenfor, og Anne kikket forsiktig ut av vinduet.

“Det er dem,” sa hun lettet. “Kom, raskt nå.”

De skyndte seg ut av leiligheten og ned trappene. Utenfor ventet en anonym svart bil med mørke vinduer. Døren åpnet seg, og de så Sara sitte inne i bilen.

“Raskt, kom inn,” sa hun.

De hoppet inn i bilen, som umiddelbart satte i gang og kjørte av gårde.

“Hva skjer?” spurte Markus så fort de var i bevegelse. “Hvordan vet de om oss?”

“Vi er ikke sikre,” sa Sara alvorlig. “Men i ettermiddag oppdaget vi at noen hadde hacket seg inn i vårt interne system og fått tilgang til informasjon om operasjonen. Og for noen timer siden fikk vi rapporter om mistenkelig aktivitet rundt hjemmene til alle som var involvert i overvåkningen av Larsen.”

“Inkludert oss,” sa Anne stille.

“Ja,” nikket Sara. “Vi tror Berg brukte sin posisjon til å få tilgang til informasjon om etterforskningen, og nå prøver de å eliminere alle potensielle vitner.”

“Eliminere?” gjentok Markus, med en klump i halsen. “Mener du…”

“Vi vet ikke nøyaktig hva deres intensjoner er,” sa Sara raskt. “Men vi tar ingen sjanser. Alle involverte blir nå flyttet til sikre lokasjoner.”

“Hvor tar du oss?” spurte Anne.

“Til en trygg hytte utenfor byen,” svarte Sara. “Dere vil være der med politibeskyttelse til vi har arrestert Berg og de andre involverte.”

“Hva med de andre?” spurte Markus bekymret. “Mine venner?”

“De blir også hentet og tatt til sikre lokasjoner,” forsikret Sara ham. “Forskjellige steder for å spre risikoen.”

Markus nikket, litt beroliget men fortsatt bekymret for vennene sine. Han tok opp telefonen for å sende dem en melding, men Sara stoppet ham.

“Ingen telefoner,” sa hun bestemt. “De kan spores. Vi har samlet inn alle telefonene til dine venner også. Dere får dem tilbake når dette er over.”

Motvillig ga Markus fra seg telefonen sin. Det føltes merkelig å være uten den, spesielt i en krisesituasjon som denne.

De kjørte i flere timer, ut av byen og inn i skogkledde områder. Markus hadde mistet all følelse av retning, og visste ikke lenger hvor de var. Endelig svingte de inn på en liten grusvei som førte dypere inn i skogen.

“Vi er nesten framme,” sa Sara. “Hytta ligger isolert, med bare én tilførselsvei. Det gjør den lett å forsvare, og vanskelig for noen å nærme seg uten å bli oppdaget.”

De kjørte videre i noen minutter før de kom til en liten lysning hvor en koselig tømmerhytte lå. Det var en enkel, rustikk hytte, men den så solid og trygg ut.

“Her er vi,” sa Sara da bilen stoppet. “Deres hjem for de neste dagene.”

De gikk inn i hytta, som viste seg å være enkel men komfortabel innvendig. Det var et kombinert kjøkken og stue, to små soverom, og et bad. Alt var rent og velholdt, om enn litt spartansk.

“Det er mat i kjøleskapet og skapene,” forklarte Sara. “Og det er en generator for strøm, selv om vi prøver å bruke den minimalt for ikke å tiltrekke oppmerksomhet. Det er også ved til peisen for varme.”

“Hvor lenge må vi bli her?” spurte Anne.

“Så lenge som nødvendig,” svarte Sara. “Forhåpentligvis bare noen dager. Vi er i ferd med å samle nok bevis til å arrestere Berg og de andre involverte. Når de er tatt, vil dere være trygge igjen.”

“Og du?” spurte Markus. “Blir du her med oss?”

Sara ristet på hodet. “Jeg må tilbake for å hjelpe til med etterforskningen. Men det vil være to betjenter her hele tiden for å beskytte dere.” Hun pekte ut av vinduet hvor de kunne se to uniformerte politibetjenter som patruljerte området rundt hytta.

“Er de til å stole på?” spurte Anne bekymret. “Med tanke på Berg…”

“De er fra Kripos, ikke det lokale politiet,” forsikret Sara henne. “Og de er personlig utvalgt av etterforskningsleder Hansen. Vi stoler på dem.”

Det var litt betryggende, men Markus kunne fortsatt ikke riste av seg følelsen av uro. Hele situasjonen føltes uvirkelig – å bli vekket midt på natten, flyktet fra hjemmet deres, gjemt bort i en hytte i skogen…

“Jeg må dra nå,” sa Sara og så på klokken. “Men jeg vil holde kontakt via radioen.” Hun pekte på en walkie-talkie på bordet. “Ingen mobiltelefoner eller internett her, for å unngå sporing. Men radioen er sikker.”

Hun ga dem noen siste instruksjoner – om å holde seg inne, være stille, følge betjentenes anvisninger – før hun dro, etterlot dem alene i den lille hytta med bare de to betjentene utenfor som beskyttelse.

“Vel,” sa Anne etter at Sara hadde dratt, “vi bør prøve å få litt søvn. Det har vært en lang natt.”

Markus nikket, selv om han tvilte på at han ville få sove. Hans tanker var for opprørte, bekymringene for mange. Men han gikk likevel til det lille soverommet som skulle være hans, la seg på sengen, og prøvde å slappe av.

Overraskende nok må han ha sovnet, for neste gang han åpnet øynene, strømmet sollys inn gjennom det lille vinduet. Han satte seg opp, desorientert et øyeblikk før han husket hvor han var og hvorfor.

Han gikk ut i stua hvor han fant Anne sittende ved bordet med en kopp kaffe, i samtale med en av politibetjentene.

“God morgen,” sa Anne da hun så ham. “Dette er betjent Trond. Han og hans kollega, betjent Lars, er her for å passe på oss.”

Trond, en kraftig bygget mann med et vennlig ansikt, nikket til Markus. “God morgen. Har du sovet godt?”

“Ja, takk,” svarte Markus, selv om det ikke var helt sant. Han hadde sovet, men urolig, med drømmer fulle av mørke biler og truende skikkelser.

“Det er frokost hvis du er sulten,” sa Anne og pekte på kjøkkenbenken hvor det sto brød, pålegg og juice.

Markus forsynte seg og satte seg ned ved bordet. “Har det vært noen nyheter?” spurte han.

Trond ristet på hodet. “Ikke ennå. Men det er et godt tegn. Det betyr at ingen har funnet oss.”

De tilbrakte dagen i hytta, prøvde å få tiden til å gå med samtaler, kortspill som de fant i en skuff, og lesing av de få bøkene som var der. Det var kjedelig, men også merkelig fredfullt – som om de var i en boble, beskyttet fra farene i verden utenfor.

Sent på ettermiddagen knitret radioen til liv, og de hørte Saras stemme: “Trond, Lars, rapport.”

Lars, den andre betjenten som hadde vært ute på patrulje, kom raskt inn og tok opp radioen. “Alt rolig her,” rapporterte han. “Ingen tegn til aktivitet.”

“Bra,” svarte Sara. “Vi har gjort fremskritt her. Vi har sikret bevis som knytter Berg direkte til smuglernettverket, og en arrestordre er under utstedelse. Dette kan snart være over.”

Det var oppmuntrende nyheter, og stemningen i hytta lettet litt. Kanskje ville de være hjemme igjen snart, tilbake til deres normale liv.

Men da natten falt på, og mørket omsluttet den lille hytta i skogen, kunne Markus ikke unngå å føle seg sårbar igjen. Han sto ved vinduet og stirret ut i mørket, og lurte på hva som skjulte seg der ute.

“Du burde komme bort fra vinduet,” sa Trond mildt. “Bare for å være sikker.”

Markus nikket og trakk seg tilbake, satte seg i stedet ved peisen hvor en liten ild knitret hyggelig.

“Tror du virkelig vi er trygge her?” spurte han Trond lavt, så Anne, som var på kjøkkenet og laget te, ikke skulle høre.

Trond så alvorlig på ham et øyeblikk før han svarte. “Ja, jeg tror det. Denne hytta er godt gjemt, og bare en håndfull mennesker vet om den. Og Lars og jeg er her for å beskytte dere.”

Det var betryggende, men Markus kunne fortsatt ikke riste av seg følelsen av at noe var galt. Kanskje var det bare paranoia etter alt som hadde skjedd, eller kanskje var det noe mer – en sjette sans som advarte ham om fare.

Senere den kvelden, da Anne hadde gått til sengs og Markus satt alene ved peisen, kom Lars inn fra sin patrulje utenfor.

“Alt rolig?” spurte Trond, som satt ved bordet og rengjorde pistolen sin.

“Ja,” nikket Lars. “Ingen tegn til aktivitet. Men…” Han nølte et øyeblikk. “Jeg trodde jeg hørte noe tidligere. Sannsynligvis bare et dyr i skogen.”

“Hva slags lyd?” spurte Trond, plutselig oppmerksom.

“Som en kvist som knakk,” sa Lars. “Men det var langt borte, og jeg så ingenting da jeg sjekket.”

Trond så bekymret ut et øyeblikk, men nikket så. “Sannsynligvis bare et dyr, som du sier. Men vi holder ekstra utkikk i natt.”

Markus følte en kald frykt krype opp langs ryggraden. Var det virkelig bare et dyr i skogen? Eller var det noen som hadde funnet dem?

Han gikk til sengs kort tid etter, men kunne ikke sove. Han lå våken og lyttet til lydene av hytta – knitringen fra den døende ilden i peisen, de lave stemmene til Trond og Lars som snakket sammen, vinden som rusket i trærne utenfor.

Og så hørte han det – en lyd som ikke passet inn. En svak, metallisk klikking, som av en dør som ble forsiktig åpnet.

Han satte seg opp i sengen, hjertet hamrende. Var det innbilning? Eller var det virkelig noen der ute?

Han krøp stille ut av sengen og til døren, åpnet den forsiktig på gløtt. Han kunne se inn i stua hvor Trond satt ved bordet, fortsatt våken og på vakt. Lars var ikke å se – sannsynligvis ute på patrulje igjen.

Markus var i ferd med å gå tilbake til sengen, beroliget av Tronds tilstedeværelse, da han hørte en ny lyd – et dempet smell, som av et skudd med lyddemper.

Trond hørte det også, for han var umiddelbart på føttene, pistolen i hånden. “Lars?” ropte han lavt. “Er det deg?”

Ingen svarte.

Trond beveget seg raskt til vinduet og kikket forsiktig ut. Hva han så fikk ham til å blekne. “Helvete,” mumlet han, og snudde seg raskt. Han så Markus i døråpningen og vinket ham over. “Vekk moren din,” hvisket han intenst. “Vi må dra. Nå.”

Markus skyndte seg til morens rom og vekket henne. “Vi må dra,” hvisket han. “Nå. Trond sier det.”

Anne var umiddelbart våken og på føttene, trakk raskt på seg klær og sko. De gikk sammen ut i stua hvor Trond ventet, fortsatt med pistolen i hånden.

“Hva skjer?” hvisket Anne.

“Lars svarer ikke, og jeg så bevegelse i skogen,” sa Trond lavt. “Vi kan ikke ta noen sjanser. Vi må komme oss bort herfra.”

“Hvor er bilen?” spurte Markus.

“For nær hytta,” sa Trond og ristet på hodet. “Hvis det er noen der ute, vil de overvåke den. Vi må gå til fots, gjennom skogen.”

“Gjennom skogen?” gjentok Anne, med et anstrøk av panikk i stemmen. “I mørket?”

“Det er vår beste sjanse,” insisterte Trond. “Jeg kjenner området. Det er en annen hytte omtrent fem kilometer herfra. Vi kan gjemme oss der og kontakte Sara.”

De hadde ikke noe valg. Raskt samlet de det mest nødvendige – varme klær, vann, litt mat – og gjorde seg klare til å dra.

“Vi går ut bakdøren,” hvisket Trond. “Stille nå. Følg meg tett, og stopp når jeg stopper.”

De nikket og fulgte ham til bakdøren. Trond åpnet den forsiktig, lyttet intenst et øyeblikk, og vinket dem så ut.

Utenfor var det mørkt, med bare et svakt månelys som filtrerte gjennom trærne. De beveget seg raskt men stille bort fra hytta, inn i den tette skogen. Trond ledet an, pistolen klar, mens Markus og Anne fulgte tett bak.

De hadde gått kanskje hundre meter da de hørte det – stemmer og lysstråler fra lommelykter tilbake ved hytta.

“De er her,” hvisket Trond. “Raskere nå, men fortsatt stille.”

De økte tempoet, beveget seg så raskt de kunne gjennom den mørke skogen. Det var vanskelig å se hvor de gikk, og flere ganger snublet de over røtter eller grener, men de fortsatte fremover, drevet av frykten for hva som var bak dem.

Etter det som føltes som en evighet, men sannsynligvis bare var tjue minutter, stoppet Trond og lyttet. De kunne fortsatt høre stemmer og se lysstråler i det fjerne, men de var lenger unna nå.

“De leter etter oss,” hvisket Trond. “Men de vet ikke hvilken retning vi dro i. Vi har et forsprang, men vi må fortsette å bevege oss.”

De fortsatte gjennom skogen, nå i et litt roligere tempo men fortsatt på vakt. Markus’ hjerte hamret i brystet, og han kunne føle adrenalinet pumpe gjennom årene. Dette var ikke som i Geilo, hvor faren hadde føltes mer abstrakt, mer fjern. Dette var umiddelbart og reelt – de ble jaktet på, og deres liv var i fare.

Etter omtrent en time med vandring stoppet Trond igjen og lyttet. Denne gangen var det ingen lyder eller lys å se bak dem.

“Jeg tror vi har ristet dem av oss for nå,” sa han lavt. “Men vi må fortsette. Vi er fortsatt ikke trygge.”

De fortsatte å gå, nå mer fokusert på å navigere gjennom den mørke skogen enn på å være stille. Trond ledet dem sikkert, tydelig kjent med området selv i mørket.

Endelig, etter det som føltes som flere timer, så de konturene av en annen hytte foran seg – mindre enn den første, mer som en jaktbu enn en ordentlig hytte.

“Her er vi,” sa Trond. “Dette er en gammel jaktbu som Kripos bruker av og til. Den er ikke på noen offisielle registre, så de burde ikke kunne finne oss her.”

De gikk inn i den lille hytta, som bare besto av ett rom med en vedovn, et bord, noen stoler, og to køyesenger. Det var enkelt og spartansk, men det føltes som et palass etter timene i den mørke skogen.

Trond låste døren og satte en stol under dørhåndtaket for ekstra sikkerhet. Så tok han fram en annen radio fra en skuff – eldre og mer primitiv enn den de hadde hatt i den første hytta, men fortsatt funksjonell.

“Sara, dette er Trond,” sa han inn i radioen. “Kan du høre meg? Over.”

Det var bare statisk støy som svar.

“Sara, dette er Trond,” gjentok han. “Vi har måttet evakuere hytta. Lars er savnet, antatt død. Vi er i jaktbu B. Trenger umiddelbar assistanse. Over.”

Fortsatt bare statisk støy.

“Rekker den ikke så langt?” spurte Anne bekymret.

“Den burde det,” sa Trond og rynket pannen. “Men det kan være interferens, eller…” Han stoppet, et mørkt uttrykk i ansiktet.

“Eller hva?” presset Markus.

“Eller noen blokkerer signalet,” sa Trond lavt. “Hvis de har avansert utstyr, kan de jamme radiokommunikasjon i området.”

Det var en skremmende tanke – at de var så isolerte, så avskåret fra hjelp.

“Hva gjør vi nå?” spurte Anne, stemmen stabil til tross for situasjonen.

“Vi venter til daggry,” sa Trond etter et øyeblikks tenkning. “Så tar jeg meg ut og prøver å finne et sted hvor radioen virker, eller en telefon. Dere to blir her, hvor det er trygt.”

“Er det trygt her?” spurte Markus tvilende.

“Tryggere enn der ute,” sa Trond bestemt. “Denne hytta er godt gjemt, og som jeg sa, den er ikke på noen offisielle registre. Bare noen få i Kripos vet om den.”

De satte seg ned for å vente, alle tre spente og på vakt. Trond holdt pistolen klar, øynene festet på døren og det lille vinduet. Anne satt nær Markus, en beskyttende arm rundt skuldrene hans.

“Det kommer til å gå bra,” hvisket hun til ham, men han kunne høre usikkerheten i stemmen hennes.

De ventet i stillhet, lyttet til lydene av skogen utenfor – vinden i trærne, en ugle som hoiet i det fjerne, små dyr som ruslet i undervegetasjonen.

Og så, en lyd som ikke hørte hjemme – en kvist som knakk, som om noen tråkket på den.

Trond var umiddelbart på føttene, pistolen rettet mot døren. “Bak meg,” hvisket han til Markus og Anne, som raskt beveget seg til den fjerneste kroken av hytta.

De ventet, spente og redde, mens lydene utenfor fortsatte – flere kvister som knakk, lyden av fottrinn som nærmet seg hytta.

Og så, stillhet. En lang, spent stillhet hvor ingen av dem våget å puste.

Plutselig brøt stillheten med et voldsomt brak da døren ble sparket inn. Trond reagerte umiddelbart, avfyrte to skudd mot den mørke skikkelsen i døråpningen. Men flere skikkelser dukket opp bak den første, og Markus hørte det dempede smellet av skudd med lyddemper.

Trond falt bakover, truffet i brystet. Anne skrek og trakk Markus tettere inntil seg, som om hun kunne beskytte ham med kroppen sin.

Markus stirret i sjokk på de mørkkledde skikkelsene som nå fylte den lille hytta. En av dem trådte fram – en høy, slank mann med et kaldt ansikt. Han så på dem med et uttrykksløst blikk.

“Markus og Anne Olsen,” sa han, stemmen like kald som ansiktet. “Dere har forårsaket oss mye trøbbel.”

“Hvem er du?” krevde Anne å få vite, stemmen skjelvende men modig.

“Det spiller ingen rolle,” sa mannen. “Det som spiller en rolle er at dere vet ting dere ikke burde vite. Og det kan vi ikke tillate.”

Han hevet pistolen sin, siktet på dem, og Markus lukket øynene, sikker på at dette var slutten.

Men så hørte han en ny lyd – høye stemmer utenfor, ropende kommandoer, lyden av flere biler som nærmet seg.

Mannen snudde seg brått, et uttrykk av overraskelse og sinne i ansiktet. “Hva i helvete…” begynte han.

Og så var hytta plutselig full av nye skikkelser – uniformerte politibetjenter med våpen trukket, ropende kommandoer til de mørkkledde mennene om å legge ned våpnene.

Det var kaos i noen sekunder – roping, bevegelse, trusselen om vold hengende i luften. Men så, like plutselig som det hadde begynt, var det over. De mørkkledde mennene var på bakken, i håndjern, og uniformerte betjenter sikret området.

Og der, i døråpningen, sto Sara, med et uttrykk av intens lettelse da hun så Markus og Anne i live.

“Dere er trygge nå,” sa hun og skyndte seg bort til dem. “Det er over.”

Markus kunne knapt tro det. For bare sekunder siden hadde han vært sikker på at de skulle dø. Og nå var de reddet, omgitt av politi, trygge.

“Hvordan fant du oss?” spurte Anne, stemmen skjelvende av sjokk og lettelse.

“Tronds radio,” forklarte Sara. “Den sendte fortsatt, selv om dere ikke kunne høre oss. Vi triangulerte signalet og sendte inn et team så fort vi kunne.”

Hun så bort på Trond, som nå ble tatt hånd om av ambulansepersonell som hadde ankommet. “Vil han klare seg?” spurte hun bekymret.

“Det ser slik ut,” nikket en av ambulansearbeiderne. “Skuddsikker vest. Han har noen brukne ribben og er i sjokk, men han vil overleve.”

Sara nikket lettet, og vendte seg så tilbake til Markus og Anne. “Kom, la oss få dere ut herfra. Dere er trygge nå, jeg lover.”

De ble ført ut av hytta og til ventende biler. Markus så seg tilbake en siste gang på den lille hytta som nesten hadde blitt deres grav, og følte en intens takknemlighet for at de hadde overlevd.

I bilen på vei tilbake til sivilisasjonen forklarte Sara hva som hadde skjedd.

“Vi arresterte Berg i kveld,” sa hun. “Han brøt sammen under avhør og tilsto alt – hans involvering i smuglernettverket, hvordan han hadde brukt sin posisjon til å beskytte dem, og ja, hvordan han hadde lekket informasjon om vår etterforskning til dem.”

“Og Larsen? Hagen?” spurte Markus.

“Larsen ble arrestert for noen timer siden,” sa Sara. “Men Hagen er fortsatt på frifot. Han er hovedmålet vårt nå.”

“Var det Hagens menn som angrep oss?” spurte Anne.

Sara nikket alvorlig. “Ja, vi tror det. Hagen er desperat nå, med nettverket hans som faller fra hverandre. Han prøver å eliminere alle vitner og beviser.”

“Hva skjer nå?” spurte Markus.

“Nå tar vi dere til et trygt sted,” sa Sara. “Et sted hvor Hagen og hans menn ikke kan finne dere. Og så fortsetter vi jakten på ham.”

“Og de andre?” spurte Markus bekymret. “Mine venner?”

“De er alle trygge,” forsikret Sara ham. “Vi fikk dem alle ut i tide, før Hagens menn kunne nå dem.”

Det var en enorm lettelse å høre. Markus lente seg tilbake i setet, plutselig utmattet etter nattens hendelser. De var i live, de var trygge, og deres venner var også trygge. For nå, var det alt som betydde noe.

Men han visste at det ikke var over ennå. Ikke så lenge Hagen fortsatt var der ute, fri og desperat. Og han kunne ikke unngå å lure på hva som ville skje neste – hvor langt Hagen ville gå for å beskytte seg selv, og hva det ville bety for dem alle.

Kapittel 18: Betroelse til Ida

De ble kjørt til et hotell i utkanten av Oslo, et anonymt sted hvor de kunne være trygge mens jakten på Hagen fortsatte. Hotellet var delvis tømt for andre gjester, med bare noen få rom i bruk, og det var politibetjenter stasjonert i lobbyen og korridorene.

Markus og Anne fikk et rom på tredje etasje med utsikt over en stille parkeringsplass og noen trær. Det var et enkelt, funksjonelt rom – to senger, et lite bord med stoler, et TV-apparat – men etter nattens hendelser føltes det som luksus.

“Prøv å få litt søvn,” sa Sara da hun forlot dem. “Det er betjenter rett utenfor døren hele tiden. Dere er trygge her.”

Men søvn var vanskelig å finne. Markus lå våken lenge, tankene hans fulle av bildene fra natten – den mørke skogen, de mørkkledde mennene, Trond som falt, pistolen rettet mot dem…

Han må ha sovnet til slutt, for han våknet med et rykk da det banket på døren. Anne, som allerede var oppe og satt ved bordet med en kopp kaffe, gikk for å åpne.

Det var Sara, som så sliten ut men også bestemt. “God morgen,” sa hun. “Jeg håper dere fikk sovet litt.”

“Litt,” nikket Anne. “Har det vært noen utvikling?”

“Ja, faktisk,” sa Sara og kom inn i rommet. “Vi har gjort betydelige fremskritt i natt. Basert på informasjon fra Berg og Larsen, har vi identifisert flere av Hagens gjemmesteder og forretningsforbindelser. Vi er i ferd med å stramme nettet rundt ham.”

“Har dere funnet ham?” spurte Markus håpefullt.

“Ikke ennå,” innrømmet Sara. “Men vi er nærme. Og vi har arrestert flere av hans medsammensvorne. Hans nettverk faller fra hverandre bit for bit.”

“Hva med Lars?” spurte Anne lavt. “Politibetjenten fra hytta?”

Saras ansikt mørknet. “Vi fant kroppen hans i skogen nær den første hytta. Han ble skutt på kloss hold. Det ser ut til at han oppdaget inntrengerne og ble eliminert før han kunne varsle dere.”

Markus følte en bølge av sorg og skyld. Lars hadde dødd for å beskytte dem. Enda et liv tapt på grunn av denne saken.

“Og Trond?” spurte han.

“Han er på sykehuset, men i stabil tilstand,” sa Sara. “Skuddsikker vest reddet livet hans. Han har noen brukne ribben og et kutt i hodet fra fallet, men han vil komme seg.”

Det var i det minste noe godt i alt det vonde.

“Jeg har også nyheter om vennene dine,” fortsatte Sara. “De er alle trygge, på forskjellige sikre lokasjoner. Og…” Hun nølte et øyeblikk. “En av dem, Ida Bakken, har tatt kontakt med oss. Hun sier hun har informasjon som kan være relevant for saken.”

“Ida?” sa Markus overrasket. “Fra Geilo?”

Sara nikket. “Ja. Hun og faren hennes, Lars Eriksen, er på vei hit nå. De burde være her om en time eller så.”

Markus var forvirret. Hva kunne Ida, en tenåringsjente fra Geilo, vite om Hagen og smuglernettverket? Men han var også spent på å se henne igjen. Det føltes som en evighet siden vinterferien på Geilo, selv om det bare var noen måneder siden.

Sara forlot dem for å forberede seg til Idas ankomst, og Markus og Anne spiste en enkel frokost som ble brakt til rommet deres. De snakket lite, begge fortsatt preget av nattens hendelser og usikkerheten om hva som ville skje videre.

En time senere kom Sara tilbake. “De er her,” sa hun. “Vil dere møte dem i konferanserommet nede?”

De fulgte henne ned til et lite konferanserom i hotellets første etasje. Der ventet Ida og hennes far, Lars Eriksen, sammen med etterforskningsleder Hansen fra Kripos.

Ida så opp da de kom inn, og et stort smil spredte seg over ansiktet hennes. “Markus!” utbrøt hun og reiste seg for å gi ham en klem. “Jeg er så glad for å se at du er OK. Vi hørte om det som skjedde…”

“Takk,” sa Markus, litt overveldet av det varme velkomsten. “Jeg er også glad for å se deg. Men… hva gjør du her? Sara sa du hadde informasjon?”

Ida nikket, plutselig alvorlig. Hun så bort på faren sin, som ga henne et oppmuntrende nikk.

“Ja,” sa hun og satte seg ned igjen. “Det er om Hagen. Jeg… jeg tror jeg vet hvor han er.”

Alle i rommet stivnet til, alle øyne rettet mot Ida.

“Hvordan?” spurte Hansen skarpt.

Ida så nervøs ut, men fortsatte. “Min onkel, Trond Bakke… han er Hagens fetter. De vokste opp sammen i Geilo.”

Markus gispet. Trond Bakke – mannen som hadde vært involvert i den opprinnelige Geilo-saken, en av smuglerne de hadde hjulpet til med å ta.

“Jeg visste ikke om forbindelsen før nylig,” fortsatte Ida. “Onkel Trond og pappa har ikke snakket sammen på årevis, ikke siden Trond begynte å… vel, å gjøre ulovlige ting.”

Lars Eriksen nikket bekreftende. “Min bror valgte en annen vei enn meg,” sa han stille. “Jeg prøvde å holde Ida unna ham og hans aktiviteter.”

“Men jeg hørte ting likevel,” sa Ida. “Når voksne snakket og trodde jeg ikke lyttet. Og jeg husker spesielt en ting – onkel Trond snakket en gang om et ‘nødhull’, et sted hvor Hagen kunne gjemme seg hvis ting gikk galt. En hytte dypt inne i skogen, nær Hardangervidda.”

“Vet du hvor denne hytta er?” spurte Hansen intenst.

Ida ristet på hodet. “Ikke nøyaktig. Men jeg vet at den er i nærheten av den gamle Bakke-hytta, den som ble brukt i smugleroperasjonen. Og jeg vet at den er godt gjemt – ingen stier fører til den, og den er ikke på noen kart.”

Hansen og Sara utvekslet blikk. “Dette kan være det gjennombruddet vi har ventet på,” sa Hansen lavt.

“Men hvordan finner vi den?” spurte Sara. “Hvis den er så godt gjemt…”

“Jeg kan hjelpe,” sa Ida bestemt. “Jeg kjenner området rundt den gamle Bakke-hytta bedre enn de fleste. Jeg har utforsket de skogene siden jeg var liten.”

“Absolutt ikke,” sa Lars Eriksen umiddelbart. “Det er for farlig. Hagen er en desperat mann nå.”

“Din far har rett,” nikket Hansen. “Dette er en jobb for profesjonelle.”

“Men dere vil ikke finne hytta uten meg,” insisterte Ida. “Den er for godt gjemt. Og vi har ikke tid til å søke gjennom hele området – ikke hvis Hagen planlegger å flykte.”

Det var et godt poeng, og Hansen så ut til å vurdere det. “Kanskje vi kan bruke helikoptre, søke fra luften…” begynte hun.

“Det vil ikke fungere,” sa Ida og ristet på hodet. “Hytta er bygget under trærne, nesten usynlig fra luften. Det var en del av poenget med den – et sted å gjemme seg som ikke kunne oppdages.”

Hansen så frustrert ut, klemt mellom behovet for å finne Hagen raskt og uvilligheten til å sette en tenåring i fare.

“Hva om vi bruker lokale guider?” foreslo Sara. “Noen som kjenner området, men som er voksne, trent?”

“Det kunne fungere,” nikket Hansen langsomt. “Men det vil fortsatt ta tid å organisere, og tid er noe vi ikke har mye av.”

“Jeg har en idé,” sa Markus plutselig. Alle så på ham. “Hva om vi bruker Idas kunnskap, men holder henne trygg? Hun kan guide et team via radio eller telefon, basert på kart og bilder.”

Hansen tenkte på det et øyeblikk. “Det kunne fungere,” sa hun til slutt. “Ida, ville du være komfortabel med det? Å hjelpe oss på avstand?”

Ida så litt skuffet ut over å ikke få være med på selve letingen, men nikket. “Ja, hvis det hjelper til med å finne Hagen.”

“Bra,” sa Hansen bestemt. “Da setter vi opp et kommandosenter her på hotellet. Ida kan guide et team på bakken via video og kart. Vi starter umiddelbart.”

De neste timene var en virvelvind av aktivitet. Et rom på hotellet ble raskt omgjort til et improvisert kommandosenter, med datamaskiner, kart, og kommunikasjonsutstyr. Et team av Kripos-agenter ble sendt til Geilo, utstyrt med kameraer som kunne sende live video tilbake til kommandosenteret.

Markus, Anne, og Lars Eriksen ble værende i kommandosenteret med Ida, mens hun studerte kart over området og forberedte seg på å guide teamet. Hansen ledet operasjonen, med Sara som hennes høyre hånd.

“Teamet er på plass ved den gamle Bakke-hytta,” rapporterte Hansen etter noen timer. “De er klare til å begynne søket.”

Ida satte seg foran en skjerm som viste live video fra et kamera båret av en av agentene. Hun tok på seg et headset og begynte å gi instruksjoner.

“Gå nordøst fra hytta,” dirigerte hun. “Det er en liten bekk omtrent hundre meter i den retningen. Følg bekken oppover.”

Agenten fulgte instruksjonene hennes, og de kunne alle se videoen mens han beveget seg gjennom den tette skogen. Det var fascinerende å se hvordan Ida, til tross for sin unge alder, navigerte agenten gjennom det komplekse terrenget med sikkerhet og presisjon.

“Stopp,” sa hun plutselig etter omtrent tjue minutter. “Se til venstre. Ser du den store steinen som ligner på et bjørnehode?”

Agenten svingte kameraet til venstre, og de kunne alle se en stor, merkelig formet stein som faktisk lignet på hodet til en bjørn.

“Ja, jeg ser den,” bekreftet agenten.

“Bra,” sa Ida. “Gå forbi den og fortsett oppover i omtrent to hundre meter. Der skulle det være en liten kløft. Hytta er bygget inn i siden av kløften, nesten som en hule.”

Agenten fortsatte å følge hennes instruksjoner, og snart kom han til kløften hun hadde beskrevet. Og der, nesten usynlig blant trærne og klippene, var en liten hytte – eller snarere en slags halvt hytte, halvt hule, bygget inn i siden av kløften.

“Der er den,” hvisket Ida, med en blanding av triumf og nervøsitet i stemmen.

Hansen tok umiddelbart over. “Team Alpha, omring hytta,” kommanderte hun inn i sin egen radio. “Team Beta, hold posisjonen og sikre fluktruter. Ingen går inn før jeg gir klarsignal.”

De så på skjermen mens agentene posisjonerte seg rundt hytta, bevæpnet og klare. Det var en spent stillhet i kommandosenteret mens de ventet på Hansens ordre.

“Gå inn,” sa hun til slutt.

På skjermen så de agentene stormet hytta, ropende kommandoer. Det var noen spente sekunder med kaos og bevegelse, før en stemme kom over radioen:

“Hytta er sikret. Én person funnet inne – identifisert som Hagen. Han er i live og i varetekt.”

Et kollektivt sukk av lettelse gikk gjennom kommandosenteret. De hadde gjort det. Hagen var tatt, og smuglernettverket var endelig fullstendig nedbrutt.

“Utmerket arbeid, alle sammen,” sa Hansen, med et sjeldent smil. “Spesielt deg, Ida. Uten din hjelp ville vi aldri ha funnet det gjemmestedet.”

Ida rødmet litt under rosen, men så tydelig stolt ut. “Jeg er bare glad for at jeg kunne hjelpe,” sa hun.

“Du gjorde mer enn å hjelpe,” sa Sara varmt. “Du var avgjørende for hele operasjonen.”

De neste timene gikk med til å håndtere etterdønningene av arrestasjonen. Hagen ble transportert til Oslo under tungt vakthold, og avhør begynte umiddelbart. Hansen og Sara var dypt involvert i prosessen, mens Markus, Anne, Ida og Lars ventet på hotellet for oppdateringer.

Sent på kvelden kom Sara tilbake til dem, tydelig utmattet men også tilfreds. “Det er over,” sa hun. “Hagen har tilstått alt – smugleroperasjonen, korrupsjonen, angrepene på dere. Med hans tilståelse, pluss bevisene vi allerede hadde, er saken vanntett. Han og resten av nettverket vil tilbringe mange år bak lås og slå.”

“Så vi er trygge nå?” spurte Anne. “Virkelig trygge?”

“Ja,” nikket Sara bestemt. “Alle involverte er enten arrestert eller på flukt med internasjonale arrestordre etter seg. Dere kan vende tilbake til deres normale liv.”

Det var nesten vanskelig å tro – at det virkelig var over, at de kunne gå tilbake til normaliteten etter alt som hadde skjedd. Men lettelsen var overveldende.

“Hva med oss?” spurte Ida. “Kan vi dra hjem til Geilo nå?”

“Ja,” smilte Sara. “Dere kan alle dra hjem nå. Men før dere gjør det…” Hun så rundt på dem alle. “Jeg vil bare si takk. Til dere alle. Uten deres mot, besluttsomhet og hjelp, ville vi aldri ha klart å ta dette nettverket ned.”

Det var et emosjonelt øyeblikk – en følelse av avslutning, av seier mot alle odds. De hadde alle risikert mye, ofret mye, men til slutt hadde rettferdigheten seiret.

Neste morgen var det tid for å ta farvel. Ida og Lars skulle dra tilbake til Geilo, mens Markus og Anne skulle vende hjem til sin leilighet i Oslo.

“Takk for alt,” sa Markus til Ida da de sa farvel. “Du reddet oss, bokstavelig talt.”

“Du ville ha gjort det samme for meg,” smilte Ida. “Det er det venner er for, ikke sant?”

“Absolutt,” nikket Markus. “Og hei, neste gang jeg er i Geilo, under mer normale omstendigheter, må vi henge ut.”

“Det er en avtale,” lo Ida.

De sa farvel til hverandre, med løfter om å holde kontakten, og dro hver til sitt – tilbake til livene de hadde før alt dette begynte, men for alltid forandret av opplevelsene de hadde delt.

På vei hjem i taxien, så Markus ut av vinduet på den travle byen som strømmet forbi. Det føltes merkelig å være tilbake i sivilisasjonen, tilbake til normaliteten, etter alt de hadde vært gjennom. Men det var også en dyp følelse av lettelse og takknemlighet.

“Hva tenker du på?” spurte Anne, som la merke til hans tankefulle uttrykk.

“Bare… alt som har skjedd,” sa Markus. “Det føles nesten uvirkelig nå.”

Anne nikket forståelsesfullt. “Jeg vet hva du mener. Men det var virkelig. Og vi kom gjennom det, sammen.”

“Ja,” smilte Markus. “Vi gjorde det.”

Da de kom hjem til leiligheten, føltes det både kjent og fremmed på samme tid – som om de hadde vært borte i årevis i stedet for bare noen dager. Men det var godt å være hjemme, trygt hjemme.

Markus gikk til rommet sitt og satte seg på sengen, plutselig utmattet etter all spenningen og adrenalinet fra de siste dagene. Han tok opp telefonen sin, som Sara hadde returnert til ham, og så at han hadde flere meldinger fra vennene sine – Emma, Sofie, Jonas og Lukas – alle bekymret og lurer på hvor han var og hva som hadde skjedd.

Han begynte å skrive en melding til dem, men stoppet. Hvordan kunne han oppsummere alt som hadde skjedd i en tekstmelding? Det var for mye, for intenst.

I stedet skrev han bare: “Jeg er OK. Hjemme nå. Alt er over. Møtes i morgen? Har mye å fortelle.”

Svarene kom nesten umiddelbart – alle lettet over å høre fra ham, alle ivrige etter å møtes og høre hele historien.

Markus la fra seg telefonen og lente seg tilbake på sengen. Det var over. Virkelig over. Smuglernettverket var nedbrutt, de skyldige var arrestert, og de var alle trygge.

Men mens han lå der, kunne han ikke unngå å tenke på alt som hadde skjedd – fra de første observasjonene i parken, til flukten gjennom skogen, til den dramatiske arrestasjonen av Hagen. Det hadde vært skummelt, ja, til tider livsfarlig. Men det hadde også vært… spennende. Meningsfylt. Som om de hadde gjort en virkelig forskjell i verden.

Og selv om han var glad for at det var over, for at de var trygge, kunne han ikke unngå å føle et lite stikk av vemod. For hva nå? Tilbake til skole, lekser, og den vanlige tenåringshverdagen?

Men så husket han noe Sara hadde sagt til ham en gang: “Noen mennesker er bare født til å gjøre en forskjell. Til å stå opp for det som er rett, uansett risikoen. Jeg tror du er en av dem, Markus.”

Kanskje hun hadde rett. Kanskje dette ikke var slutten på hans eventyr, men bare begynnelsen. Ikke flere smuglere og kriminelle nettverk, håpet han, men andre måter å gjøre en forskjell på, å stå opp for det som var rett.

Med den tanken lukket han øynene, endelig i stand til å slappe av, trygg i vissheten om at denne kapitlet av deres liv var avsluttet, men at nye eventyr ventet i fremtiden.

Kapittel 19: Kartet

Tre måneder senere var livet nesten tilbake til normalt for Markus og vennene hans. Skolen var i full gang igjen etter sommerferien, og dagene var fylt med de vanlige tenåringsbekymringene – lekser, venner, fritidsaktiviteter.

Men noe var annerledes. Opplevelsene de hadde delt – både under vinterferien på Geilo og senere med smuglernettverket i Oslo – hadde forandret dem. De var tettere knyttet sammen nå, med et bånd formet av delte farer og triumfer. Og de så verden annerledes – mer bevisste på urettferdighet og korrupsjon, men også på deres egen evne til å gjøre en forskjell.

Det var en lørdag ettermiddag, og de fem vennene var samlet hjemme hos Markus. De hadde planlagt en filmmaraton, men samtalen hadde, som den ofte gjorde, vendt tilbake til deres eventyr.

“Har dere hørt noe fra Sara nylig?” spurte Emma.

Markus nikket. “Hun ringte i forrige uke. Rettssaken mot Berg og Hagen er i gang. Hun sier bevisene er overveldende, og at de sannsynligvis vil få maksimal straff.”

“Bra,” sa Jonas bestemt. “Etter alt de gjorde, fortjener de det.”

“Hun nevnte også at Trond er fullstendig frisk igjen,” fortsatte Markus. “Han er tilbake i tjeneste, og har blitt forfremmet for sin innsats i saken.”

“Og Lars?” spurte Sofie lavt. “Har det vært noen seremoni for ham?”

Markus nikket alvorlig. “En full politibegravelse med æresbevisninger. Sara sa det var veldig rørende.”

De var stille et øyeblikk, alle mindes den modige politibetjenten som hadde gitt sitt liv for å beskytte dem.

“Og Ida?” spurte Lukas, tydelig ivrig etter å endre samtalen til noe lysere. “Har du hørt noe fra henne?”

“Ja, vi snakker sammen av og til,” smilte Markus. “Hun og faren hennes har det bra. Faktisk inviterte hun oss alle til Geilo i høstferien. Hun sa at hun ville vise oss noen nye steder hun har oppdaget.”

“Høres gøy ut,” sa Emma. “Men kanskje litt mindre dramatisk denne gangen?”

De lo alle sammen, spenningen fra deres tidligere eventyr nå trygt omgjort til morsomme historier og delte minner.

“Faktisk,” sa Markus og reiste seg, “har jeg noe å vise dere. Noe Sara ga meg sist vi snakket sammen.”

Han gikk til rommet sitt og kom tilbake med en liten pakke. Han åpnet den forsiktig og tok ut et innrammet dokument.

“Det er et takkebrev,” forklarte han, “fra politimesteren i Oslo. For vår hjelp i å ta ned smuglernettverket. Det er adressert til oss alle.”

De samlet seg rundt for å se på brevet, alle tydelig rørte over anerkjennelsen.

“‘Til Markus Olsen, Emma Larsen, Sofie Hansen, Jonas Berg og Lukas Wang,'” leste Emma høyt. “‘På vegne av Oslo Politidistrikt og Kripos, ønsker jeg å uttrykke vår dypeste takknemlighet for deres ekstraordinære mot, besluttsomhet og hjelp i etterforskningen og oppløsningen av et stort narkotikasmuglernettverk. Deres handlinger gikk langt utover hva som kan forventes av sivile, spesielt ungdommer, og var instrumentelle i å bringe farlige kriminelle til rettferdighet. Dere har vist en eksepsjonell karakter og integritet, og er et eksempel for oss alle. Med dypeste respekt og takknemlighet, Politimester Johansen.'”

Det var stille et øyeblikk da Emma avsluttet lesingen, alle litt overveldet av de formelle ordene av takknemlighet.

“Wow,” sa Jonas til slutt. “Det er… ganske kult, faktisk.”

“Ja,” nikket Sofie. “Selv om jeg fortsatt har mareritt om den natten i skogen av og til.”

“Jeg også,” innrømmet Markus. “Men det blir bedre. Og det hjelper å vite at det vi gjorde, betydde noe. At vi gjorde en forskjell.”

De andre nikket enig. Det var en dyp tilfredsstillelse i å vite at deres handlinger hadde hjulpet til med å ta farlige kriminelle av gatene, selv om opplevelsen hadde vært skremmende og farlig.

“Men nå,” sa Lukas, “hva med den filmmaratonen vi planla? Jeg tror det er på tide med noe lettere underholdning.”

De lo alle og begynte å gjøre seg klare for filmkvelden – popcorn, brus, og komfortable plasser i sofaen. Men akkurat da de skulle til å starte den første filmen, ringte Markus’ telefon.

Han så på skjermen og rynket pannen. “Det er et ukjent nummer,” sa han.

“Svar da,” oppfordret Jonas.

Markus svarte. “Hallo?”

“Er dette Markus Olsen?” spurte en mannsstemme han ikke gjenkjente.

“Ja, det er meg,” svarte Markus forsiktig.

“Mitt navn er Professor Eriksen fra Universitetet i Oslo,” fortsatte stemmen. “Jeg er en kollega av din onkel, Thomas Olsen.”

“OK,” sa Markus, litt forvirret. “Hva kan jeg hjelpe deg med?”

“Det er faktisk jeg som håper å kunne hjelpe deg,” sa professoren. “Eller rettere sagt, jeg trenger din hjelp med noe som kan være av interesse for deg og dine venner. Det handler om et gammelt kart jeg har funnet i universitetets arkiver, et kart som kan lede til noe… vel, noe ganske ekstraordinært.”

Markus følte en spenning bygge seg opp i ham. Et gammelt kart? En skatt? Det hørtes ut som begynnelsen på et nytt eventyr.

“Jeg lytter,” sa han, og møtte de nysgjerrige blikkene til vennene sine.

“Jeg ville foretrekke å diskutere dette personlig,” sa Professor Eriksen. “Det er en delikat sak. Kunne du og dine venner møte meg på universitetet i morgen? Si, klokken tolv?”

Markus nølte bare et øyeblikk før han svarte. “Vi vil være der.”

Han la på og så på vennene sine med et spent uttrykk. “Det var en professor fra universitetet,” forklarte han. “En kollega av onkel Thomas. Han har funnet et gammelt kart i arkivene, og han vil at vi skal hjelpe ham med noe relatert til det.”

“Et kart?” gjentok Jonas, øynene store av spenning. “Som et skattekart?”

“Han sa ikke spesifikt at det var et skattekart,” sa Markus. “Men han antydet at det kunne lede til noe ‘ekstraordinært’.”

“Høres mystisk ut,” kommenterte Emma, med en blanding av skepsis og nysgjerrighet i stemmen.

“Han vil møte oss på universitetet i morgen,” fortsatte Markus. “For å diskutere det personlig.”

“Vel, jeg er definitivt interessert,” sa Jonas umiddelbart.

“Jeg også,” nikket Lukas.

“Det kan ikke skade å høre hva han har å si,” sa Sofie.

Emma så litt mer tvilende ut. “Jeg vet ikke… Etter alt vi har vært gjennom, er jeg ikke sikker på om jeg er klar for et nytt eventyr ennå.”

“Vi skal bare møte ham og høre hva han har å si,” forsikret Markus henne. “Det forplikter oss ikke til noe.”

Emma tenkte på det et øyeblikk før hun nikket motvillig. “Greit, jeg kommer også. Men bare for å høre hva han har å si.”

Med det avgjort, vendte de tilbake til filmkvelden, men Markus kunne merke at stemningen hadde endret seg. Det var en ny spenning i luften, en forventning om noe spennende som ventet dem.

Neste dag møttes de utenfor universitetet, alle litt nervøse men også spente. De hadde avtalt å møte Professor Eriksen på hans kontor i hovedbygningen.

De fant kontoret hans uten problemer – en dør med et navneskilt som sa “Prof. Henrik Eriksen, Ph.D. – Arkeologi”. Markus banket på, og en stemme innenfra ba dem komme inn.

Kontoret var akkurat som Markus hadde forestilt seg et professorkontor – bokhyller fulle av gamle bøker, et stort, rotete skrivebord, og forskjellige artefakter og gjenstander spredt rundt omkring. Bak skrivebordet satt en mann i femtiårene med grått hår og briller, som så opp da de kom inn.

“Ah, dere må være Markus og hans venner,” sa han og reiste seg for å hilse på dem. “Takk for at dere kom. Jeg er Professor Eriksen.”

De presenterte seg alle, og professoren ba dem sette seg i stolene foran skrivebordet hans.

“Jeg antar dere lurer på hvorfor jeg har bedt dere komme hit,” begynte han. “Det handler om et kart jeg nylig oppdaget i universitetets arkiver. Et meget gammelt og, tror jeg, meget verdifullt kart.”

Han åpnet en skuff i skrivebordet og tok ut en forseglet plastmappe. Inni var et gulnet, skjørt-utseende papir med det som tydelig var et håndtegnet kart.

“Dette,” sa han ærbødig, “er et kart fra det 17. århundre, tegnet av en norsk oppdager ved navn Lars Andersen. Det viser plasseringen av noe han refererer til som ‘Den Gylne Grotten’ – en hule som angivelig inneholder en betydelig skatt.”

“En skatt?” gjentok Jonas, øynene store av spenning.

“Ja,” nikket professoren. “Ifølge Andersens dagbøker, som også ble funnet i arkivene, oppdaget han en grotte under en ekspedisjon i de norske fjellene. Inne i grotten fant han en samling av gullgjenstander – mynter, smykker, seremonielle objekter – som han mente stammet fra vikingtiden.”

“Og dette kartet viser hvor grotten er?” spurte Markus, nå like spent som Jonas.

“Det gjør det,” bekreftet professoren. “Eller rettere sagt, det viste hvor grotten var på Andersens tid. Landskapet kan ha endret seg betydelig siden da.”

“Hvorfor forteller du oss dette?” spurte Emma, fortsatt skeptisk. “Hvorfor ikke bare organisere en offisiell ekspedisjon fra universitetet?”

Professor Eriksen smilte litt. “En god observasjon, unge dame. Sannheten er at universitetet ikke er interessert i å finansiere en ekspedisjon basert på et gammelt kart som kan eller ikke kan lede til en mytisk skatt. De mener det er for spekulativt, for risikabelt.”

“Men du tror kartet er ekte?” presset Markus.

“Jeg gjør det,” nikket professoren. “Jeg har studert Andersens andre arbeider, og han var kjent for sin nøyaktighet og ærlighet. Hvis han sa han fant en skatt, tror jeg ham.”

“Men hvorfor oss?” spurte Sofie. “Vi er bare ungdommer.”

“Ikke ‘bare’ ungdommer,” korrigerte professoren. “Dere er de samme ungdommene som hjalp til med å ta ned et stort narkotikasmuglernettverk. Deres onkel, Thomas,” han nikket til Markus, “har fortalt meg om deres eventyr. Om deres mot, oppfinnsomhet og besluttsomhet. Og, kanskje like viktig, deres diskresjon.”

“Så du vil at vi skal finne denne grotten for deg?” spurte Lukas.

“Jeg vil at vi skal finne den sammen,” korrigerte professoren. “Jeg har kunnskapen og ekspertisen om Andersen og hans tid. Dere har ungdommens energi, entusiasme og, hvis jeg forstår det rett, en viss erfaring med å løse mysterier.”

De fem vennene utvekslet blikk, en stille kommunikasjon passerte mellom dem. Dette var noe helt annet enn deres tidligere eventyr – ingen kriminelle, ingen fare, bare et spennende mysterium og muligheten for å oppdage en historisk skatt.

“Hva sier dere?” spurte professoren. “Er dere interessert i å hjelpe meg med å finne Den Gylne Grotten?”

“Jeg er med,” sa Jonas umiddelbart, uten overraskelse.

“Jeg også,” nikket Lukas.

“Det høres spennende ut,” sa Sofie med et smil.

Emma så fortsatt litt tvilende ut, men nikket til slutt. “OK, jeg er også med. Men ingen fare denne gangen, ikke sant? Bare en arkeologisk ekspedisjon?”

“Absolutt,” forsikret professoren henne. “Dette er ren akademisk utforskning. Ingen kriminelle involvert, jeg lover.”

“Og hva med meg?” spurte Markus, selv om han allerede visste svaret. “Jeg er definitivt interessert.”

“Utmerket,” smilte Professor Eriksen. “Da er det avgjort. Vi starter planleggingen umiddelbart. Kartet indikerer at grotten er i fjellene nær Jotunheimen. Vi vil trenge å organisere en ekspedisjon dit, kanskje i høstferien?”

De nikket alle, allerede spente på det nye eventyret som ventet dem. Et gammelt kart, en skjult grotte, en vikingskatt – det var som noe ut av en roman eller film, men det var virkelig, og de var en del av det.

Da de forlot professorens kontor senere den dagen, var de alle fylt med en følelse av spenning og forventning. Dette var begynnelsen på noe nytt, noe spennende, noe som kunne lede dem til en historisk oppdagelse.

“Tenk på det,” sa Jonas entusiastisk mens de gikk. “En virkelig skattejakt! Dette er så kult!”

“Ja,” smilte Markus. “Det er det virkelig.”

Og mens de gikk hjem den ettermiddagen, følte Markus en dyp takknemlighet for vennene sine og for de utrolige eventyrene de hadde delt – og for de nye eventyrene som ventet dem i fremtiden. For selv om deres dager med å jakte smuglere og flykte gjennom mørke skoger forhåpentligvis var over, var det tydelig at deres dager med spenning og oppdagelse bare så vidt hadde begynt.

Og hvem visste hva de ville finne i Den Gylne Grotten? Kanskje en vikingskatt, kanskje bare en tom hule. Men uansett hva det var, ville de oppdage det sammen, som de fem detektivene de hadde blitt.

Slutt